Hvorfor blir noen tatt av snøskred?
– Vi må alltid starte med hvordan hjernen vår fungerer. System 1, det analytiske, vårt bevisste jeg, når vi bare kan gjøre en ting. System 2 er vårt intuitive jeg, følelsene våre. Vi trenger begge systemer intakt for å fungere godt, ellers kommer vi ingen vei.
Hva er det som skjer, når det likevel hender?
– Det å vurdere skredfare er i utgangspunktet utfordrende med mange faktorer som spiller inn. Det som gjør det farlig er at skredterreng er en vanskelig læringsarena fordi vi ikke får noen tilbakemelding på hvor gode valg vi har gjort. Det gjør at vi bygger erfaringen vår på tilfeldigheter. Det er den erfaringen vi bruker når vi skal ta avgjørelser i neste omgang.
Hvordan da?
– For å ta gode beslutninger, må du ha kunnskap. Du må «know your shit», som Markus Landrø ville ha sagt. Du kan trene på å lære og se i snøen, det kan du både lese og erfare deg til. I tillegg så har vi de psykologiske aspektene. Også det er en treningssak. Skal du bestige Mount Everest uten å få vite at det er en oksygen-utfordring der, er det livsfarlig om du ikke vet hva det gjør med deg. Du blir irrasjonell og kan gjøre gærne ting. Men når du vet det, kan du forberede deg på det og lage strategier for det. Kunnskap om menneskelig faktor er på et vis en vaksine. Det er likevel vanskelig. Blir jeg seksuelt opphisset og ikke har trent på å ta på kondom, eller verre – må ut og kjøpe den først? Vi mennesker gjør feil gang på gang. Slike mekanismer forsker jeg på, for å finne ut hvordan vi kan ta bedre avgjørelser og unngår å havne i snøskred.
LES OGSÅ: Markus Landrø: Det viktigste spørsmålet
Har du funnet ut noe så langt?
– Det synes å bety noe hvordan vi påvirkes av at vi sammenligner oss med andre. Vi vil være en gøyal skikompis, og at andre skal synes vi er «gode nok». I våre studier av skikjørere i Norge og USA finner vi at mange deltakere er mer villig å kjøre ned et potensielt risikabelt heng hvis en kompis ønsker det, enn hvis de selve får velge. Mange opplever også at andre skikjøreres terrengvalg påvirker hvor fornøyde de er med sine egne turer. De skikjører som sier at de blir påvirket av den type terreng som andre står på ski i ser også ut å akseptere å kjøre mer risikabelt terreng enn de som ikke sammenligner seg. Det tyder på at vi drives av hva andre gjør, og at det kan drive oss til å eksponere oss til større risiko enn vi ønsker.
Har du gjort flere funn?
– I CARE forsker vi også på hvordan våre kognitive evner, altså evnen til å gjøre valg og vurderinger påvirkes av fysisk anstrengelse, og hvordan effekten henger sammen med hvor godt trent vi er. Når folk går til fjells og blir skikkelig slitne, blir vi dårligere ta til oss informasjon. Det å kunne innhente informasjon om forholdene er viktig på vei opp, men når jeg har puls på 75 prosent av makspuls er det annerledes enn når jeg går slakt og ikke trenger å ta beslutninger. Her gjenstår det fremdeles en del forskning før vi kan treffe gode svar.
Hva når frykten for skred er overdrevet eller ubegrunnet?
– Rasjonell redsel er greit. Den aktiverer system 1 og får oss at agere.. Hører jeg et drønn i snøen, er det bra å kjenne frykt. Men den irrasjonelle frykten, som for eksempel høydeskrekk når du egentlig står trygt, er noe annet. Den kan få oss å fokusere på feil ting. Etter 11-september-terroren valgte mange å kjøre bil i stedet for å fly, og det var en voldsom økning i bilulykker. Frykten for terrorister var overdreven, og frykten for en bilulykke var for lav.. Likevel er nok utfordringen i skredterreng at vi ikke er redde når vi burde være det. Redsel gjør deg motivert for å gjøre noe med farene.
LES OGSÅ: Kvinner dør nesten aldri i skred
Hvordan skal vi best få system 1 og 2 til å fungere på tur?
– Jeg tror at det er viktig å få med hvordan vi lærer oss å ta gode beslutninger, for det automatiske er å tenke at vi vil få gode tilbakemeldinger. Det spesielle med å gå på tur, er at vi befinner oss i et miljø der vi får lite feedback om vi gjør gode eller dårlige valg. For oss som er på tur ofte, er sannsynligheten der hver gang. Vår opplevde evne til å ferdes i skredterreng virker å stige kjappere enn vår evne til å håndtere den.
Du er utdannet samfunnsøkonom, har du med deg noen gode overføringsverdier derfra?
