Zahl Pedersens metode

NESODDEN. – Det første jeg tenkte var: Og så spør´n ikke meg? Det andre var: Faen, det der skulle jeg ha gjort. 

Dette portrettintervjuet stod på trykk i magasinet UTE 2012.

På en kolle med utsikt over Oslofjorden sitter Cato Zahl Pedersen og sender en irritert-kameratslig hilsen til Lars Monsen og tv-suksessen «Ingen Grenser».

Det har vært Catos greie å utfordre seg selv til å se hva som er mulig.

Det har vært hans ånd å få andre til å oppdage hvilke krefter som bor i den som vil, hvor mye man kan utrette til tross for at en eller annen kroppsdel ikke er intakt. 

Mannen uten armer kunne vært uføretrygdet. I stedet har han 13 gull i Paralympics. Han har gått på ski til Sydpolen, besteget verdens sjette høyeste fjell, Cho Oyu, 8201 moh. På vei til Mount Everest, 8850 moh, valgte han å snu 200 meter under toppen av sikkerhetsgrunner – en avgjørelse han fortsatt er utrolig stolt av. 

Kanskje fikk vi gjennom «Ingen grenser», et inntrykk av den kampen Cato har kjempet gjennom 30 år.

Hvorfor han har blitt det forbildet han er, både for handikappete og funksjonsfriske. Selv er han mest glad for at NRK turte å satse på det omstridte tv-konseptet.  

– Jeg tror serien viste hvor sultefôret vi faktisk er på den typen historier. I stedet hører vi  om hvor håpløst Nav er. Det er de samme David mot Goliat-historiene igjen og igjen. Sannheten er at det finnes enormt mange suksesshistorier som aldri blir fortalt.   

– Hva er det viktigste serien har fått fram, synes du? 

– Det ene er at det har synliggjort hva som er mulig, bare du er målbevisst og gir deg hen til oppgaven. Det andre er at miljøet rundt deg påvirker deg. Det er en påminnelse om at livet er et slit, men har du folk rundt deg som backer deg opp, er alt mulig. Prøv å løs livet underveis, så skal du se at det går, sier Pedersen. 

Det var et fantastisk lys over Oslofjorden den mai-kvelden i 1973.

14 år gamle Cato skulle bare klatre litt høyere opp i høyspentmasta for å få litt bedre utsikt.

17.000 volt farer gjennom kroppen og han deiser brutalt i bakken.

Når han sakte våkner opp igjen, ser han gjennom sløve øyne masse ledninger, apparater og en gyselige grønnfargen på veggene.

Han skjønner hvor han er. Jeg overlevde høyspenten, tenker han.

Men armene må amputeres. En halv armstump er igjen. Moren gråter. 

– Det er viktigere at jeg har 37 grader enn ti fingre, sier han til henne. 

Det får henne til å gråte enda mer. 

Alle syntes synd på Cato etter ulykken. For hovedpersonen selv var det ikke til å holde ut. Det var tøft å miste armene, men han hadde tross alt overlevd. Interessene var de samme.

Idretten og naturen ble redningen. Her fikk han mulighet til å teste seg, møte motstand, mestre.

I 1980 tok han 7 OL-gull (alpint og langrenn), og ble raskt et fenomen Idretts-Norge ikke hadde sett maken til. Hans personlige rekord på 100 meter lyder på 11,8 sekunder. 

Mannen med kloa var ikke bare allsidig. Han hadde dessuten en personlighet, viljestyrke  og en selvironi som ga et nytt blikk på handikappete, krøplinger, folk som var annerledes. 

– Det er utrolig hva naturens kraft kan gjøre med en. En bratt fjellvegg er utfordrende, men den er ikke fordømmende. Du får lov til å prøve. Du kan se på den som avskyelig eller tiltrekkende, men det er det du selv som gjør. Uff, sier folk når det regner. Ta på deg hetta, sier jeg. Det er ikke verre.  

Vi tar et byks tilbake til Norsk Fjellfestival i Rauma 2002: Cato Zahl Pedersen, Sven Mollekleiv og Stein P. Aasheim står på Litjfjellet, idet de ser noen rappellere ned fra Romsdalshorn.  

