Så min vanvittige lykkefølelse kom ikke før jeg var trygt tilbake på Halls fortopp, og kun hadde 1310 meter med vanlig fjelltur ned igjen. Og jeg kan bare si det med en gang. Uten guide Magnus Lindor Strand i Narvik Mountain Guides så hadde jeg verken kommet meg opp eller ned. Tryggere, mer kontrollert kar skal man lete lenge etter.

Stetind

Den sagnomsuste «ambolten» innerst i Stefjorden i Tysfjord kommune i Nordland, kan sees fra minst syv prestegjeld. Fjellet har fra gammelt av vært et karakteristisk seilingsmerke for sjøfarende langs Nordlandskysten.

Stetind ble første gang besteget 30. juli 1910 av Ferdinand Schjelderup, Carl Wilhelm Rubenson og Alf Bonnevie Bryn. Før det hadde flere kjente tindebestigere fra både inn- og utland forsøkt å nå toppen. Eventyr og berømmelse lokket. Sommeren 1888 fikk datidens mest kjente tyske tindebestige, Paul Grussfelt, sammen med den norske fjellpioneren Martin Ekroll, sin drøm knust. Dansken Carl Hall fikk bygget sin varde på fortoppen som bærer hans navn, men kom ikke lengre. Heller ikke engelskmannen Willian C. Slingsby, som senere beskrev Stetind som «the ugliest mountain I ever saw», nådde toppen. 

Et kvart århundre etter førstebestigningen innførte Arne Næss bolteklatringen i Norge. En ny utvikling var igang. I 1936-37 klatret Næss flere imponerende tekniske ruter til toppen av Stetind, blant annet Sydpillaren. Professoren og filosofen etablerte seg som selve kongen av Stetind, og foretok i 1963, sammen med R. Høybakk og K. Friis Baasted, den første vinterbestigningen av fjellet via Østveggen.

Stetind ble høsten 2002 kåret til Norges Nasjonalfjell.

For mer info og guidete turer: www.mountainguides.no

Følelsen av å miste all kontroll kommer allerede i det vi forlater trygge Halls fortopp, og begynner vandringen på den skarpslipte sørøstryggen mot toppen. Utsikten tar rett og slett pusten fra deg. Jeg skjønner godt at svenske Carl Hall og den britiske klatrepioneren William C. Slingsby på slutten av 1800-tallet ble slått tilbake av den skarpe kammen. De kom seg nemlig aldri opp på toppen. Begge ble stoppet før Mysosten, et vanskelig parti midt på ryggen, hvor granittfjellet stuper 1000 meter rett ned på begge sider. Hall bygde varden på fortoppen som fikk hans navn, Halls fortopp. Slingsby beskrev senere Stetind  som «the ugliest mountain I ever saw».

Jeg er ikke enig i klatrepioner Slingsby. Stetind er et fantastisk fjell. Et fryktingydende fjell. Et fjell som burde være umulig å komme seg opp på.

Og nå står jeg her, selverklært idiot, fastbundet i et tau sammen med tre andre fjellgeiter, og er klar for å bestige ambolten. Fremst går kongen selv, guide Magnus med stødige skritt. Bak han spretter en uredd unggutt fra Bjerkvik. Så kommer jeg med skjelvende, usikre skritt. Og bakerst går ei fager dame fra Beisfjord, med en stor DNT-logo på brystet. Joda, jeg burde være i trygge hender. 

LES OGSÅ: Stigespillet

Det siste jeg leste om Stetind kvelden i forveien var følgende – og jeg tror ikke jeg egentlig tok det inn over meg:  ”Den flate toppen av tinden er fortsatt utilgjengelig for dem av oss som ikke mestrer tau, klatring og store høyder. Utilnærmelig, majestetisk og skremmende. Turmessig er Stetind en utfordring og ikke spesielt tilgjengelig. Bratte og luftige partier gjør siste del av oppstigningen vanskelig enkelte steder. Toppen krever klatring og bør ikke utfordres av uerfarne, uten klatrerfører”.

Nå skjønte jeg plutselig alvoret i teksten. Fra Halls fortopp går vi ned en liten skjæring – og plutselig står jeg midt i galskapen. Ned til venstre for meg stuper fjellet 1000 meter rett ned – og guide Magnus skal ha meg til å gå over en hardt skrånende granittflate – et feilskjær her vil garantert ende med at jeg sklir ned i døden. At jeg er trygt festet i tau velger jeg glatt å glemme.

Er han splitter pine gal?  – Aldri i verden om jeg går over her, roper jeg ned til guide Magnus. Og vi er altså kommet 50 meter avgårde fra Halls fortopp. Den eneste grunnen til at jeg ikke velger å snu allerede her, er at jeg er festet fast i tau mellom de andre. Jeg stavrer meg forsiktig avgårde. Pulsen stiger, og jeg kjenner at høydeskrekken begynner å ta over. – Fy fan dette er skummelt. Sjelden har jeg hatt en slik følelse av manglende kontroll. 

