– Åh, ja det er et stykke, særlig i dette været, sier hun og nikker sakte på hodet. Jeg har ferske vafler og nytraktet kaffe her inne.
Vi har akkurat kommet over fjellet fra Mollisjokk, det har snødd og blåst i hele dag, og tanken på at det ligger varme, ferske vafler bare noen meter fra der vi står, føles nesten litt uvirkelig.
Det er søndag, midt i februar, og overalt ellers i landet sitter folk i hus og på hytter og nyter varm kaffe og nystekte vafler.
Men ikke her. Ikke utenfor Ravnastua en søndag i februar. Her skal jeg akkurat til å få en endelig bekreftelse på noe jeg har hatt fornemmelsen av en stund: Det er forskjell på folk. Eller riktigere, det er forskjell på eventyrere og folk.
– Vafler og kaffe, kommer det kort og bestemt fra ekspedisjonslederen vår, nei vi må nok videre for å slå camp.
Det er ikke bare forskjell på eventyrere og folk, det er et gap mellom dem, slår det meg. Et enormt gap. Et vaffelgap. Og i det gapet ville jeg nok ha falt mange mange ganger, tenker jeg.
Men nå skal ikke jeg gå til Nordpolen. Jeg skal heller ikke gå til Sydpolen. Jeg skal heller ikke gå over Grønland, i alle fall ikke uten kaffe og vafler.
«Pass på at dere ikke fryser, det er første bud».
Børge Ousland, polfarer
Kulda. Mørket. Vinden. Frosne tær. Sludd. Bakglatte ski. Tung pulk. Masse utstyr. Tungvint og tidkrevende.
Unnskyldningene for å droppe vinterturen er mange, og de veier ofte såpass tungt at mange faktisk velger bort teltturen på vinterstid. UTE dro på skitur over Finnmarksvidda i februar, med pulken full av spørsmål, for å se om det var mulig å lære seg å takle alle de utfordringene teltlivet om vinteren byr på.
Leder for turen er han som kanskje best av noen kan lære oss de viktigste triksene, og samtidig overbevise oss om at vinterturene er de absolutt flotteste turene, polfarer, fotograf, dykker, forfatter, marinejeger, foredragsholder og eventyrer Børge Ousland.
I løpet av seks dager skal vi gå på ski fra Alta via Jotka, Mollisjok og Ravnastua til Karasjok, for å se hvordan vi takler iskalde forhold, snøfokk, matlaging, vind, regn og våte soveposer. Vi skal lære oss alle grepene, øve på alle rutinene, vi skal få erfare hvordan det virkelig skal gjøres.
Skjermbilde 2018-10-31 kl. 08.33.39
Hvis man skal velge seg en læremester i faget vintertur, er det vel få nålevende personer som overgår Børge Ousland i erfaringer. Han har gått over Grønland. Han har krysset innlandsisen i Patagonia. Han har gått til Sydpolen. Han har gått til Nordpolen. På vinteren. Alene. Han har seilt nordøst- og nordvestpassasjen rundt Nordpolen på én og samme tur. Han har skrevet ni bøker, og levd et grensesprengende ekspedisjonsliv i hele sin voksne alder. Han har mottatt flere internasjonale priser og har hele verden som arena for sine foredrag og presentasjoner.
Børge Ousland er blitt karakterisert som vår tids Roald Amundsen, og vennen Stein P. Aasheim mener Børge har satt en ny standard for hva som er mulig når eventyrlyst kombineres med viljestyrke, pågangsmot og grundig planlegging. I moderne tid er det ingen som når han til knærne en gang.
Børge har gått læringsveien selv, fra turen med tre dykkerkompiser over Grønland på 80-tallet der de lærte noe nytt hver eneste dag, og som han selv sier: «det var ikke mye vi gjorde riktig på den turen».
– Ligger det et vann der nede?
Børge peker.
– Et vann?
– Ja, vi skulle starte ved et vann.
– Et vann? Nei da må vi kjøre et stykke til, sier mannen fra leiebilbyrået, og fortsetter et par kilometer til sørover.
Åtte ivrige turdeltakere har akkurat fått bekreftelsen på at til og med polfarere benytter seg av fjellvettregel nummer 5: Lytt til erfarne fjellfolk (eventuelt de som du møter). Folk som er kjent i et fjellområde vet som regel om særegenheter som kan være til hjelp på turen. Spør bestyrere på hytter, lokalkjente fjellfolk, folk som kommer mot deg i løypa eller andre du tror kan svare på viktige spørsmål om veivalg, forholdene i fjellet, rasfare vinterstid eller gangtid til turmålet.
