Tenk, lenge før maktkamper og #metoo i Arbeiderpartiets toppledelse var selv Anniken Huitfeldt så fri og ubunden at hun kalte spørsmålet om gasskraftverk på norsk jord «Vår tids Vietnam». Med slik dynamitt i klipparkivet og alskens sprelske aksjoner i minnet, er det med en viss forventning man nipper til den økologiske teen og blar om for den første av 300 resirkulerte sider. Så blir det forbløffende stille. Mens Natur og ungdom ofte har sett seg nødt til å ty til mediestunt og sivil ulydighet, er boka om 50-årsjubilanten blitt både sivilisert og lavmælt langlesing. Det står både ungdommene, deres kampsaker og aksjonsformer seg på. Med kronologiens pedagogiske kraft gir «Natur og ungdom» et fascinerende innblikk i grasrotmobilisering og storpolitikk, lattervekkende kreativitet og disiplinert organisasjonsliv. Selv gjenfortellingen av de mange aksjonene som har blitt Natur og ungdoms varemerke og vesen fremstår på ingen måte som mosegrodd historikk: Kapitler om gifttønner, gasskraftverk og gruvedeponier belyser på elegant vis hvordan organisasjonen Natur og ungdom kontinuerlig har måttet «gjenoppfinne» seg selv med kløkt og kreativitet for å maksimere sjansene til å vinne sine miljøkamper mot en svimlende etablert overmakt – og hvordan de på veien utvikler seg til noe nær en naturkraft i norsk samfunnsliv. Kvelder i litterært selskap med «Natur og ungdom» gir ikke nødvendigvis klokketro på en grønnere fremtid – men du får garantert tro på ungdommen.
Lokallagene drømte om å finne gifttønner, ulovlige søppelplasser eller kloakkutslipp. Og noen fant, som Kragerø Natur og Ungdom, som var med på å grave opp tønner med gift ved Tammerfors bruk.
Fra boka Natur og Ungdom – aksjonene som endret norsk miljøkamp
