Breheimen har lagt seg til rette, uten å gjøre særlig mye ut av seg, på nordvestsiden av Sognefjellsvegen. På den andre siden av veien ruver Hurrungane, Jotunheimens bråkebøtter.
Kanskje ikke så rart at de fleste kikker opp mot de store tindene som hiver steiner nedover fjellsidene og roper om kapp med hverandre om oppmerksomheten fra bilene som suser forbi nedenfor.
Opp en bratt bakke bak Turtagrø hotell, sprer et annet landskap seg utover. Det er bredekket og goldt, men også så frodig og grønt at det kan ta pusten fra deg. Har du ikke hørt om det, har du ikke vært der? Da er det på tide å ta turen til Breheimen. Men vær forberedt. På andre siden av Sognefjellsvegen, en sensommerdag i Jotunheimen, finner du knapt en ledig seng på de store, betjente hyttene med plass til 200 svette overnattingsgjester. I Breheimen vandrer du derimot nesten alene. Er det kanskje akkurat det du ser etter, da ligger heimen klar for dine føtter.
Vi har tatt bussen til fjells. Sett fjellene vokse seg sakte, men sikkert høyere og kvassere. På Turtagrø hotell hopper vi av, snur ryggen til Jotunheimen og setter en fot foran den andre opp den første bratte bakken bak hotellet. Det store «hvorfor» melder seg fort. Hvorfor skulle vi sove i telt, hvorfor skulle vi absolutt bære med all maten vår selv. Det ligger jo DNT-hytter langs hele ruta. Et skritt videre, hele tiden, og på toppen av bakken får vi svar. Vi ser rett inn i Hurrungane hver gang vi snur oss. Det er tåke i dalen på andre siden, klarværet er over oss. Vi telter som kongene på haugen, Marianne, Stine og jeg, og lager middag ute i lyngen i skumringen. Godværet varer aldri evig, og vrir seg unna allerede tidlig neste morgen. Tåken har dratt seg oppover fjellsiden og opp til oss. Det yrer jevnt og vi sklir videre på vår vei på en dårlig merket sti, som fungerer mer som en elv i regnværet.
Vi titter innom hytta Stølsdalen, leser i hytteboka og er glade for å ikke ha overnattet den dagen et turfølge på 24 kom forbi hytta med 9 sengeplasser. Vi balanserer, hopper, skrenser og krysser en liten bre. Det regner som det bare gjør på film. Breen er ikke farlig, den er én meter dyp på toppen der stien går forbi. Dagens mål er Nørdstedalsseter, og vi skal rekke middag klokken syv. Vi klyper og klorer oss fast til store buldresteiner og snøflekker hist og her, sklir på svabergene som har blitt sleipe av regnet. Når klokken slår syv står vi fortsatt langt til fjells og ser på hytta dypt der nede.
– Kanskje de har servering klokken ni også, sier Stine håpefullt.
– Ja, kanskje det, svarer vi litt usikkert.
Vi synger på trass gjennom regnet de siste kilometerne ned mot hytta. Pøsregnet skal ikke få beseire gleden over å være på tur. På tunet foreslår bestyreren at i dag får telt være telt, og sovesalen er et bedre alternativ. Vi vrir opp sokkene, sekkene, skoene, og flytter innendørs for natten. Vi er de første gjestene som har ankommet, og middag skal vi få. Tre retter, om vi vil? Vi vil.
– Hei!
– Hvor kommer dere fra da?
– Nørdstedalsseter.
– Akkurat, ja.
– Hvor skal dere hen?
– Mot Arentzbu.
– Akkurat, ja.
– God tur videre da!
Omtrent slik foregår Fjellsamtalen. Vi møter noen tyske gutter. Vi går nedover, de kommer oppover bakkene. Stine går i front, iført bokser og treningstopp i solsteken. Stine er lita, og med kartmappen på magen dekkes det meste hun har på av klær, og for dem som kommer nedenfra kan det se ut som hun kom vandrende naken nedover stien. Tyskerne blir lettere forfjamset, og ler lettet, eller kanskje skuffet, av nakne nordmenn på tur. Vi snakker oss gjennom Fjellsamtalen og gjør oss klare for å gå videre. Guttene blir stående, de fortsetter å prate, lenge. Om det er nakenheten som har satt dem ut, eller at det er de norske kodeksene for samtale i fjellet som er vanskelige å forstå seg på, vites ikke.
