Hit er man altså kommet. Et halvt århundre etter at mennesket satte sin fot på månen, fyller vi drikkevannet med mikroplast, kroppene våre med kjemikalier, atmosfæren med klimagasser og de fleste våkne timer med inaktivitet. 

Alt mens vi frenetisk konsumerer selvhjelpslitteratur i jakt på mål og mening. Siste tilskudd i alt-du-ikke-visste-at-du-trengte-å-vite-om-noe-som-inntil-nylig-var-helt-naturlig-bokhylla er professor Shane O’ Maras verk om gevinstene ved å sette en fot foran den andre. Hans mantra er at oppreist bevegelse er godt for bortimot alt: For kroppen, for hjernen, for humøret og for samfunnet som helhet. Poengtert på mer skremmende vis: Evolusjonen viser oss at organismer som sitter pal ett og samme sted, uten å kunne røre seg og med mat tilgjengelig overalt omkring seg, overhodet ikke trenger noen energikrevende hjerne. Knytt skoene og tenk litt på den.