– Fascinerende, mumler Cato.

– Ja, skal du prøve, spør Stein.  

– Nei, jeg er ikke noen fjellklatrer, sier Cato. 

– Nei, men vil du prøve, framholder kameraten.

Cato vet ikke helt hva han skal si. Han har ikke klatret siden han var på vei opp i høyspentmasta. Han hadde gått utallige fjellturer i området rundt hytta i Hemsedal, men aldri med tau.

Spørsmålet fra Stein tenner noe i han. To år senere får han invitasjon på nytt. Han takker umiddelbart ja.

Etter et to timers klatrekurs (hvis det faktisk varte så lenge..), begir Haavard Gjerdset, Stein og Cato seg på nordveggen av Romsdalshorn. Det bratteste partiet på hornet er gradert til 4+-klatring. Det betyr sikring med tau, men er ikke ansett som ekstremt vanskelig klatring. Skjønt, uten armer blir fjellklatring noe mer plunder. 

Stein P. Aasheim forteller: 

– Jeg tenkte at vi greier å få  heist han opp på et vis. Jeg kjente han litt fra før og visste at han var en positiv og hyggelig fyr. Men det gikk jo ikke å heise han opp. Da måtte vi hatt en anretning av ett eller annet kaliber som vi ikke hadde. Cato hadde dessuten den kloa. Fordelen var at han ikke ville bli sur i underarmene. Men jeg var usikker på hva den tålte, om den kunne bli revet av. Og hva når skal reise deg opp på en hylle, hvordan skal du finne støtte? Han hadde jo ikke armer til å ta seg for. Jeg klatret ved siden av han hele veien, mens Haavard var guide og sikret ovenfra. Etter en taulengde tenkte jeg: Dette går aldri.  

Tilbake til Cato: 

– Det gikk så bra. Klatreutstyr er jo et primært et middel til forenkling og hjelp. Du er veldig trygg og kontrollert når du blir sikret i topptau. Det var en fantastisk opplevelse. 

– Husker du hva du tenkte etter en taulengde?  

– At dette kommer til å gå helt fint. I stedet for å få tak med kloa i fjellveggen, var det enklere for meg å gripe tak i en løkke i sikringstauet og dra meg opp den veien. Så lenge Haavard sikret meg ovenfra og holdt ekstra stramt i tauet, gikk det fint. Vi brukte bare en halvtime mer enn det som er vanlig, sier han.

Vi slipper til Stein P. igjen: 

– Av alle fjell jeg har besteget og turer jeg har gjort, er denne klatreturen noe av det sterkeste og største jeg har opplevd. Cato fikk mye hjelp. Men han måtte likevel gjøre klatringen selv, sier Aasheim. 

Han glemmer aldri da de satt på en hylle på vei opp. Det blåste, tåka kom sigende. Stein frøs på fingrene. Cato la kloa inntil kinnet sitt. 

– Ja, nå var det kaldt, sa han. 

En fjellklatrer var født.

Cato smiler ettertenksomt.

– Du skal ikke undervurdere hvor stort problem det er for folk å fryse på fingrene, altså, det er et veldig problem for folk. Det merket jeg på vei til Sydpolen, også.  

– Utover det, du noen gang tenkt på handikappet ditt som et fortrinn? 

– Ja, det å bli utsatt for en så ekstrem hendelse gjør noe med deg. Vi som har opplevd ekstrem forvandling er vant med omstilling og burde vært elsket av arbeidsgivere. Erfaringen viser at det ikke alltid er slik, mener han. 

Tanken på at det er over 300.000 nordmenn som har status som uføretrygdete irriterer han voldsomt. 

– Jeg har ingen tro på at det er såpass mange som faktisk er ute av arbeidslivet. Det trenger ikke være noe i veien med kompetansen og initiativet selv om du har en kroppslig skavank. Er du psykisk syk, betyr ikke det at du nødvendigvis er det for resten av livet, sier han.  

– Det er lett for deg å si, du har jo fått det til, svarer folk gjerne. 

– Hæ, sier Cato da. 

Visst provoserer han.    