«En sensommerdag i Jotunheimen finner du knapt en ledig seng på de store, betjente hyttene med plass til 200 svette overnattingsgjester. I Breheimen vandrer du derimot nesten alene. Er det kanskje akkurat det du ser etter, da ligger heimen klar for dine føtter.»
Vi finner den perfekte teltplassen. På den ene siden er det et lite tjern, en foss på den andre. Vi har utsikt nedover dalen, og det er fjell og grønt på alle sider. Ingen lyder av by. Mosen er et mykt, tjukt lag det er deilig å sove på. Teltet er ikke langt fra stien. Nakenbad hører med til solfylte morgener, og ti minutter etter siste bad, kommer en morgenfugl travende forbi på stien. Vi spiser frokost, har tatt på klær og sier hei til mannen, som bare skulle visst hva han nettopp har gått glipp av. Stien går ned til Arentzbu, og opp på fjellet. Vi går høyt i dalsiden og ser ned mot Mørkrisdalen, og det er kanskje her det begynner å gå galt. Da vi kommer til setra Fjellsli, og det er så grønt, det er så vakkert. Vi må ta av sekkene, vi må danse litt på vollen, vi bare må synge de mest nasjonalromantiske sangene vi kan. Stine ser himmelfallen på oss, der Marianne og jeg snakker om fordums tider, om budeiene som danset på setervollen. Det spørs om livet i disse fordums tidene var noe særlig slik som vi forestiller oss det. Men nasjonalromantikken har tatt tak, det er ingen vei tilbake. Vi synger No ser eg atter slike fjell og dalar. Vi skråler Sommernatt ved fjorden. Det vil ingen ende ta.
Vi går opp en fjellside og ned til en dal, hver dag forseres et nytt fjell. Motbakkene er tunge med 20 kilo ekstra på ryggen, men vi kommer inn i flyten og setter en fot foran den andre. Vi kommer alltid opp. Bena skjønner hva som må til, og følger lydig ordre. Sola er tilbake. Hyttene vi går forbi er små og idylliske. Akkurat som alt er idyllisk i solskinn på fjellet. Landskapet endrer seg. Fra de golde svabergene i høyden, til sensommergrønn skog og myr i dalstrøkene nedenfor. Det er august, og sommeren holder enda godt fast. Vi tipper over kanten av en ås og skal ned mot Åsetevatnet og selvbetjeningshytta Fast. Vi kan skimte Hurrungane, med alle sine turmuligheter, der borte i det fjerne, nede ved vannet ligger små røde stuer. En robåt er ute på ettermiddagsfiske, sola skinner.
SVETTE SKO: Nasjonalromantikk, tunge sekker og utsikt til Mørkrisdalen, Norges vakreste. Foto: Ida Eri Sørbye
– Jeg dåner nesten, sier Marianne.
– Mmm, sier vi.
Inne på Fast er det gamle tregulv og ovnen med kaffelars står i hjørnet, alt er slik det skal være. Vi spiller på ukulelen og blar i gamle årbøker, slik det skal være. Teltet blir liggende i sekken.
UKULELELIV: I teltet, eller på en gudsforlatt hytte, kan du synge de tre sangene du kan om igjen og om igjen, uten at noen andre tar skade av det. Foto: Stine Wike
Sommertur. Det er pøsregn og mygg. Det er middag utenfor teltet med en sol som ikke vil gå hjem. Å døse barføtt i lyngen, sovne i sola og våkne opp en time senere, for å oppdage at du ikke skal noen verdens ting den dagen heller. Tørke svette sko i sola. Nakenbad og kvartersfiske. Kvartersfiske er for de ambisjonsløse blant oss. Når fiskestangen sitter tålmodig bak på sekken hele uka, og slenges frem et kvarter siste dagen. For å ha fisket, ikke sant. Sier vi til hverandre. Teltet kan settes opp hvor som helst. Det er været, lysten, den perfekte teltplassen som styrer. Vi lurer stadig på hvor alle de andre er. Selv om vi egentlig vet det. De er på andre siden av Sognefjellsveien, i Jotunheimen. Vi har fjellet for oss selv, og det er fint. Vigdalsstøl møter oss med gamle setervoller og kumøkk. Vi rydder oss en teltplass fri for møkk, og håper at vi husker det på nattens dotur. Vi kikker innom matlageret på hytta, spiser en pakke med Kornmo og ser opp på en litt usikker himmel. Kuene lurer rundt oss, fredelige enn så lenge. Jeg lar være å erte dem på meg, som da jeg var liten. Da måtte indianeren stadig spurte tilbake til hytta med sinte kuer i hælene, etter å ha testet ut hvor lenge det var mulig å pirke dem i siden med en pinne, før de ble sure. Til slutt barrikaderte de hytta, la seg rundt hytteveggene, drøvtygde og stirret olmt på meg. Indianeren måtte smyge seg lydløst tilbake til start. Jeg passer godt på de skitne, svette sokkene mine også, en gang spiste de en av dem. Jeg stoler ikke på kuer.
