SOLO-TUR: – Det er et helt liv der under føttene mine. Isen sprekker opp hele tiden under føttene og det kommer ulike lyder, forteller Gina. Foto: Privat
Lesetid: 7 minutter
Bajkalsjøen i Sibir er verdens største innsjø og inneholder faktisk 22 prosent av verdens ferskvann.
Gina Johansen, eller Regina som hun opprinnelig heter, tok piggskoene fatt og gikk alene fra sør til nord, en rute på nesten 700 kilometer. Den turen brukte hun to uker på.
Hvordan kom du på ideen om å krysse Bajkalsjøen?
– Jeg fikk ideen mens jeg gikk på ski fra Nordkapp til Jäckvik i Sverige. Det var mitt første vintereventyr. Før det hadde jeg syklet østkysten av Australia på langs. Før dette hadde jeg aldri stått på ski, aldri sovet i telt på vinteren og første gang jeg dro lenger nord enn Stockholm var en uke før jeg startet turen. Det ble to måneder ute i villmarken alene. Det ga mersmak, og jeg kunne tenke meg et nytt vintereventyr.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
KALDE DAGER: To måneder i isødet, kun i sitt eget selskap.
Først tenkte jeg på å delts på Yukon Arctic Ultra, men så kom jeg over en på fyr fra Irland på Instagram som hadde krysset Bajkalsjøen til fots. Etter litt research virket dette som et perfekt eventyr. 70 mil var en passende distanse, noe jeg bør klare på omtrent 14 dager. Jeg var ikke så sugen på å være alt for lenge alene på tur, men jeg ville fremdeles ha en utfordring. Jeg hadde heller ikke mye til budsjett, og det er relativt billig å komme seg til Sibir. Det er heller ikke mange som har gjort denne turen. Mange har gått på ski eller skøyter, men jeg ble altså første kvinne som gikk hele sjøen på langs alene.
Jeg snakket med folk som har vært på Bajkal tidligere for å få tips og ideer. Jeg fikk noen kontakter i Irkutsk, som er utgangspunkt for turen. Derfra ordnet jeg meg reiseguide og skyss til Kultuk, landsbyen på det sørligste punktet av sjøen. Jeg ordnet meg også med noen som kunne hente meg på det nordligste punktet, Nizhneagarsk. Toget hjem igjen derfra til Irkutsk tar 3 dager.
«Jeg opplevde å våkne om natten av lydene og den ristende isen.» Gina Johansen
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Solnedgang over sjøen, fra en av kveldene på turen. Foto: Gina Johansen
Jeg opprettholdt mitt vanlige treningsregime, og gjorde egentlig ingenting spesielt i forkant av turen. Jeg hadde planlagt et par teltturer på Finnmarksvidda for å tilpasse meg, men det ble aldri noe av. Jeg brukte derimot mye tid på å lese om å ferdes på isen og hvordan jeg best håndterer områdene som er mest utsatte for vind. Jeg studerte kart og markerte hvor det finnes bebyggelse. De siste 350 kilometrene på turen er bare ødemark!
Hva er ekstra viktig å ta hensyn til når man begir seg ut på noe slikt?
Det er en solotur i Sibir, så sikkerheten er ganske viktig. Jeg gikk med GPS-tracking og mulighet for å sende meldinger via satellittkontakt. På den måten sendte jeg melding til min samboer hver dag om at alt var i orden. Vi hadde også laget planer for hva mine pårørende skulle gjøre om de ikke hørte fra meg. På satellitt mottok jeg også væroppdateringer. På en slik tur er det ikke plass til å gjøre feil, så jeg måtte ha kontroll på utstyret og være forberedt på alt som kunne gå galt. Det ble lange dager, de fleste på 50-60 kilometer. Det er viktig å finne et balansepunkt når man går alene, så man ikke pusher seg selv så hardt at man ikke har energi til å ta vare på seg selv når det er tid for å slå leir. Gradestokken viste omkring 40 minusgrader i starten av turen og jeg fikk milde kuldeskader underveis. De leget seg kort tid etterpå, så jeg var i fin form hele turen i grunn.
Kan du fortelle litt om skoene du gikk med?
Jeg hadde tre ulike typer sko: Ett par varme støvler til bruk i leir, en overtrekksstøvel med skarejern på og lettere Icebug-joggesko. Tanken var egentlig å gå med skarejernene på hele veien, men det fikk jeg så mye gnagsår av at jeg måtte bruke ekstra-skoene, altså joggeskoene med pigger. De funket veldig bra. Jeg stoppet aldri underveis og spiste mens jeg gikk. Stoppet bare for å drikke eller gå på do. Jeg hadde også med meg et par truger, men brukte dem aldri.
Bajkalsjøen
Verdens største ferskvannsinnsjø, befinner seg i Russland, ikke langt fra grensa til Mongolia.