GOD TILVÆRELSE: Det er ikke tilfeldig at eventyrere som drar på lange vinterturer, gjerne gjør det igjen. Alle foto: Matti Bernitz Pedersen
– Pass på at dere ikke fryser, det er første bud, sier Børge bestemt.
Vi står på en parkeringsplass på Stilla utenfor Alta, vi har funnet vannet vi skulle starte ved. Det er -15 grader, og det feier en frisk Finnmarksvind over isen. Jeg har ikke engang fått på meg skiene, og jeg er så kald på fingrene at jeg tror de skal dette av.
Det er 4 minutter siden vi gikk ut av bilen, og jeg har allerede syndet mot læremesterens første bud. Dette blir en lang tur tenker jeg.
Men en liten halvtime senere, med den lave februarsolen i øynene, legger allikevl åtte lærevillige elever med stivfrosne fingre, og èn lærer med varme hender avgårde mot Jotka Fjellstue.
Dagene i forkant av turen har blitt brukt til nitidig gjennomgang av pakklister og utstyr, og det aller meste av det som har fått plass i ekspedisjonspulken er gjennomtenkt minst to ganger. Kanskje tre. Med fellesutstyr som telt, bensin og kokeapparat fordelt, veier Paris Expedition-pulkene i overkant av 30 kilo.
Med tanke på at Børge har dratt pulker som har veid både 150 og 170 kilo i månedsvis gjennom pakkis og snøstorm, burde 30 kilo på flate Finnmarksvidda være gjennomførbart selv for en østlending uten særlig pulkerfaring.
Vi bruker tau til pulkene i stedet for faste drag, ettersom terrenget er lettgått og pulkene ikke er så tunge.
– Tau gir deg mye lettere tilgang til pulken, forklarer Børge oss.
– Men hvis man ønsker et litt stivere drag kan man bare ta noen brøytestikker å tre tauet gjennom, så fungerer de fint.
– I forberedelsene fokuserer vi mye på å klargjøre teltene, slik at de skal være raske og enkle å sette opp og ta ned forteller læremesteren.
Når vi skal ha teltene opp og ned hver eneste dag er det masse tid å spare på å forberede seg skikkelig. Sparer vi noen minutter hver dag på teltoppsett og nedrigg, sparer vi sannsynligvis like mange minutter med potensielt iskalde fingre.
Teltstengene settes sammen, og alle leddene, bortsett fra det midterste, teipes sammen med brun pakketeip. Grunnen til å bruke brun pakketeip framfor blank teip, eller sportsteip og gaffateip/sølvteip, er at den synes godt og gir mindre friksjon, og dermed glir den lettere gjennom teltstangkanalen.
Deretter tres stengene halvveis i kanalene, og brettes tilbake, før teltet rulles sammen og legges på toppen av pulken. Hver eneste kveld og morgen på denne turen over Finnmarksvidda skal vi prise oss lykkelig over disse enkle og geniale grepene med teltet.
Denne første dagen går med til å justere klær, stramme sko, justere staver og trekksele. For flere av turdeltakerne er dette første erfaring med bruk av pulk, og spørsmålene hagler over Ousland. Børge tar seg god tid til å svare og forklare, og viser stor interesse for alle spørsmålene.
– Bruker du smørefrie ski, kommer det fra en av elevene.
– Ja, så lenge jeg ikke skal trekke over 100 kilo fungerer det best, svarer Børge.
100 kilo tenker jeg i mitt stille sinn og ser ned på kortfellene mine. Dere får duge til 30 kilo, dere.
– Jeg føler jeg lærte mer på denne første dagen enn på hele min tid i fjellet, sier Anders fra Bergen når vi litt senere tar en pause ved Jotka Fjellstue.
«Åtte tente skolelys står i ring rundt læreren og nikker forsiktig. I løpet av noen minutter har vi lært enkle grep som man kanskje ellers ikke hadde lært seg før man hadde prøvd og feilet noen ganger».
VARIERENDE VÆR: I løpet av en liten uke fikk vi oppleve hele værspekteret, fra strålende sol til bitende kilde, vind og regn.