«Stine tar bilder, Marianne ligger sammenkrøpet som et egg og påstår at det er yoga. Jeg har gått opp på Tråneklanten. Ganske sikkert et av de styggeste navnene et fjell kan få. Det er mitt nye favorittfjell. Vi tar oss god tid.»
Stine tar bilder, Marianne ligger sammenkrøpet som et egg og påstår at det er yoga. Jeg har gått opp på Tråneklanten. Ganske sikkert et av de styggeste navnene et fjell kan få. Det er mitt nye favorittfjell. Vi tar oss god tid. Det er siste dagen på tur. Vi sover i lyngen, bader og fyrer opp primusen. Mange bratte høydemetre skal forseres før vi er nede ved fjorden. Vi møter en mann, en hund og et godt tilbud. Vi kan få sitte på de svingete veiene ned mot Gaupne og fjorden, og slipper å skvise siste rest ut av knærne. Kne-utskiftningen jeg har sett krype nærmere og nærmere 50-tallet i de tidligere nedoverbakkene, kan igjen legges på is. Jeg satser på at de holder i hvert fall til jeg blir 60. Etter en uke med nasjonalromantisk svermeri i fjellet, passer det jo fint at det er gammeldansfestival i Gaupne. Vi slår opp teltet på campingplassen, hjelper en stakkar å lære kunsten å sette opp et telt, og våkner opp til snegler i matskålen. Vi er tilbake i sivilisasjonen, det er greit å dra hjem. Vi skal over Sognefjellet, og se opp mot bråkebøttene på høyre side av veien. De ser alltid litt hånlig på deg, til du selv står på toppen av dem og ser hånlig ned på alle andre der nede. Og kun fordi vi har vært der, kun fordi vi vet hva som skjuler seg på den andre siden, skal vi snu oss og se ut på venstre side av veien. Lengte litt tilbake til stillheten, mens bussen fylles opp på Turtagrø av Jotunheimens mange sommergjester.
Breheimen
TERRENG: Breheimen er et variert fjellområde med bre, høyfjell og frodige daler. Her kan alle årstider oppleves på samme dag. Breheimen har den mektige Jostedalsbreen i vest, og mange mindre breer å beskue fra stien eller boltre seg på.
ADKOMST: Nord i Breheimen kan turen startes på den betjente hytta Sota sæter. Det er bilvei frem til hytta, eller buss til Dønfoss 27 km unna. På østsiden er Krossbu, Sognefjellshytta og Turtagrø gode startpunkter. Hit går det buss fra Lom til Sogndal. Denne kjører også forbi Gaupne. Mørkrisdalen er også et fint sted å avslutte. Da må noen kilometer på vei påberegnes til Skjolden og bussen.
TOPPTURER: Breheimen byr på mer enn bare stivandring. 2000 meterstoppene kan plukkes, og Tverrådalskyrkja er lett tilgjengelig fra Sota seter. Holåtindan og Hestbreapiggmassivet ligger litt lenger unna allfarvei, men her kan du plukke topper i fleng. Trulsbu er et godt utgangspunkt for toppbestigninger her.
OVERNATTING: Betjente og selvbetjente DNT-hytter, og godt utbygd stinett. Dagsetappene mellom hyttene er av ulik lengde og vanskelighetsgrad, og både de spreke og de mindre spreke vil finne noe som passer. Sota sæter er godt egnet til å ligge fast for barnefamilier.