Den første vitenskapelige ekspedisjonen ble utført i privat regi av Peter den Store (1723-24), ledet av den tyske naturforskeren Daniel Gottlieb Messerschmidt.
Ifølge geologer er Bajkal verdens eldste innsjø, formet for 25-30 millioner år siden. Den ble innlemmet i Unescos verdensarv i 1996.
Innsjøen er unik på mange måter, og habitat for stedegne dyrearter og planter.
Kjennetegnes av ekstremt klart og gjennomsikt vann og is.
Kilde: Wikipedia
Hvordan vil du beskrive isen?
Magisk og ganske heftig. Det er et helt liv der under føttene mine. Isen sprekker opp hele tiden under føttene og det kommer ulike lyder. Det knaker, smeller, og skyter. Iblant smalt det kjempehøyt såpass at det ringer utover hele området. Jeg opplevde å våkne om natten av lydene og den ristende isen.
Sprekkene så veldig ulike ut hele tiden, og isen – den er klar, du kan se rett igjennom den. På enkelte steder kunne jeg se gjennom isen og ned på objekter i vannet så langt som 40 meter ned. Det må oppleves. Det blåste sterkt ute på isen og tidvis kom jeg til området med oppbrutte isflak som er vanskelige å forsere. Snømengdene på isen kan variere utover sesongen, og jeg var ganske tidlig ute, i februar. Vinden var tidvis sterk, på ett punkt vurderte jeg å søke tilflukt på land. Jeg ble blåst over ende flere ganger og mistet helt tellingen på hvor mange ganger pulken min ble veltet av vindkastene.
«Teltpluggene mine funket ikke!»
Det var ikke selvsagt at teltet var lett å sette opp. Foto: Gina Johansen
Møtte du noen utfordringer underveis, som du ikke var forberedt på?
– Teltpluggene mine funket ikke! Før avreise eksperimenterte jeg med forskjellige løsninger for teltplugger, som f.eks. isskruer for klatrere. Jeg tok med meg fire slike skruer, og gikk ellers for en type plugger fra isfisketelt som hadde funket fint på isen hjemme. Men første dagen, når jeg skulle sette opp teltet, hadde jeg ikke sjans på å få de til å funke, og jeg hadde bare med fire slike isskruer – de hadde jeg valgte å ikke satse på siden de kunne fryse fast og var dyre og vanskelige i bruk.
Det resulterte i at jeg måtte improvisere, ved å finne sprekker i isen, sette opp teltet med isblokker, og ta pulken til hjelp. I ettertid tenker jeg at skulle tatt med et lite borr jeg kunne brukt til isen, det var helt annerledes is der ute enn det vi er vant med her.
Hvordan var det mentalt å være på tur så lenge alene?
– Jeg er en utadvent type så det er alltid litt tøft å være alene. Man er alltid mer trygg på seg selv man kan være flere i en ubehagelig situasjon, som ved stormvind, issprekker og åpne råker man skal forsere - og så er jeg veldig mørkredd! Men det er når jeg er alene på tur at jeg vokser som menneske, kan utfordre meg selv og mine innerste redsler. Jeg gikk 11-12 timers dager og den siste uken, når jeg fikk rutinene på plass, gikk jeg 50-60 km hver dag. Det hjalp å finne motivasjon når det kjennes ekstra tungt, og huske på at hvert steg fremover er et steg nærmere målet. Jeg begynte å lengte etter å komme i mål og tenkte at det får bli lenge til neste vintertur. Men jeg rakk ikke mer enn å komme meg i dusjen noen få timer etter «målgang» før jeg begynte å tenke på nye vinterturer. Det blir nesten som en rus.
«Jeg er en utadvent type så det er alltid litt tøft å være alene.» Gina Johansen
Isen kunne være svært utfordrende å krysse. Foto: Gina Johansen
Etter en lang tur som dette setter man virkelig stor pris på alt man ellers tar for gitt, hvor vanvittig luksus det faktisk er. Bare det å ha tilgang til en dusj, rene klær, en varm seng, kunne slå på lyset..!
Du har gjort ganske heftige prosjekter, har du noe på gang for 2020?
2020 blir et mellom-år for meg. I fjor sommer vandret jeg og samboeren min Norge på langs. Til sommeren har vi planlagt å løpe rundt Magerøya, der vi bor. Det bør ta 4-5 dager.
Jeg er mye på tur og det blir en del andre prosjekter utover vinteren og sommeren som jeg ikke har spikret helt enda. Men målet ligger nok mot vinteren og sommeren 2021 - da skal jeg prøve på noe stort igjen.
I løpet av året legges utemagasinet.no ned. Vemodig, ja, men satsingen vår fortsetter med enda mer fokus på bratt friluftsliv på friflyt.no. De viktigste testene og reportasjene blir med videre til Fri Flyt, så kikk innom framover.