Sakte, men sikkert kommer rytmen inn i kroppen, og jeg kjenner at jeg kan like den. Vi går én time, stopper i ti minutter. Går én time, stopper i ti minutter.
Allerede på den første timinutterspausen ser vi at det er én i gruppa som har betydelig bedre rutiner enn alle oss andre.
Akkurat i det jeg har funnet frem dunjakka fra nedi pulken, tatt opp turmiksen fra en pose og skrudd av koppen på termosen, glir Børge ut av synsfeltet mot høyre.
Mens jeg kaster i meg noen nøtter og stapper dunjakka nedi pulken igjen innser jeg at vi akkurat har lært et enkelt triks som skal gjøre alle de kommende ti-minutterne til behagelige avbrekk, og ikke bare en desperat kamp mot klokka:
Putt sjokolade, termos, tjukke votter og turmat ned i lommene på dunjakka før dere tar ned teltet på morgenen, også legger dere den øverst i pulken, og vips så har dere alt klart til pausene.
Så enkelt og så genialt tenker jeg mens sola dupper ned i de hvite viddene, og kvikksølvet i termometeret raskt kryper nedover mot 20-tallet.
Et par kilometer seinere er vi fremme ved første camp, og her får vi på ny en veldig enkel, men akk så nyttig, innføring i hvordan én mann lett og raskt kan slå opp tremannsteltet i både bitende kulde og frisk vind.
Plasser ut skiene i 45 grader i snøen, i en halvsirkel mot vinden, med sålen pekende inn i sirkelen, så er de klare til bruk. Med vante bevegelser legger Børge foten over det oppspente teltet, setter ned snøpluggene i teltdukfestene, og fester bardunene til skiene.
Deretter løfter og trekker han ut teltet til oppslått form, og fester den andre siden. Husk å alltid bruke snøpluggene på teltdukfestene, og ski/staver til bardunene, på den måten er de lettere å finne igjen i eventuell snøfokk dagen etter.
Knyt også en liten tråd, eller et bånd i snøpluggene, så er de enda mer synlig.
Er det lite snø kan dere grave ned skiene i 90 grader på bardunene og bruke dem som anker. Selv løs snø vil gi godt feste etter litt tid.
– Og så, husk en ting til, hvis dere bruker staver i nærheten av teltåpningen, sett for all del ikke piggen opp, det er så lett å snuble og skade seg på dem.
Åtte tente skolelys står i ring rundt læreren og nikker forsiktig. I løpet av noen minutter har vi lært enkle grep som man kanskje ellers ikke hadde lært seg før man hadde prøvd og feilet noen ganger.
Snart suser det godt i bensinbrennerne, og rundt omkring i teltene går praten livlig om all den nyttige kunnskapen, og vi er bare på dag èn av Børges vinterskole.
«Børge har rullet ut skumplastunderlaget med aluminiumsoverflate og et halvt thermarestunderlag, og stappet sokkene og vottene ned i stillongsen, ved lyskene.»
– Folk bør dra på vinterturer for å komme seg litt ut av komfortsonen, sier Børge når vi litt senere sitter med hver vår rykende Real turmat i fanget.
– Man bør kjenne på naturkreftene, oppleve den stille, øde vinternatta. Se vinterlyset forandre seg gjennom et helt døgn. Når man mestrer vinterfriluftslivet, gir det en helt ny dimensjon til det å oppleve naturen. Jeg ble hekta på vintertur etter min første Grønlandstur fordi jeg følte at vi mestret det. Vi kunne i utgangspunktet ingenting, men vi mestret det, og da er det lett å velge det man er god på.
– Faktum er jo at vinterturene ikke krever så mye mer utstyr enn sommerturene, det har bare blitt konstruert et slags unødvendig utstyrsjag. Telt, sovepose, dunjakke og ski har de fleste. Det handler bare om å gjøre ting enkelt, om å gjøre ting riktig. Lag en pakkliste og juster innholdet i den etterhvert. Lærer du å mestre utfordringene, kan du nyte vinteren, kulda og elementene i stedet for å kjempe mot dem. Da kan du virkelig nyte det understreker polfareren, fisker frem Se & Hør, og setter seg godt tilrette i Thermareststolen sin.
Gjøre ting riktig, gjentar jeg for meg selv. Jeg snører igjen soveposen. Ute er det 25 bitende kuldegrader, nordlyset danser lekent over himmelen, og ute i pulken ligger min gjenglemte vannflaske like dypfryst som tundraen i Sibir.
