Sogn og Fjordane. Tre ord, to vakre, et lite stygt i midten. Sogn og Fjordane. La ordene danse foran deg, på asfalten i en by langt borte. Av en eller annen grunn har du forlatt Sogn og Fjordane. Av en eller annen grunn har du flyttet ut, og du har gått deg vill, og du sitter ved en espressomaskin og bestiller kinobilletter på mobilen og tenker: Er dette livet?
Men Sogn og Fjordane forlater deg aldri.
Selv ikke jeg blir forlatt.
Jeg, som er født i Møre og Romsdal.
Det er seks ledige gårder i Sogn og Fjordane akkurat nå. Hør navnene, la navnene synge deg i søvn: Støyva, Natvik, Instefjord, Skarstein, Ølmheim, Svedhaug.
Får du ikke lyst å flytte til Ølmheim, flytte til Ølmheim i dag? Får du ikke lyst å låse deg inn i våningshuset, sitte ved det store, gamle kjøkkenbordet, det står epler i en skål, bare å forsyne seg, gifte seg, få barn.
Se deg selv rydde utmark, steike lefser, leite etter sauene. Det er fisk i fjellvannet, jaktrettigheter, du kommer hjem med ryper og blåbær på strå.
Jeg tror jeg flytter til Ølmheim i dag.
Jeg henger ut av vinduet i en bil, hører du meg i Bogstadveien? Jeg roper til kaffebarene, til designbutikkene, den unge mannen med dress og PC-veske:
Ølmheim, no kjem eg!
Ironien er død. Sogn og Fjordane er den nye inderligheten. En venn av meg gifter seg i Aurland kyrkje. Han sitter like ved alteret, han er kledd i bunad, helt stille før bruden kommer. Hun har krone på hodet, og hun har bunad, og alle gjestene har bunad, og jeg har en billig dress, damen på renseriet sa at hun ikke fikk bort alle ølflekkene. Og presten sier at Gud har velsignet oss med sol i oktober, vil du ha henne?, og min venn sier ja.
Jeg tenker: Er dette for mye? Blir det svulstig?
Det er lett å svare ja. Det er lett å ta Sogn og Fjordane, nasjonalromantikken, de amerikanske prospektkortpensjonistene som sier «marvellous» på cruisehavna i Olden.
Sogn og Fjordane er et naturprogram på NRK. En samlesekk for klisjeer. Småbruk finansiert av subsidier.
«Sogn og Fjordane er et naturprogram på NRK. En samlesekk for klisjeer. Småbruk finansiert av subsidier.»
Men fylket redder seg selv. Vi kommer ut av kirka, brudeparet skal kjøre veteranbil, den står på parkeringsplassen mellom det hellige og Fokusbutikken. Og det er nå det skjer, i rask rekkefølge: Brudeparet går mot bilen, omringet av smilende venner i nasjonaldrakter, og de skal til å sette seg inn i bilen, og det er lørdag, og det er mange mennesker i Aurland, la oss kalle dem lokalbefolkning, de står med plastposer fulle av Cola og Grandiosa og VG og rekesalat, og noen gutter med Adidas-bukser løper mot brudeparet, de roper og hoier på aurlandsdialekt, ka heite dåkke då, de eier ikke sjenanse, de trenger seg på, ka heite dåkke, ka heite dåkke?
Det er en praktfull scene. Det er Hans E. Kinck. Vi, bunadsfolket fra byen, stopper opp. Vi spør oss: Hvem er disse inntrengerne? Hvordan våger de?
I bakgrunnen kjører en Ford Granada. Den er grønn med wunderbaum, laksetrapp, stereoanlegg fra helvete.
Hvem er inntrengere, egentlig?
Det finnes en hverdag under fjellene. Det er lett å glemme for oss som kommer på besøk, men det finnes en verden utenfor bresenteret i Jostedalen, utenfor Stryn Sommerskisenter, utenfor suvernirsjappene med troll og elg i solnedgang.
Det står noen og selger pizza hos Dolly Dimples i Sogndal. En gammel skipper styrer ferja mellom Lote og Anda. Ild og damp på aluminiumsverket i Øvre Årdal.
Sogn og Fjordane lever, fylket lever utenfor hotellene, cruiseskipene, rorbuene.
Sogn og Fjordane er også fraflytning, gårder som legges ned eller slås sammen. Sogn og Fjordane er narkotikamisbruk i Florø. Et hav av ungkarer. Jeg har ei venninne, hun kommer fra Sandane og bor i Førde. Hun sier:
– Sogn og Fjordane er landets største eksportør av oppdrettslaks og homofile.
Og:
– Det er jo veldig typisk at Sogn og Fjordane anten ligg i toppen eller botnen av alle slags tabellar.
I toppen eller bunnen. Det er Sogn og Fjordane. I toppen eller bunnen.
Det er heldigvis lett å holde seg på toppene. 44 prosent av arealet i Sogn og Fjordane ligger høyere enn 900 meter over havet. Det er fjell overalt. Uberørt natur. Og berørt natur. Rom for alle. Hør bare på min gode venn som, av alle ting, brukte 50 dager på å gå Sognefjorden rundt: «Det er noe med dalene», sier han. «De kan være så dype at solen nesten aldri når til bunns, du føler deg liten der nede, og de skogkledte fjellsidene er så bratte at man må klatre fra tre til tre, og så kommer man etterhvert opp til linjen der tregrensen slutter og vinkelen på fjellet legger seg mer og mer, og til slutt er det helt flatt og stein overalt og du står på toppen av verden og får denne plutselige følelsen av å føle deg stor.»
Eivind Eidslott
Eivind Eidslott (38) vokste opp i Sunnmørsalpene og er preget av det. Han har blant annet startet Fri Flyt og skrevet om ski- og friluftsliv for UTE, Fjell og Vidde, Dagbladet og Dagens Næringsliv. Han har også gitt ut bøkene«Skiguide til Norge», «Besseggen»,«Fjellbarna»og«Livet med Marikken». Nå er han aktuell med boka «Helt ute - et skåblikk på fjellfolk, skiturer, turistforeningshytter og løping generelt».
Boka utgis av Fri Flyt og kan kjøpes her.
