Turguide til Vestre Skardstind

Turen til Skardstind starter ved Geitsetra i Leirdalen og er vardet til Raudhammeren – resten er umerket. Stien følger elva oppover og runder litt nordover, før du svinger tilbake og opp på Raudhammeren, som består av store mengder av det jernholdige mineralet olivin. Videre oppover går du midt på den breie ryggen på lett underlag.

Under oppstigning er utsikten fantastisk til de fire hengende U-dalene med botnbreer på den andre siden av Leirdalen, mellom Smørstabbtindene og Loftet (2170 moh.).

Den siste bratte stigningen før du runder innover Dumhø, får stadig mer innslag av stein. Videre innover er det steinete underlaget lettere å gå på. Når du nærmer deg Vestre Skardstind (2221 moh.), smalner ryggen, og utsikten til breene på begge sider blir flott og luftig.

Hvis du ikke har klatreerfaring, stopper turen her, for videre til toppen av selve Skardstind(2373 moh.) må du bruke tau for å forsere en hammer.

Det er uansett fantastisk å komme så langt inn i dette bre- og tindelandskapet. Det er ikke vanskelig å ta seg videre klatreteknisk, men det blir etter hvert luftig, og du møter nye hammere på om lag 15 meter, som krever klatring og sikring.

Resten av klatreturen bort til Skardstind er både lett og flott, med storslått utsyn til Galdhøpiggens vestvegg i øst.

Skardstind - en spesielt spiss tind

Skardstind (2373 moh.) ligger i Galdhømassivet, et mektig fjellmassiv avgrenset av Bøverdalen i nord, Leirdalen i vest og Visdalen i øst.

I området omkring vannskillet mellom Visa og Leira i Kyrkjeglupen ligger 8–10 større breer som har gravd ut en rekke botner. På eggene som stikker opp av ismassene, ligger flere av de høyeste tindene i Jotunheimen.

I og med at botnene er ganske grunne, er tindenes høyde over breene ofte beskjeden, bare et par hundre meter.

Tindene har også ofte bratte botnvegger på nordsiden og en skrånende sørflanke preget av stein og ur. Et eksempel på det er den lange ryggen fra Svellnosi over Galdhøpiggen (2469 moh.) til Storjuvtinden (2344 moh.) og Ymelstind (2304 moh.), og i enda sterkere grad Tverråtindene og Bukkehø.

Men det finnes unntak. Vesle Galdhøpiggen har botnvegger på alle sider, selv om østveggen er svært lav. Skardstind skiller seg også ut med vertikale botnvegger på tre sider: mot nord, som de andre, og i tillegg mot øst og sør.

Det medfører også at eggen som bærer Storjuvtind og Ymelstind, er blitt så smal at disse tindene får et elegant utseende.

Jotunheimen dannes

Det er ufattelig å se for seg hvordan naturen har formet og fremdeles former Jotunheimen. Densiste store istiden startet for ca. 50 000 år siden og endte for om lag 10 000 år siden.

I denne perioden formet isen Jotunheimen til slik det i dag framstår. Et landskap med dype U-daler, alpine fjell, raviner, store flyttblokker, morener, grusansamlinger og sand på mer eller mindre fast fjell.

Men også vind, regn og vann har formet landskapet gjennom disse årtusenene.

Jotunheimen er bygget opp av et stort flak av gammelt grunnfjell som fra nordvest ble skjøvet over underliggende yngre bergarter. Sedimentbergartene er løse, kalkrike og gir et næringsrikt jordsmonn som igjen gir et rikt planteliv.

Det gamle grunnfjellet består stort sett av gabbroer og nærstående bergarter, blant annet granitter og syenitter. Dette er harde bergarter som forvitrer sent og gir næringssvak jord.

I slike områder er det lite planteliv. Sør for Gjende er det gabbro som dominerer, mens det mot nord er mer gneis. I Jotunheimen er det mange forekomster av jernrik olivinstein, som ved forvitring får en rustrød farge.