Dagen etter titter solen så vidt over åskammen og hjelper kvikksølvet litt oppover, før vi legger i vei mot Mollisjok, med dunjakka stappfull av sjokolade, morrpølse og annet snacks.
Vinden blåser friskt rett forfra, og dagens viktigste lærdom er å beskytte seg mot vinden.
Selv i bare 8-10 minusgrader vil vinden lett kunne medføre frostskader i ansiktet.
Ikke før har Børge fortalt om dette, oppdager vi en hvit nesetipp på en av deltakerne.
– Det er veldig viktig at vi følger med på hverandre, det er ikke lett å oppdage dette selv, og dere ser nå at det er viktig med en god ansiktsmaske. En god ansiktsmaske vil dekke nese og kinn godt, men i tillegg er det viktig at pusten fra munnen slipper lett ut. Vaselin vil også kunne beskytte huden en del, det samme med papirteip eller bandasjeteip, men det aller beste er en maske som dekker godt. Dette er en av de tingene man er nødt til å prøve ut selv før man legger ut på langtur, for alle har forskjellig ansiktsform. Når vindforholdene varierer veldig kan det være lurt med en todelt maske, slik at du kan ta av nese og munnpartiet uten å måtte ta av hele maska, sier Børge, og viser frem sin egne todelte maske.
GODT RÅD FRA BØRGE: En god ansiktsmaske, gjerne i neopren.
En nysgjerrig rein kommer nesten helt bort til oss, lukter litt på skisporene våre, og lunter tilbake til kompisen sin.
– Angrer du på noen av turene dine, spør jeg Børge.
– Nei, kommer det kontant. Jeg angrer ikke, men det har jo vært noen tøffe stunder. En gang i Patagonia klatret vi opp i et fjellpass, med kajakker, og så måtte vi rappellere 600 meter ned på baksiden. Med kajakker. Men det gikk jo greit, det.
Jeg lar være å nevne for Børge at selen gnager litt, og jeg glir lydløst bakover i gruppen.
Helt bakerst.
Jeg løfter en stav i lufta for å signalisere at alt er ok.
Der bakerst blir jeg gående for meg selv en stund.
Jeg ser på skisporet foran meg mens jeg tenker på at jeg mest sannsynlig ikke kommer til å rappellere ned 600 meter i Patagonia. Eller noe annet sted. Med eller uten kajakk.
Jeg velger å fokusere på utfordringen her og nå, på en helt flat vidde i Finnmark, og de neste 17 minuttene til ny pause. Det skal jeg klare.
– Ta en titt på disse, sier Børge under neste pause, og tar av seg vottene.
– Jeg fryser så utrolig lett på hendene, men med denne løsningen holder jeg varmen nesten uansett, sier han, og viser frem de lange, vindtette yttervottene som når helt opp til albuen. Innenfor der har han et par fleecevotter, og innerst et par tykke ullvotter.
– Å ha ull innerst er et must, sier den erfarne polfareren.
– Men uten disse fleecevottene utenpå ville det fort ha blitt slitt hull i ulla. Dessuten vil fleecen frakte fuktigheten ut av ulla, og så kan jeg bare børste rimet av fleecevottene. At vindvottene er så lange gjør at det ikke kommer kald luft inn på håndleddene og pulsårene, og dermed minsker sjansen for å bli kald på hendene, forklarer han.
Så er pausen over, og nesten synkront tar hele gruppa av seg dunjakkene med sjokolade, termosen og nøtteposene i lommene, snører trekket på pulkene, og glir avgårde innover vidda.
– Har dere husket på overraskelsen da?
Børge spør litt ut av det blå.
Vi er midt oppi diskusjoner om hvor tykke ullsokkene skal være, hva slags tekniske duppeditter man skal ha med, argumenterer for dunsovepose versus syntetisk og så videre, og plutselig blir vi minnet på det kanskje aller, aller viktigste på en tur, det å nyte øyeblikkene, være tilstede og å dele turopplevelsene!
I pakklisten har nemlig Børge ført opp et eget punkt: Ta med en overraskelse til alle deltakerne. Små overraskelser underveis er ofte utrolig motiverende, både for deg selv og for turkameratene, det kan være akkurat den lille detaljen som forandrer din dag fra å være vond til god.
