Turguide til Fokstumyra

Bredden på reservatet varierer fra 0,5 til 2,5 km. E6 og jernbane bringer dagens mennesker gjennom storslått natur til Fokstumyra. Men langt tilbake i tid har det gått viktige ferdselsveier over Dovre.

I dag er Pilegrimsleden og Kongeveien merkede stier gjennom området. Travle mennesker finner fred i både natur og eget sinn når de vandrer i disse naturskjønne omgivelsene. Landskapeter typisk for de sørøstlige delene av Dovrefjell. Her finner vi runde snaufjellformasjoner, vide flyer, mange små myrer og fjellbjørkeskog.

Det er også store setergrender i åpent landskap. Fokstumyra er først og fremst kjent for sitt unike fugleliv, men det vokser også mange forskjellige orkideer og andre blomster i rikt monn.

Fokstugu Fjellstue

Fokstugu Fjellstue har vært herberge og skysstasjon i flere hundre år. Opprinnelig var det en svært enkel form for losji, men fra 1890 og fram til andre verdenskrig utviklet fjellstuemannen Anton Solberg Fokstugu til et moderne høyfjellshotell med plass til over 100 gjester.

Den lange tradisjonen med å gi ly og husrom til vandrere og naturelskere blir ført videre på Fokstugu Fjellstue i dag. Kongeveien fra Oslo til Nidaros,som senere ble den historiske Pilegrimsleden, går den dag i dag i sin opprinnelige trasé rett gjennom tunet på Fokstugu.

Det er derfor stadig flere moderne pilegrimer som kommer til Fokstugu, enten for en eller flere overnattinger, der de kan oppleve miljøet på en fjellgård der sauehold er hovednæringen.

Fokstugu har siden 1923 vært en av Meteorologisk institutts værstasjoner i Sør-Norge og har med sine klimaobservasjoner gjennom alle disse årene bidratt med viktig informasjon til klimastudier. På gården ble det i 2010 vigslet et kapell av biskop Solveig Fiske til bruk for moderne pilegrimer på vandring på Dovrefjell.

Fokstumyrea - eldorado for fugleinteresserte

Den rike fuglefaunaen på Fokstumyra har vært kjent i flere hundre år, og området er grundig beskrevet av naturforskere som Schaanning, Collet, Barth, Hagen og Kværne. Kildene er mange og dokumenterer områdets rike og særpregede fuglefauna siden først på 1800-tallet. Deler av Fokstumyra ble fredet i 1923 og fikk status som naturreservat i 1969.

I 2002 ble verneområdet utvidet til 18,5 km2 og har nå status som Ramsar-område, som innebærer en ytterligere vernestatus, som internasjonalt verneverdig våtmark.

En rik fuglefauna er et sunnhetstegn, og det mangfoldet som finnes på selve Fokstumyra, er også i noen grad en indikator på naturtilstanden på Dovrefjell for øvrig. På Fokstumyra er det observert 162 arter og 87 hekkefugler, og av disse er 32 arter svømme- og vadefugler.

Opplevelsesrik tur i naturreservatet

Gjennom den sørvestlige delen av reservatet, langs kjerneområdet rundt Løkenmyra, går det en innholdsrik sti. Turen er spennende både med hensyn til fauna og flora. Stien slynger seg gjennom mosaikklandskap med forskjellige naturtyper.

Tar du med den yngre generasjon på myra, er sjansen for at de blir naturfrelste for resten av livet, veldig stor. Særlig på forsommeren myldrer det av liv – et naturens symfoniorkester i et utall av toner fyller myrlandskapet.

Turen starter like ved Fokstugu Fjellstue hvor det er stor parkeringsplass og opplysningstavle som beskriver turen gjennom reservatet. Første del av turen går langs engmark med flott utsikttil Fokstugu Fjellstue, Dovre nasjonalpark og Snøhetta.

I de våteste partiene av området er det lagt ut tverrplanker på påler. Dette er gjort dels for å hindre at man går av stien, dels fordi framkommeligheteni dette våtmarksområdet ellers ville vært vanskelig, ja, noen steder umulig.

Tiltaket gir en fin nærkontakt til myrområder som vanligvis bare kan observeres på avstand. På de store, åpne myrene har trane, enkeltbekkasin, rødstilk, brushane og småspove tilhold. Jordugle, fjellvåk, dvergfalk, tårnfalk og myrhauk behersker luftrommet. Ved vanna kan du observere toppand, svømmesnipe, stjertand, storlom og en rekke andre svømme- og vadefugler.

Det er satt opp et fint observasjonstårn for fuglekikking ved stien hvor får du god oversikt over deler av myra. I tårnet er det hengt opp nyttig informasjon over en del av artene som kan observeres. Sett deg i tårnet og la inntrykket av det mangfoldige livet synke inn i sjelen.

Mattis Kværne – en forkjemper for Fokstumyra

Mattis Kværne har gjennom tekst, tegninger, fjernsynsprogrammer og fotografier vært en av dem som har formidlet naturherlighetene ved Fokstumyra. Fra 1953 hadde han tilhold ved myra og overvåket fuglelivet fra en hytte. Han skaffet seg inngående kjennskap til fuglelivet og er nok den som gjennom tidene har bidratt sterkest til å gjøre det rike fuglelivet kjent for allmennheten.

I 1977 ga Kværne ut en bok om Fokstumyra, som omhandlet historie, natur, fauna og flora. Boka var en kjærlighetserklæring til myra og en understrekning av hvor viktig det var å innføre vernebestemmelser.

I boka skriver han blant annet følgende: «Høyt til fjells, i hjertet av Norge, ligger Fokstumyra naturreservat,et vidstrakt, frodig myrområde, viden kjent blant ornitologer og naturforskere i inn- og utland for sitt rike fugleliv.

I mer enn hundreår har hærskarer av fugleinteresserte fra mange land valfartet tildette eldorado for å studere fuglene og deres adferd. Etter hvert som det rike fuglelivet på Fokstumyra ble kjent i inn- og utland, kom det dessverre også mange uvelkomne gjester til myra.

Skarer av egg og fuglesamlere, som øynet forretninger, tok med seg egg og skjøt mange av de sjeldneste fuglene. En kjent utenlandsk eggsamler ved navn Lagesen, som besøkte Fokstumyra i 1838, skjøt således 26 stykker av den sjeldne fjellmyrløperen og tok dertil med seg et stort antall egg. Det er forresten underlig å lese hvor hårdhendt fugleforskerne fór frem i eldre tider.

Man sparte ikke på kruttet når det gjaldt å sikre seg flest mulig av mer eller mindre sjeldne fugleeksemplarer, og eggsanking foregikk i stor stil.

Den stadig tiltagende strøm av samlere fra århundreskiftet og utover, og dertil ødeleggelser i Fokstumyra ved byggingen av Dovrebanen 1917, førte derfor til at dyrelivet i en stor del av myra ble fredet i 1923, i medhold av første lov om naturfredning av 1910.»