FRITT FALL: Magnus sikrer Veronica Føre Andersson over De Ti Forbitrende Fingertak. Her er det fritt fall på flere hundre meter. Foto: Rune Dahl.

Vi traverserer oss frem. Ryggen vi går på blir smalere og smalere og vi nærmer oss en av de mest spektakulære passasjene. Ryggen blir som en knivsegg med blankpolert tusen meter sva på begge sider. Følelsen og suget går ikke an å beskrive. Den helsikes Bjerkvikgutten spaserer bortover eggen, mens jeg setter meg overskrevs med et bein på hver side. – Det her er det komplette idioti, sier jeg til meg selv. ­ – Hva gjør jeg her opp i galskapen. Jeg prøver å dokumentere med kameraet, men pulsen dundrer og jeg har mest lyst til å sette meg ned å gråte.

Jeg kommer meg over knivseggen, men det stopper ikke her. Se for deg en 5 cm bred ”hylle” midt i en blankpolert, bratt granitt-fjellside. Det er akkurat så bredt at du får plass til skoen. Nedenfor deg går det rett ned. Langt ned. Ingen hyller som kan stoppe farten før du når bunnen tusen meter lenger ned. På denne ”hyllen” går du forsiktig, skritt for skritt, mens du holder balansen med høyre hånd inn mot fjellveggen. Det er skummelt. Samtidig må du huske på at tauet skal være stramt mot personen foran deg. Ved et fall skal det være minst mulig slakk i tauet.

"Jeg prøver å dokumentere med kameraet, men pulsen dundrer og jeg har mest lyst til å sette meg ned å gråte."

 – Rune, ta på deg klatreskoene. Det blir bedre for deg. Guide Magnus anbefaler meg å skifte fra de grovknatrede fjelljoggeskoene jeg har på meg til rendyrkede klatresko. Friksjonen mot fjellet skal bli mye bedre. Vi er kommet til et lite utspring i fjellsiden, en liten helle hvor det er god plass til å skifte sko og ta en liten pause.

Nye sko blir som en ny verden for meg. Jeg merker at skoene sitt bom fast på granitten, og jeg tørr faktisk å gå normalt, selv om fjellet skråner voldsomt.

HØYDESUG: Magnus og Veronica kikker ned Stetinds luftige nordside. Foto. Rune Dahl.

Nå er vi kommet frem til hyllesystemet som leder frem til fingertupptraversen, også kalt De Ti Forbitrende Fingertak. Turens mest omtalte punkt. Her må du henge etter hendene og uten noen som helst feste for føttene. Under deg har du fritt fall på flere hundre meter. Dette er stedet som stoppet Carl Hall og William C. Slingsby. Adrenalinet pumper idet guide Magnus knyter meg inn som nummer to i taurekken. Jeg er for redd til å tenke hvorfor. Foran meg ser jeg Stetinds sørvestside. Høye, loddrette sva – eller rettere sagt stup. For meg er det ubegripelig at det går an å bevege seg her. Er jeg midt i en skrekkfilm?

Ikke før klatreren C.W. Rubenson i 1910 lyktes med den usannsynlige fingertupptraversen, som tar en forbi Mysosten, var det siste hindret borte i erobringen av Stetind. Et kvart århundre etter førstebestigningen innførte Arne Næss bolteklatringen i Norge. En ny utvikling var igang. I 1936-37 klatret Næss flere imponerende tekniske ruter til toppen av Stetind, blant annet Sydpillaren. Professoren og filosofen etablerte seg som selve kongen av Stetind, og foretok i 1963, sammen med R. Høybakk og K. Friis Baasted, den første vinterbestigningen av fjellet via Østveggen.

 – Er du klar Rune? Guide Magnus får meg tilbake til virkeligheten.

«Jeg får en gi fan-holdning – dør jeg så dør jeg.»

Magnus hiver seg ut på fingertupptraversen og som en antilope manøvrerer han seg over problemområdet. Tauet strammer seg til og jeg er nødt til å bevege meg mot hyllen og den skumle avgrunnen. Magnus har hengt ut en tauløkke som gjør at man får en plass å sette foten idet man skal skrive under på dødsdommen. – Satan, er det mulig! Det går loddrett ned! Jeg får en gi fan-holdning – dør jeg så dør jeg. Men jeg skal iallfall kjempe. Jeg setter foten i tau-løkken, får tak med hendene  og svinger meg ut. Lykken er at jeg er lett i kroppen, og jeg kjenner at taket er godt. Det er nå eller aldri!

Jeg heiser meg ut av fotløkken og bruker armene for det jeg klarer. Noen armtak lenger bort er jeg over traversen og kan igjen heise føttene opp på en liten hylle i veggen. Jeg er på trygg grunn – og det tok maks 10 sekunder! Jeg er høy på meg selv, og kroppen dirrer av adrenalin.

LES OGSÅ: Til topps på Trænstaven

Jeg sitter og ser på de to andre i følget som kommer etter meg. Og de er i alle fall ikke bedre enn meg på fingertraversen! DNT-gasella fra Beisfjord sliter faktisk litt! Selvtilliten stiger noen få hakk. Dette er jo faktisk moro.