– Så treffer jeg kanskje noe, da. Det har blitt litt min greie, det å forsøke å vekke folk. Har du problemer, sitter det i oss selv å få løst det. Lag det litt vanskelig på jobben `a, så det ikke blir som i går. Det er akkurat som i naturen. Tilpasser du deg ikke forholdene, så tar det deg. Vi er i ferd med å glemme det, nå som vi ikke alle lenger er bønder. Samtidig som vi har all verdens muligheter, er vi blitt litt pinglete. Den komfortsonen må vi passe oss litt for. 

– Og så må jeg rette en stor takk til kona for at hun er den utfordreren hun har vært overfor meg i over 30 år. Hun stiller krevende spørsmål, støtter meg og tar ikke særhensyn, legger han til.   

Han var egentlig ferdig med toppidretten og var på full fart inn i næringslivet, med salgssjefjobb i Gjensidige, kone og barn.

Odd Harald Hauge spurte om han ikke kunne tenke seg å bli med til Sydpolen i 1994, med Lars Ebbesen som tredjemann.

Den turen ble vendepunktet som gjorde at han viet seg fullt og helt til det han kaller funksjonskampen.  

– Det er fullstendig meningsløst å gå til Sydpolen, tanken hadde aldri slått meg. Det som skjedde var jeg ble møtt av en lege sa at det var fysiologisk umulig for meg å klare. Hvordan kan en lege påstå det? Sannheten er at det å gå til Sydpolen er noe av det enkleste jeg har gjort. Det var bare å gå rett fram, sier han. 

Selvfølgelig var det ikke det. Selvfølgelig var han avhengig av  de rundt seg.

Til å hjelpe seg med å ta opp glidelåsen når han måtte på do om natta.

Å sove med protesen er for klamt.

Uten protesen er han hjelpeløs.

Han beskriver teltlivet som det vanskeligste.

Å være tett på hverandre hele tiden.

– Men slikt må man bare snakke om. Alt kan snakkes om.  

– Av alt du har gjort, hva er du mest stolt over? 

Cato trekker den ene sokken litt bedre opp med kloa. Han tenker lenge. 

– Jeg hadde bestemt meg for å aldri få barn, jeg vet du. Jeg steriliserte meg i slutten av 20-åra. Jeg var en egosentrisk drittsekk. Men operasjonen gikk galt – heldigvis. Fem år senere fikk vi Erica (25). 

Han smiler.

– Jeg tenker jo at det er litt av en skjebne, alt det som har kommet til meg. Det at broren min – som var bedre egnet enn meg – tok over odelen og gården etter ulykken. At jeg heldigvis likevel ble far, alt jeg har opplevd. Jeg hadde aldri planer om å verken gå til Sydpolen eller Mount Everest, men begge dimensjonene tente noe i meg. Ville jeg klare det?  

– Hva nå?  

– Nå er jeg ferdig med åtteukersturer. Jeg er 53 år. Fjellturer som tar to timer opp og en halv time ned, det liker jeg godt. Hvis det dessverre skulle bli mulig,  kunne jeg tenkt meg å seile til Nordpolen. Seiling er en stor lidenskap, sier han. 

Nesodden er fullt av spor etter Cato som man ikke kan se. Høyspentmasta er borte. Ingen kan vite hvor Cato røyka første gang, før idretten tok han for godt. Snusen buler under overleppa. Spørsmålet tvinger seg fram.  

– Har du noen gang forsøkt å slutte? 

Pang. 

Vi får et hardt blikk. Øm tå? Heldigvis går det raskt over i et mildt flir. 

– Nei, faen.. det.. Snus er virkelig en av mine laster, sier han.  

Det kommer noen raske setninger om at han ikke er spesielt stolt av det, men at det tross alt bare plager han selv.   

– Du vil det kanskje ikke nok? 

Han ler. 

– Nei, der har du det, jeg vil ikke slutte. Ikke ennå. Kanskje det skal bli mitt neste prosjekt, sier han. 

Les også

De beste vinterteltene

Vintertelting setter litt større krav til selve teltet. Les test av vintertelt til tur og ekspedisjoner som er laget for å takle hardt vær.