AK Glück-Teigland: – Det var en skikkelig tur

Trått føre

Hvert år er det personer eller grupper som legger ut på Sydpolen-ferd med ski og pulk. Såvidt utemagasinet.no kjenner til, er det nærmere 18 grupper på tur i 2022/2023-sesongen.

Det har vært en litt kortere sesong enn normalt på grunn av dårlig vær i starten. Vær- og føreforholdene beskrives ellers som gode, gjennomsnittlig rundt 30 minusgrader, men med en god del mer vind enn det pleier.

Temperaturene i Antarktis varierer mellom 20-50 minusgrader. Det gir veldig kald snø, som igjen gir veldig trått skiføre og vindblåst snø som gir store skavler. Enkelte steder så heftige at skiene måtte tas av i frykt for at de ikke skulle knekke når de gikk med en pulk på slep.

– Det var litt overraskende at nysnøen var så trå. Vi fikk to skikkelige snøfall. Nysnø på 3-4 cm var så trått at du vil ikke tro det. Den virket om en magnet på pulken. Vi måtte bruke alle krefter og all makt over skavlene, forteller Glück-Teigland.

Mer enn nok mat

Kjartan har vært på en 60 dagers padleekspedisjon tidligere med altfor lite mat og vet hvor forferdelig det kan være. Derfor var han bestemt på at de måtte ha med nok mat, og mer enn bare drytech, sjokolade og nøtter.

– Jeg fungerer veldig godt på fast føde. Jeg hadde med tørka storfekjøtt fra en lokalprodusent på Voss, som fungerte veldig godt. Vi spiste havregryn til frokost med olje og masse smør som vi heiv oppi, forteller Bergsvåg.

Til å begynne med var det vanskelig å få i seg alle kaloriene. Men når dagene ble tyngre, merket de at appetitten økte.

– Vi hadde god los da vi nærmet oss seg siste breddegraden, så da tenkte vi at vi kunne kline til. Det var Kjartan sin idé. I stedet for å sove ut, var bare å spise oss mette og gå på, forteller Teigland.

Eide-tempo mot slutten

Teigland og Bergsvåg ventet noen dager ventet på været etter ankomsten på Hercules Inlet som markerer startpunktet, før de startet på den seige turen opp mot polpunktet på 2800 moh.

Likevel kom først av alle til polpunktet. Noen rekord-mål har de ikke ikke hatt.

Lars Ebbesen, som har vært mentor og en sentral del av bakkemannskapet underveis, er imponert over hvordan vestlendingene har taklet forholdene i Antarktis, og innstillingen underveis.

– Det er to fantastiske gutter som har en litt annerledes innstilling enn mange andre som er ute og går. De koser seg sånn på tur at det er helt nydelig. Siden nyttår har de gått godt over 40 kilometer om dagen. Ikke siden Christian Eide har vi sett et slikt tempo. Dette har vært en helt sinnsykt sterk førstereis, sier Ebbesen.

Polfarer Christian Eide har fartsrekord på Sydpolen og brukte 24 dager, 1 time og 13 minutter (2011) på den klassiske Sydpolen-ruta.

Caroline Côté satte ny fartsrekord for kvinner med 33 dager, 2 timer og 55 minutter.

I Nansens ånd

Hardingen AK Glück-Teigland har solid erfaring med seige fjellskiturer fra før, blant annet fra Expedition Amundsen over Hardangervidda og som primus motor for fjellskiløpet Hardinglaup fra Øystese til Voss.

De var med på fjellskituren fra Hardanger til Oslo til ære for Dronning Sonja for noen år siden. Kjartan har også padlet den nesten 2000 kilometer lange elva Kolyma i Sibir i egenbygd kajakk.

For begge har Sydpolen-ferden vært en drøm som ble virkelig.

– Vi har fått noen henvendelser om spons og sånt, men vi hadde jo klær. Jeg gikk med en jakke som jeg vel fikk da jeg var 20, sier Teigland.

Turen gikk i ånden til Fridtjof Nansen, som selv aldri kom seg til Sydpolen.

– Han har vært en stor barndomshelt siden vi var respektive smågutter. Nansen kom seg aldri dit etter at han ble lurt av Roald Amundsen, og livet førte han i andre retninger, sier Glück-Teigland.

Ikke alle kommer hjem fra store ekspedisjoner som som gode venner, men det gjør denne duoen.

– Kjartan er den perfekte partneren på tur. Å være på tur med han ville vært bra for hvem som helst, sier AK.

– Vi er like easy going og konfliktsky begge to. Det var ikke tilløp en gang. Vi dro som kompiser og kom hjem som brødre, sier Kjartan.

– Hvordan er det å ha gjennomført denne turen? 

– Det er som vanlig etter en ekspedisjon, det blir et vakuum. Jeg får ingen euforisk lykkefølelse av å være ferdig. Det er kjekt å ha fått det til. Det er ikke noen negative følelser, heller. Jeg trives godt på tur. Jeg går med en sånn grunnleggende god lykkefølelse i meg hele tiden, sier Bergsvåg.