– Hvis alt er kjipt, stopp opp litt og kjenn på det, kjenn på kulda, kjenn på smertene og lengselen, tenk at du faktisk er privilegert og heldig som får oppleve dette. Vær tilstede på turen din, både fysisk og mentalt! Dette er ikke som hjemme, der hverdagene flyter avgårde. Dette er unikt, glem ikke det!
Vi nikker langsomt i takt og kjenner oss så privilegerte som vi bare klarer.
«Kuldegrop? Det har jeg aldri hatt bruk for.»
Børge Ousland, polfarer
Noen kilometer seinere ankommer vi Mollisjok Fjellstue. Vi tar en liten pause innendørs.
Ifølge et svart-hvitt bilde på veggen har Gro Harlem Brundtland bodd her noen dager.
Det skal ikke vi.
Vi er her i fargesprakende klær, og skal videre.
For vi har masse vi skal lære, av mannen som synes det er greit å rappellere 600 meter med fjellski og kajakk. Og da bør man utnytte tiden godt.
Vi slår leir etter ytterligere et par kilometer.
Snart lyder den etterhvert så kjente susingen fra brennerne fra teltene, og praten går like ivrig om alt vi har lært og erfart så langt.
Børge har rullet ut skumplastunderlaget med aluminiumsoverflate og et halvt thermarestunderlag, og stappet sokkene og vottene ned i stillongsen, ved lyskene.
– Her tørker du plaggene best. Kroppen har masse varme der, og sokker og votter ligger ikke i veien, sier han.
Mens snøen raskt smelter i kjelen, forteller Børge litt om kostholdet på vinterturene.
– Real er bra det, men det inneholder for lite kjøtt. Jeg har pleid å lage porsjoner med 100 gram potetmos og 100 gram kjøtt, gjerne tørket reinhjerte. Det gir masse næring, jeg regner cirka 6500 kcal per dag. Også er jeg forsiktig med for mye salt underveis og fisker frem posen med potetsticks til forrett.
Praten i teltene går ustanselig, og etter middagen er det ut i vinternatten for en liten kveldsleksjon.
– Noen spurte meg om stavene mine, sier Børge, og finner frem ekspedisjonsstavene.
– De er kortere enn vanlige staver, slik at hendene er i en lavere posisjon, og dermed får bedre blodtilførsel. De er knallgule, og dermed godt synlige i dårlig vær. De lange korkhåndtakene er avgjørende for å holde varmen forklarer Børge, da kan man også skifte posisjon på hendene, slik at man ikke blir stiv i armer og skuldre.
– Plasttrinsene må tåle sterk kulde og være godt bevegelige. Det er også viktig at hempene er såpass lange at man kan bruke dem selv med store votter, på forklarer Børge, og peker på en ulltråd som er bundet fast på staven rett under håndtaket. Vet dere hva dette er?
– Reservegarn til vottene, kommer det raskt et forslag om.
– Nei, det er kompasset mitt. Når jeg går over lengre perioder der vinden er stabil, kan jeg bruke tråden på staven til å holde rett kurs.
En ulltråd som kompass, tenker jeg, lurer på hvor mange år jeg hadde brukt på å finne på noe sånt selv. Så enkelt, og igjen så genialt.
Dagen etter våkner vi tidlig, og jeg kikker opp en teltduk som er helt dekket med rimkrystaller på innsiden.
Før jeg har rukket å åpne soveposen, ser jeg Børges hånd med vante bevegelser skrape av rimet oppi mat-plastboksen sin.
– Det der er mitt triks, utbryter jeg, dette er det eneste trikset jeg tenkte jeg kunne lære bort på turen, det var jeg som fant det opp for lenge lenge siden.
Men det er vel kanskje litt naivt å tro at dette trikset som jeg lærte på folkehøgskoletur på Golsfjellet en februarmorgen i 1993 skulle imponere Børge Ousland..
– Kommer all denne kondensen av at vi glemte helt å grave kuldegrop i går spør jeg, i den tro at jeg kan ha en løsning på problemet for de neste morgenene.
– Kuldegrop, svarer Børge spørrende, det har jeg aldri hatt bruk for.
Matti – Børge 0–2. Og klokka har ikke engang passert 06.00.