– Jeg er en skeptisk samfunnsøkonom. Jeg valgte den retningen fordi jeg var skeptisk til faget. Det viktigste er kanskje kost-nytte-analysen. Når vi tar valg så gjør vi det fordi vi ser en gevinst. Hvor høy er gevinsten i sammenligning med den potensielle kostnaden, er det verdt det? Hvilken risikoaksept har jeg? Gjør det noe om jeg ikke blir med på akkurat denne turen? Det er dog svært vanskelig, for vi mennesker er ikke så bra på å forestille oss kostnaden her. Få vet hvordan det føles å bli tatt i et skred. Jeg har alltid vært ganske emosjonell, jeg har alltid kjent ting i magen, men jeg prøver å ta det opp til hodet. Hvorfor er jeg redd, eller hvorfor er jeg ikke redd? Partneren min, som også var med da det skjedde, sier at han kjenner det mer på kroppen. Jeg antar at det har med at han nå vet hvordan det kjennes.
– Hva vil du si om tjenester som varsom.no og regobs?
– De er helt fantastiske, jeg er i ekstase over dem. Det er så bra at vi får tilgang til bedre informasjon og at de er varsler for regioner, for det er store lokale variasjoner, kystklima som møter innlandsklima. Det er kjempekompetente mennesker som jobber med dette, jeg følger dem hele tiden. Men vi må huske på at også de er mennesker, også de kan gjøre feil. Jeg har snudd selv om det har vært skredfare 1 når det har vært riktig, sier Mannberg.
LES OGSÅ: Mer om skred
FRA EN BRA DAG: På vei ned «Maid and the Mist culoir» i Montana. Jeg må medgi at jeg ikke kjører så bratt veldig ofte. Vi hadde sykt flaks med snøen da vi var der. Masse, stabil, snø. Foto: Martin Stefan
ANDREA OM SELV Å BLI TATT AV ET SKRED
I 2014 var Andrea med to venner på ski ved Kittelfjäll, de ville sjekke et heng de ikke hadde kjørt før. Her er hennes egen versjon fra dagen det gikk så galt.
Vi skulle opp en slak ås og sjekke et heng, det var vår plan A. Senere gjorde vi mange feilvalg. Vi testet flere ganger underveis om snøen ville løsne, den gjorde ikke det. Vi gikk videre. Det kjentes uansett ikke aktuelt å kjøre ned igjen der vi gikk opp, der var det veldig slakt. Jeg hadde en litt urolig magefølelse, men vi gjorde felles vurderinger. Skredet løsnet ikke under føttene våre, men det kom ovenfra. Det traff meg over hodet, før jeg ble kastet inn i trærne. Det var en enorm kraft som tok oss, vi var sjanseløse. Det var en to meter bølge som kastet oss utfor. Jeg hadde en skredsekk jeg dro i. Den ble utløst på andre eller tredje trekket. Jeg var ganske høyt i snømassene hele tiden. Det eneste jeg tenkte var at jeg måtte beskytte hodet. Jeg tenkte shit. Så ble det stille.
Vi ble dratt 75 meter nedover. De to andre som ikke dro skredsekken har fortalt at det var som om å bli tromlet i en vaskemaskin og at de tenkte at de skulle dø. Jeg forstod ikke at det ikke gikk galt før Maria ikke svarte. Jeg var begravet til brystet, Martin også, Maria var rett under snøflaten. Jeg opplevde meg selv som rasjonell og rolig, trodde at jeg satt fast i et tre. Jeg fattet ikke at jeg var i sjokk.. Vi var ikke rasjonelle og kalde, men vi opplevde oss som det. For eksempel tok jeg ikke av meg skredsekken, fordi jeg tenkte jegmåtte ha den på til dess jeg var nede fra fjellet (hvis det kom et til skred). Da satt jeg fast i snøen… det hadde ikke hjulpet meg å ha en skredsekk da.
Alle tre overlevde, men pådro seg skader. Jeg brakk det tykke leggbenet i høyre bein og fikk noen nerveskader i tillegg. Om det skyldes operasjonen etterpå, vet jeg ikke. Det er en hump der trykket mot skistøvelen er på leggen, og iblant gjør det skikkelig vondt der bruddet var. Det kjennes som jeg er skadet fremdeles uten at jeg er det. Det løses med Ibux eller Paracet, men nå begynner å bli mulig å kjøre på ski igjen uten. Før det skjedde, trodde jeg at jeg tok konstruktive valg. Jeg trodde jeg kunne litt om snø. Etterpå sluttet jeg helt å stole på min egen og andres evne til å vurder skredfare. Om jeg var usikker på min kunnskap, ble jeg enda mer usikker etterpå. Derfor ble det viktig for meg å lære meg mer, slik at jeg kan stole på min egen vurdering. Det gjorde meg mer bevisst på at jeg kan ikke kjøre fordi noen andre synes det er trygt. Det beste er at jeg tar ansvar for meg selv, jeg må selv kjenne at det er trygt nok.
LES OGSÅ:
