Mørketid i nord og sør

Brennende mørketid

Uovervinnelig og nådeløs er mørketida der, midt oppe på himmelen, og jager folk og dyr vekk fra det åpne lendet. 

Brennende varm og med ei blendene kraft, må alle øyne vike for hennes skarpe blikk. Skyggene gjør seg så små de bare kan, og gjemmer seg som skremte katterunder det de måtte finne. Det eneste som minner om liv er en smålig virvelvind, som viltertfeier knusktørt støv bort mot noen uttørkede busker i fjæra. Dette er den afrikanske vestkyst, solas gjemmested gjennom den lange mørketida i nord.

VINTERGLØD: Når fullmånen skinner er natta nesten like lys som dagen. Foto: Kjell-Harald Myrseth

Men det er ikke bare sola som har reist ifra is og snødekte vidder. I ei lita jolle fortøyd til en sliten seilbåt, ligger en menneskeskikkelse gjemt under en svær sombrero. 

I venstre handholder han ei flaske med lunken drikke, og i den høyre ei ause med saltvann. Under sitt siste forsøk på å lindre den regjerende heten, har balsfjordingen måttet melde sitt pass. Rammet av varmen, hans onde kryptonitt, er han blitt en fange i sitt eget eventyr.

«Varmen er mer nådeløs enn selv den mest døgnville midtnattsol i Tromsfjella. Som ei finsk badstue uten exit.»

Feberfantasier

Og ja, det er meg som ligger der i den vuggende jolla under sombreroen. Her ligger jeg og dveler over mine tretti levde vintre, hvorav samtlige har blitt tilbrakt i vårt svale nordlige land. Skal min trettiførste bli min siste? Det føles i alle fall sånn. Varmen er mer nådeløs enn selv den mest døgnville midtnattsol i Tromsfjella. Som ei finsk badstue uten exit. Som å ligge i en gjensnørt fiberpose, inne i et kolsvart telt i solsteiken.

Men inne i mitt hode folder det seg et vakkert vinterlandskap, som en elskverdig og barmhjertig drøm. Og lar jeg landet få overtaket, så kjøler det forsiktig mitt overopphetete sinn. 

Ja, lukker jeg øynene og lar alle tankene løpe av sted, så kan jeg faktisk levende se for meg den blå timen mellom tindene. Fjerne måkeskrik blir til en polarhunds glade bjeff, og bølgeskvulp omformes til lyden av grove sko, som trør seg sakte over den rimfrossene snøen.

Den før så milde brisen føles plutselig isende kald, og om jeg fukter mitt solbrente ansikt med noen dråper fra klodens salte basseng, så svir det slik som bare piskende snøkov gjør. 

Mørkets farger

I Sydens solrike strøk er natta mørk som en dyster grav. Et altoppslukt mørke i tolv hele timer, der man er blind for absolutt alt. Slik er det ikke i nord.

Har du noen gang gått på ski innover villmarka i mørketida, så langt vekk at du ikke en gang kan skimte den rødlige refleksjon i skyene fra by og bygd i det fjerne?

Da har du nok allerede oppdaget at mørketida slett ikke er så mørk som noen skal ha det til. Du trenger ikke kunstig lys for å navigere og ta deg frem om natta. Øynene venner seg til det dunkle lyset, og etter et kvarters tid kan du enkelt se både skygger og kontraster i terrenget.

Det kommer også dager da landskapet ligger bakt inn i et sølvblankt slør, og fjellbjørka kaster lange skygge bortover den urørte snøen. Fullmånen er oppe i flere døgn i strekk nå. Rundt seg har den en tydelig ring, som en glorie til «nattas sol». Nå er det ekstra mye liv i skogen og fjellet. Rypa og haren boltrer seg i lysets overflod, og utnytter tida til det fulle. Reven, måren, gaupa og jerven setter alle kluter til for å lykkes med jakta, og bortover lia er det spor i snøen på kryss og på tvers.

Og så har du nordlyset. Det vakre og magiske nordlyset, som overgår alt annet på jorda når det slipper alle sine hemninger løs.