Den siste delen opp mot toppen går som en lek. Vel oppe går vi inn i en spontan gruppeklem. Vi jubler, ler og hopper rundt. Vi er på toppen av Norges nasjonalfjell!

TOPPLAG: Turlaget samlet på toppen. Snart venter Mysosten på tilbaketuren. Foto: Rune Dahl

Toppen er overraskende stor og flat. Man kunne fått plass til en liten fotballbane her. På toppvarden ruver både det norske og det samiske flagget. Vi fotograferer hverandre i alle vinkler og stillinger. Og selvfølgelig må vi skrive oss inn i boka! Jeg føler det som en hedersbetegnelse å få lov til å skrive inn navnet mitt. Årlig er det kun 50-100 personer som er på toppen. Dette er stort! Men for meg har det å være på toppen EN liten hake. Jeg må faktisk ned igjen… Og jeg vet at tilbaketuren vil bli enda mer luftig og skummel.

På tilbaketuren knytes jeg igjen inn som nummer to i rekken. Turen tilbake går i samme rute som turen opp, med et viktig unntak. I stedet for å bruke fingertupptraversen klatrer man opp på selve Mysosten. Her rapellerer man ned 15 meter med avgrunnen under seg. Dette er det sykeste jeg har gjort i hele mitt liv.

For å komme opp på Mysosten må man opp på verdens mest luftige egg. For fjellklatrere er denne passasjen utfordrende. For vanlig dødelige er den sinnsyk. Her klarer jeg faktisk ikke å ta bilder – og jeg er glad for at goproén står å filmer kontinuerlig. Først begynner jeg å krype på alle fire bortover eggen. Den er small, ikke mere en ca 50 centimer bred, og på begge sider går det rett ned. Og her snakker vi rett ned, over 1000 meter. Det gjør det ikke noe bedre at vinden rusker godt. Jeg husker ikke så godt hvordan jeg kommer meg bort til guiden. Men på filmopptaket ser jeg at jeg faktisk røyser meg opp og går med forsiktige skritt mot guide Magnus. Lydopptaket er genialt. Jeg banner og stønner mens jeg beveger meg bortover. – Er du konsentrert, spør Magnus. Jeg svarer ikke. – Ser du den fantastiske grønnfargen på sjøen der nede, sier Magnus. – Jeg gir nu fan i fargen, svarer jeg han. Redsel gir tydeligvis holdningsendringer. 

LES OGSÅ: Verdens fineste fjellturer

Vel fremme på Mysosten blir det nesten for mye for meg. – Jeg nekter. Aldri i livet om jeg skal ned der, forteller jeg Magnus. Jeg føler det bare blir brattere og brattere. Han trekker på skuldrene, og svarer; - Du MÅ. Tror til og med at han har et smil om munnen. Fra å være den mest trygge og stabile karen, forvandles han til et monster. Et monster som skyver kundene sine ut i avgrunnen.  Iallefall i mine øyne.

Monsteret beordrer meg til å snu meg rundt med ryggen mot avgrunnen. Jeg skal holde i tauet og lene meg bakover. Med rumpa ut og føttene mot bergveggen. Fyren er gal, men jeg er inne i en gi-opp-fase, og adlyder ordre. Så jeg slipper meg utfor kanten. Strekker ut rumpa og planter begge føttene med godt mellomrom mot fjellveggen. Og hva skjer? Ingenting! Jeg henger midt i avgrunnen, og jeg føler meg faktisk trygg.

De 15 metrene ned Mysosten blir faktisk en av de beste opplevelsene fra hele Stetind-turen. På slutten hopper jeg faktisk litt i fjellveggen! På fjellhyllen under slenger jeg meg ned. Adrenalinet pumper. Jeg føler meg ruset – av redsel og lykke. Det jeg nettopp har gjort er sinnsykt i mine øyne.

SKOGSLYKKE: Deilig å være nede på trygg jord igjen etter en hel dag i luftige omgivelser. Foto: Rune Dahl

Resten av turen blir som en lek. Kammen som jeg satt overskrevs og livredd over på vei mot toppen, går jeg på vei tilbake. Ja, det er fortsatt bratt og skummelt, men jeg føler at jeg har litt kontroll. Jeg klarer faktisk å skøye litt sammen med de tre andre i taulaget. Vi fotograferer og jeg får noen fine bilder.

Til slutt står vi igjen på Halls fortopp. Jeg jubler hemningsløst og roper:  – Jadda, jeg overlevde!

Turen ned fra Halls fortopp og tilbake til bilen er lang og tung. Men likevel går nedstigningen som en lek. Adrenalinet sitter i kroppen, og jeg klarer ikke helt å forstå det jeg nettopp har gjennomført.

Hodet sier: Aldri mere Stetind! Men hvem vet? Til neste år starter Magnus med midnattsolturer. Det hadde vært fristende!