Da Torbjørn Jagland lanserte «Det Norske Hus» fikk han retorikken i rekyl. Han burde selvsagt gjort som Marius Nergård Pettersen: Truffet klokkereint på folkesjela med den «Den Norske Hytte». Når det er sagt: Ingen gjør Nergård Pettersen dette kunstverket av ei hyttebok etter. Som en moderne Askeladd vandrer forfatterfotografen gjennom dype skoger, snubler over ei forvridd historie her, en eventyrlig karakter der, og forbløffende ofte: Over en furet og værbitt hytteskatt. Forfatterens fotolitterære prosjekt er et hyttelivets minutt-for-minutt, en sakte polering av våre kollektive minner om det ektehyttelivet. En kultur og byggeskikk mer utryddingstruet enn noen rødlisteart på vårt nyrike oljeberg besudlet med vulgær arkitektur, ellevilt energiforbruk og dekadent forbruksfest. Så ville har vi altså gått oss, det er jo Nergårds minimalistiske kulturskatter av (ofte) illegale hytter vi nordmenn elsker. De vridde, de vrange, de utilgjengelige og bortimot usannsynlige krypinnene der ingen kunne tru at nokon kunne bygge ei bu. Selv om den primitive hytteflørten ikke stikker dypere enn at vi i våre villeste fantasier aldri ville innlatt oss på overnatte ei eneste natt i disse musespiste rønnene – med mindre vi kommer på reality-TV, da. Vi flytter inn i byleiligheter uten vedovn, og boka «Hel ved» selger bedre enn Bibelen. Vi fyller havet med gift, og leser «Havboka» så salte tårer renner. Vi lånefinansierer timeshare i Syden, men svermer mentalt rundt hyttekosen.
Alt dette og veldig mye mer får Nergård Pettersen uttrykt uten å ødsle ett ord. I stedet kulminerer «Hemmelige Hytter» med at forfatteren etter en serie eventyrlige hytteturer i ord, bilder, refleksjoner og møter med levd hytteliv selv griper sag og hammer – og bygger sitt eget hemmelige fristed. Vakrere blir ikke en hyllest til det enkleste i oss nordmenn og hyttefetisjen vår.
Hyttebøker finnes det hundretusener av i dette landet. Nå har hytta fått sin Bibel.
LES OGSÅ: Friluftsbøkene 2018
Bokanmeldelse:
Hemmelige hytter
Marius Nergård Pettersen
Dal Forlag