Skjermbilde 2018-10-31 kl. 08.33.52
Klokken 07:08 oppdager jeg at jeg har latt stavene mine ligge utenfor teltet, ett eller annet sted, og med nattens føyke er de naturligvis helt borte.
0–3 før frokosten er fordøyd.
Ved hjelp av åtte ivrige deltakere lokaliseres etterhvert stavene, og vi kan legge i vei mot Ravnastua.
– Å innarbeide seg rutiner som fungerer er helt avgjørende for at vinterturer skal kunne gjennomføres på en forsvarlig og fornuftig måte, forklarer Børge, under dagens første rast.
– Veldig mange leser seg opp på hvordan de skal håndtere utfordringene på vinterturer, og er veldig godt forberedt rent teoretisk sett. Men det mange feiler på er, å prøve teoriene ut i praksis. Behovet for erfaring er enormt.
Ifølge Ousland hopper de som drar på større turer for høyt på oppgavestigen, fordi de selv mener de har opparbeidet seg kunnskap til å gjennomføre.
– Det er erfaringen som er den avgjørende faktor for suksess. Begynn i det små, jobb deg oppover erfaringsstigen, fra nederste trinn. Ikke hopp over noen trinn fordi du har lest deg opp på hvordan saker og ting fungerer. Under ekstreme forhold kan for eksempel noe så lite som det å miste en vott, eller det å ikke kunne skru på primusen, være potensielt livsfarlig, sier han.
Rytmen kommer fort, og allerede på dag tre kjenner jeg at jeg kan like dette litt monotone landskapet, og den litt monotone aktiviteten.
– Jeg kunne aldri tenkt meg å gå med musikk eller lydbok eller noe underveis, sier Turid.
Turid er Børges søster, og har sine første vinterovernattinger på denne turen. For en gangs skyld kommer tankene innenfra, og man blir ikke matet med inntrykk og «støy» utenfra. Det blir for meg en slags meditativ opplevelse.
Broren derimot forteller at han alltid har med lydbok på lange turer, og da er det to bøker som MÅ med, Papillon og Hobbiten.
– De kan jeg ganske godt nå, humrer han.
Ved Ravna-stua hilser vi så vidt på den blide damen med vaflene og går videre.
Leiren slår vi opp i småskogen, og tenner til og med et lite leirbål ute på et vann.
Og mens vi står der i lyset av bålet, dukker en av deltakerne opp med sin overraskelse, hjemmebakt sjokoladekake, som et slags plaster på kaffe-og-vaffel-såret.
Og på en måte kjennes plutselig alt helt riktig ut.
Den siste morgenen i telt går reveljen klokken 05.00, og med to bevegelser er Børge halvveis ute av posen, og i gang med fyring.
Denne morgenen er det ikke rim på teltduken, termometeret viser derimot +2 grader, og soveposene er våte på oversiden.
– I sånne forhold er det greit med dobbel sovepose, sier Børge mens han åpner hodelykten, snur ett av batteriene og pakker den ned.
Med en syntetisk pose på utsiden og en dunpose innerst vil fuktigheten transporteres ut, og syntetisk-posen kan tas av og ristes eller tørkes. Det vil alltid oppstå kondens i større eller mindre grad.
Er man for varm vil man svette i løpet av natten og fukten setter seg i soveposen.
Men over lengre turer er det flere måter å tørke posen på: Du kan for eksempel tørke den 15 minutter over brenneren hver morgen. Er det kaldt ute, kan du legge posen ut og riste og børste av rim og frost før den pakkes ned.
Hvis sola skinner kan man også legge posen øverst på pulken, slik at den tørkes i løpet av dagen.
For vår del er ingen av delene så avgjørende i dag.
Vår siste etappe går nemlig til hundekjøringslegenden Sven Engholm sin meget originale, håndbygde camp Engholm Husky, der dusj og varme senger venter på de nyutdannede vinterturistene.
På veien dit, i yr og kladdeføre, skal allikevel kanskje turens høydepunkt komme.
Øyeblikket da verden for en liten stakket stund skal stå helt stille.
Sekundene da Børge Ousland endelig skal lære noe av undertegnede, og jeg utførlig skal forklare Børge hvordan det å bruke Swix flytende glider på kortfellene hindrer de enorme kladdene å feste seg.
Jeg kjenner et klapp på skulderen, og legger meg helt fremst i sporet med kurs for Engholms.
Så fikk jeg da mitt trøstepoeng til slutt.
