– Den er lett å gå, sier Haagen.

Vi er på Tinderodeo på Spiterstulen, og vi har Urdadalstraversen på planen. 

Annonse

Mot oppstigningen følger vi en sti som går videre inn til Leirvassbu. Vi tar av til venstre mot Urdadalen før vi trasker over elva og begynner på klyvingen opp. I rolig tempo sanker vi høydemeter.

Rett under tåka tar vi en brødskive og nyter utsikten av turen vi har tilbakelagt. Håkon blir overrasket over min solide niste, mens jeg innerst inne gjerne skulle ha doblet den.
Dette er ikke dumt, tenker jeg, kanskje Haagen har rett, at det er rett? 

– Løs stein, roper jeg. 

– Mottatt, hører jeg bak. 

– Ny, løs stein, sa jeg. 

– Ok, kommer det fra Katrine bak.

Beina vingler litt mer enn jeg ønsker at de skal gjøre. Det er fem meter ned til neste trygge stein, eller var det tjue? Tåka skjuler alt. Over et smalt parti krabber jeg over på alle fire og lirer av meg «ja, når ser dere i hvertfall hva vi stammer fra» før frykten begynner å snike seg på. Jeg klamrer meg fast oppover og tenker på Haagens tre ord, «det er lett». Ja, så får jeg late som det er lett, da. Men det er ikke lett, beina mine lar seg ikke lure av tankene.

– Går det bra, spør gjengen bak.

Jeg nikker, for konsentrert til å si noe. Vi stopper, hiver i oss nøtter, en ny spør om det går bra, jeg nikker på nytt. Det er ikke langt igjen til toppen nå. Jeg må trø rundt en stein og har ingen idé om hvordan det ser ut under tåketeppet. Det går ikke så bra, jeg gisper etter luft og hiver meg rundt steinen. Må sette meg ned. Gjemme meg under hetta. Prøver å late som ingenting, men jeg jobber med å få igjen pusten. 

Var det egentlig så skummelt, da? Hva var det egentlig som skjedde?

De andre blir utålmodige og vi må gå videre. 

Urdadalstindene-Jotunheimen-vandring
USIKRE PUNKT: Det kan være kjekt å ha med en kjentmann på turen. Velger du feil rute kan det bli ubehagelig utfordrende. Vi gikk i tau store deler av ruta, grunnet glatte steiner og et turfølge med variert erfaring.

Haagen sier jeg skal gå rett bak han og klapper seg på låret. Er det sånn det er å være bikkje, tenker jeg og dilter etter. Nå går det fint og frykten er i stor grad borte. Vi kommer til toppen, ler, tar bilder, og bestemmer oss for å gå hele ryggen, ikke snu, slik det var bestemt tidligere på grunn av tåka og de glatte steinene. 

Nedover Store Urdadalstinden går det lett, vi klarer allerede å le av den lille hendelsen og jeg forteller at det er en grunn til at navnet mitt er Jørgen-sen. Etter en stund må vi i tau, som for min del var en trygghet. Noen syns det var unødvendig. Vi klyver oss bortover, Wenke dytter meg i rumpa, Haagen setter kneet mot steinen så jeg har noe å tråkke på. Enkelte ganger skjønner jeg ikke hvordan jeg skal komme meg fra den ene steinen til den andre. Jeg aker meg bortover og nedover på rumpa. Haagen forsøker litt utålmodig å nappe i tauet slik at jeg skal komme meg fremover fortere. Lite effektivt. 

Endelig skal vi ut av tauet.

– Vi har vært åtte timer på eggen, sier Lisa, som enkelte plasser hadde hatt lignende opplevelse som meg. 

– Åtte timer?! reagerer resten av gjengen.
Det føltes bare som et par-tre timer. Ikke rart magen rumler. Vi kommer ned på snø og det går raskt nedover. Jeg får snø i kameraet, snø i buksa og snø i nakken. Når vi er i bunn av Urdadalen er det omtrent tretten kilometer til hytta. Vi går i eget tempo og da blir noen borte på et blunk. Jeg har bare rusletempo igjen. Klyvingen har tatt energien fra beina og jeg prøver å tenke at det egentlig ikke er så langt, men det er det. Jeg nynner og synger i starten, men så kommer behovet for motiverende ord fra den indre stemmen. Jeg drømmer om middagen, som vi overhodet ikke rakk. Turen har vart i tolv timer og det er nesten en mil igjen. 

Når jeg endelig snubler gjennom porten til Spiterstulen, står en smørblid Haagen og klapper i hendene. Jeg klarer ikke reagere slik jeg har lyst til å reagere. Skoa har sugd seg fast til de våte beina, ja, for jeg klarte å ikke løfte beina høyt nok over en bekk. Låra har fått juling. Å sette seg til ved matbordet er neste utfordring. Dette er syre. Briten ler av meg. Katrine og Håkon, som har mye klatreerfaring, sier det er en tur de ikke hadde gått uten erfaring. Det var lett, sa jo Haagen.

Dagen etter får jeg lirka lårene til å bli med på en såkalt hviletur til Eventyrisen på Svellosbreen. Jeg står trygt på isen og ser tilbake på gårsdagen som en opplevelse jeg ikke ville vært for uten. Neste gang vil det kanskje ikke føles så skummelt.

Urdadalen

RUTE: Spiterstulen – Store Urdadalstinden (2216 moh.) – Midtre Urdadalstinden (2060 moh.), Vesle Urdadalstinden (2010 moh.) – Spiterstulen.

BESKRIVELSE: Fra Spiterstulen er det innmarsj på 6-7 kilometer gjennom Visdalen. Opp mot Store Urdadalstinden krysser du elva fra stien mot Gjendebu. Det er delvis svært luftige partier mot toppen og mye klyving. Ved enkelte partier kan det være aktuelt med sikring. Begynner du med Store Urdadalstind, går du ryggen fra nord til sør. Fra toppene kan du blant annet se Hellstuguhøe, Store Hellstugutinden, Semelholstinden, Bukkeholshøet og nordover i Visdalen. Utmarsjen er drøye 10 km. Tidsberegning er på ca 10 timer tur/retur Spiterstulen. Urdadalstraversen kan også gås fra Leirvassbu. Her finner du flere turtips i Jotunheimen

OVERNATTING: Spiterstulen tilbyr sengeplass på sovesaler og dobbeltrom med eget bad. Muligheter for telt ved hytta. 

REISE: Ta av mot Spiterstulen fra Bøverdalen. Privat vei. Bompenger betales i resepsjonen. Det går også busser via Otta og Lom til Spiterstulen.