PER-ARNE ANDERSEN

14-28-40_200px

Etter å ha blitt målt i 227 km/t på ski nedover en fransk fjellside, flatet friluftslivet noe ut, men Per-Arne benekter at slikt henger sammen med alderen. Per-Arne livnærer seg som ingeniør, og er en altmuligentusiast som fyller året med friluftsaktiviteter som ski, stisykling, utforsykling, padling, fjellturer og klatring. Han er en solid Jotunheimen-kjenner og har skrevet boka «På tur – Leirvassbu» (2012). Per-Arne blogger om turer og friluftsliv, og tar høyde for at det også kan bli andre uviktige ting som opptar ham i friluftshverdagen.

Leirvassbu, 6. september 2015:

Sola skinner fra skyfri himmel. Det er krystallkart og kaldt. Et dryss med nysnø avslører at sommer er i ferd med å bli til skisesong. De fleste er tidlig ferdige med frokosten, så folk er tydeligvis på hugget for å få mest mulig ut av dagen. Jeg står i resepsjonen og prater med Ole Jacob Grindvold, verten på Leirvassbu.

–Hun der må være langrennsløper, sier jeg til Ole Jacob.

Man kan på en måte se eller ane om noen er langrennsløpere. Selv etter lange fjellturer spretter de opp trappa til frokostsalen. Gjerne med en liten halvmeter luft mellom skosåler og trappetrinn. Etter et par minutter klarer jeg ikke å la vær. Jeg må til bunns i om dama som nettopp spratt opp trappa, er av typen som danser fjell i dobbeldans, enkeldans og klassisk stil.

Dama som spratt trappa med luftige svev, var Kari Sterud – en smørblid 24-åring oppvokst på Gran på Hadeland men bosatt på Lillehammer. Og det er ikke uten grunn at Kari kommer senere til frokost enn de fleste andre denne septembersøndagen. For mens de andre nå gjør seg klare til dagens tur, har Kari allerede unnagjort sin turopplevelse. Den første av flere vel og merke, og sånn sett er frokosten mer som en matpause å regne. Før det bærer ut igjen – for nye turer, nye fjell og nye opplevelser.

–Fy søren, så privilegert jeg er som får lov til å oppleve denne rå naturen, utbryter Kari idet jeg setter med ned for å slå av en prat.

–Spesielt her i Jotunheimen, my home away from home.

LES OGSÅ: Familietur til Kyrkja ved Leivassbu

Kari forteller at hun akkurat har kommet ned igjen fra fjellet Kyrkja etter å ha tilbrakt natten der oppe. Hun hører utvilsomt til kategorien litt over gjennomsnittet ivrig. Derfor tok Kari et spontanvalg. Sekken ble pakket på rekordtid, det ble hastesmurt speltlomper med røkt laks, kryddersmør og ruccolasalat, og til slutt fikk en liten flaske med rødt plass i sekken. Ikke av politiske grunner, men…

– Det er saa viktig aa kosa seg, utdyper Kari. og henviser til et dikt av Aasmund Olavsson Vinje.

Så var det bare å kaste seg i bilen etter endt jobb, og sette kursen mot Jotunheimen, Leirdalen og Leirvassbu. Til slutt gjensto det bare å klyve opp de bratte urene til toppen av Kyrkja. Norges høyeste og vakreste kyrkje, der spirets høyeste punkt er 2032 meter over havoverflaten. Godt på plass inne i soveposen ble det nattverd og rød altervin, før jervenduken ble dratt så langt opp og pakket så godt rundt soveposen som overhodet mulig.

–Natten på Kyrkja ble en helt rå opplevelse, forteller Kari.

Hun har besteget Kyrkja utallige ganger før, men mener bestemt at turen hun nettopp har kommet tilbake fra, er den mest minnerike.

–Tenk deg det a… Åpen himmel og soloppgang, og følelsen av å gjøre noe som ikke alle har gjort før meg. Ja, da kan man kalle seg naturlig rik – naturlig rik på opplevelser.

Kari jobber inne på Sport 1 på Lillehammer, men synes livet er best ute. Hun sammenligner entusiasmen og begeistringen for uteliv og fjell med en religion. Det er en følelse av trygghet, tilfredshet, glede, frihet og ro som helt klart har fellestrekk med troen på en religion. Hun er allikevel bevisst på at alt henger sammen, og stortrives også med en innejobb som gir massevis av inspirasjon til å tilbringe fritiden ute. Kari kan fortelle at det ikke er en dag uten at det blir fjellsnakk enten med kunder eller kolleger. Og butikken skal ikke være tom for kunder mange sekundene, før et turkart ligger brettet utover disken. Kari håper hennes egne erfaringer, turglede og entusiasme også smitter over på kundene.

Kyrkja i Jotunheimen har lagt grunnlaget for mange opplevelser, og en tur til topps har blitt en av Norges mest populære fjellturer. For mange er Kyrkja selve favorittfjellet over alle andre favorittfjell. I gamle dager trodde man Kyrkja ville være ubestigelig til langt inn i evigheten, men troen på det uoppnåelige har brakt menneskeheten opp og frem før. I dag er fjellet blitt allemannseie og familier med barn helt ned i 5-6 årsalderen velger gjerne Kyrkja fremfor overbefolkede turer som Besseggen, Galdhøpiggen og Gaustatoppen. I en tid der fjellsport er en av våre raskest voksende livsstiler – eller livssyn – blir Kyrkja stadig oftere det opplagte valget. Ikke bare til vanlige turer, men også i mer spesielle anledninger. Som for eksempel frieriet, giftemålet eller konfirmasjonen. Eller som Kari, som valgte å skape sin egen fredfulle opplevelse på toppen av sitt absolutte favorittfjell. Og én ting er det lett å enes om: Er det stjernehimmel over Kyrkja, finnes ikke en kirke i hele verden med vakrere lysekroner.

«Er det stjernehimmel over Kyrkja, finnes ikke en kirke i hele verden med vakrere lysekroner.»

Før vi legger ut på hver vår tur, spør Kari om hun kan få sende meg sitt favorittdikt som heter Gudstjeneste og er skrevet av Hans Børli.

Selvsagt kunne hun det:

Gudstjeneste

Jeg sitter her i en kirke

av skogduft og dogg en dag.

Linnea ringer til messe

med lydløse klokkeslag.

Og presten har intet ansikt

og prekenen har ingen ord.

Det hellige sakramente

er angen av vårlig jord.

En løvsanger kvitrer ved redet,

en bille bestiger et strå.

Og dypt i den signede stillhet

hører jeg livshjertet slå.

Det finnes en tillit i verden,

et lys over store og små.

Litt mer religiøs enn det jeg var da jeg gikk inn i frokostsalen, rusler jeg ut igjen og begynner å forberede dagens tur. Jeg har fått en del å tenke på, så jeg benytter anledningen til å beundre Kyrkja noen minutter ekstra før jeg legger i vei.

Det påbegynnende skiføret minner meg plutselig på spørsmålet som egentlig var utgangspunktet for hele samtalen med Kari – hvorvidt hun er langrennsløper?

Men det er vel bare å innrømme det med en gang… Jeg glemte å spørre.

Da gjenstår bare å ønske godt turvalg:)