«Du trenger ikke kunstig lys for å navigere og ta deg frem om natta. Øynene venner seg til det dunkle lyset, og etter et kvarters tid kan du enkelt se både skygger og kontraster i terrenget».

POLARNATT: En siste stripe med lys før polardagen går over til natt. Foto: Kjell-Harald Myrseth

Kuldens varme

I Syden er varmen en forfølgende plage som er umulig å unnslippe. En steikende hete som brenner deg utvendig og tørker deg ut innvendig.

I nord er derimot alt som kan relateres til sol og varme, en mer kjærkommen gjest enn noe annet. Når kroppen rister og tennene klapper, så er det ingen ting som å endelig få fyr på haugen av tørre furugreiner, som du rakte sammen i en håndvending. Nå når du sitter der på kne foran flammene, mens isklumpene smelter i skjegget og det svir faretruende mye på lårene, så fylles kroppen på ny av mot og energi. Først nå er du klar for den skikkelige vedhogsten, der hvert fang inkluderer en liten tur bort til bålet for å varme frosne fingre. Etter hvert har du ved nok for hele natta, og mens du strekker presenningen opp som en gapahuk ved siden av flammene, begynner du å glede deg til kveldens måltid, bestående av flesk og dagsferskt rypekjøtt.

I motsetning til varmen, så er det så enkle tiltak som skal til for å håndtere snø og kulde. En ekstra ullgenser under dunjakka, eller noen tykke ullsåler i vinterskoa føles herlig. En løperunde rundt teltet er ikke mindre enn supert, og et flammede bål er det absolutt intet som slår. Trærne lyses opp i et rødlig skjær, og det er som om du befinner deg i en trolsk boble i skogen. Så står vintersola opp og avgir årets første varme i ditt hvitfrosne ansikt. Da kan du stå å myse mot lyset i lange, lange stunder, mens du kjenner kroppen fylles opp av endorfiner til helt ut i fingerspissene.

LYS OG VARME: Få ting er bedre enn når bålet varmer og middagen er på satt på kok. Foto: Kjell-Harald Myrseth

Ensomhetens gleder

I de sydlige land langs Greenwich, er det folk og bygninger uansett hvor man går til kai med båt, og finner man en ankringsplass fri for andre mennesker, så må man klype seg hardt i armen før man tror det. Ironisk nok kan du også vandre gjennom Sydens folksomme gater, og samtidig føle deg som verdens mest ensomme menneske. 

Inne i Nordkalottens dype skoger og høye fjell, er ensomheten til å ta og føle på i mørketida. Men det er en herlig følelse av å ha alt det man ser og føler for seg selv. For den villmarksglade vandrer, så er denne tiden av året helt spesiell. 

For kun nå kan man faktisk kjenne på «ekte» villmark. I stillhet, ro og mag, kan du studere naturens vakre samspill, som eneste publikummer på mils omkrets.

Skulle du likevel slumpe over noen, så er det likesinnede folk med en lidenskapelig naturinteresse som deg selv. Dette er ofte pratsomme, glade og sosiale folk, som ironisk nok trives best for seg selv. Med ensomheten som venn, føler man seg aldri alene.

VINTERFJELLET: Når ditt og bikkjas eget spor er eneste tegn til menneskelig aktivitet. Foto: Kjell-Harald Myrseth

MAT: En fjellrype i sekken, og dagens middag er dermed berget. Lite er som å ha fjellet for seg selv. FOTO: Lasse W. Kornmo

Stormenes ro

Man skulle ikke tro at stormfulle dager også kan forbindes med fred og mag. Når seilbåten tar seg fram over et opprørt tropisk hav, så ristes du rundt som inne i en vasketrommel. Bølgene slår over dekk, og vinden krenger båten helt over på sida. Det er konstant vått og urolig, og sjøsyken lurer bak hver en bølgetopp.

Da er det noe annet å stå av en storm i vinterfjellet. Riktig nok, så lenge du har le for vær og vind, inne i ei koie, et telt eller i ei snøhule. Man har ingenting å gjøre ute da, foruten en snartur for å stramme barduner og måke snø på levegg og vindmatter. Med tau festet mellom deg og forteltet, krabber du deg frem på alle fire. Du gjør arbeidet i rutinemessig alert, før du tar en snartur over til de nedføkne bikkjene, og kan konstatere at de alle fremdeles har en liten snøhaug å ligge bak.

Vel inne i teltet, så er det bare å innrette seg med roa, om du vil eller ei. Du må finne gleden idet enkle og lykken i det små. Bikkjene lever, du lever, teltet står og stormen er i ferd med å avta. Du trives, og du har det faktisk temmelig bra. Nå er det tid for å la hodet dvele over ting som skulle ha dvelt. Man slipper ikke unna. Og de store spørsmål i livet som ikke nå kan besvares, de er kanskje ikke så viktig allikevel. 

URO: Det brygger opp til uvær, og grønlandshundene lar seg fyke ned i snøkovet. Foto: Kjell-_Harald Myrseth

Dagdrømmene

Men så skjer også det motsatte i villmannens svake øyeblikk, når teltduken blafrer ognærmest truer med å revne. En kontrovers liten drøm sniker seg fram i pannebrasken, før den farer ut gjennom glidelåsdøra i teltet. Opp over fjelltoppen suser den, nedover dalen bærs det,og strakt imot den lyse stripa som skimtes i horisonten i sør. I motsatt retning av hvor mine villfarende feberfantasier i hetetoktene har dratt. Det er lett å drømme seg av sted til den rake motsetning, når livet bikker til det ene eller det andre ytterpunkt. 

Ja, man skal leve i nuet, og møte hverdagens og livets utfordringer med åpne armer.

Men i gitte stunder, så er en mental reise til fjerne himmelstrøk, som medisin for kropp og sjel. 

Når de frosne polyester-veggene drysser et lett rimlag over deg i teltet, så er det ingenting som varmer og motiverer mer enn en tropisk drøm. 

Og når heten knuger og smelter deg bort, så er det intet som kjøler som nettopp en arktisk én.

UNDERTEGNEDE: Artikkelforfatteren et sted inne i Troms grensefjell midtvinters.

Tilbake i jolla

Jeg gløtter på et øye, idet sola nærmer seg horisonten i ei voldsom fart. Før jeg vet ordet av det er den nede, mørket melder sin ankomst, og med ett er varmen av en mye snillere karakter.  Lettet gir jeg fra meg et etterlengtet sukk. På tross av solbrente lemmer

og dagens grensesprengende temperatur, så må jeg innrømme at jeg stort sett har det ganske så bra her i sør, også.

Det slår meg at ute på det åpne hav ser alle ting nesten likens ut, uansett hvor du er hen i verden. Skyene er grå, sola er gul, havet er blått og himmelen likens. Glemmer jeg temperaturen og landskapet bak meg, kunne jeg faktisk like gjerne vært hjemme i Norge nå.

Men én ting er da likevel forskjellig, nemlig stjernehimmelen.

Halve himmelen der oppe ser jeg er fylt med nye og ukjente formasjoner fra den sydlige halvkule. 

Det minner meg på at jeg har et stort eventyr forut, der det nye og ukjente vil sette et enormt preg på opplevelsene framover, hvor enn vi måtte dra. 

Men i nordlig retning dukker samtidig en gammel kjenning opp, for å så gli i en lav bue over himmelen.

Karlsvogna nærmest sleiker horisonten bortover, og gjør ikke så mye utav seg på sin korte nattvisitt. Men likevel gir den meg en hjemmekjær følelse, og jeg svarer med å sende en hjertevarm hilsning tilbake.

For om jeg ikke lengre kan se Polarstjerna på himmelen, som et sikkert og støtt fyrtårn mot nord, så vet jeg at Karlsvogna er en av dens nærmeste naboer.

Og like under Polarstjerna, høyt der oppe i det kalde karrige nord, ligger landet hvor jeg hører hjemme. 

Bakt inn i en herlig mørketid, som jeg én dag atter skal vende tilbake til.