Ordene tilhører den skremmende presise amerikanske samtidskronikøren Jonathan Franzen, men kunne i norsk språkdrakt tilhørt skiskalden Alexander Urrang Hauge. «Siste tur» er hans skråblikk på egen besettelse – en samling spretne petiter ført i pennen gjennom 10 år i skimagasinet Fri Flyt. «Den siste turen er den viktigste. Det er her du sanker tilværelsens egne bonuspoeng», skriver Hauge – og peprer generøst samfulle 239 sider med egen fangst.
Her er samtidsobservasjoner skarpere enn noen stålkant, tankerekker lengre enn sesongen i Røldal, referanser tettere enn lavtrykkene på Vestlandet, latterkuler hardere enn skavlene på Lemonsjøen. I en slags endeløs stream of consciousness trigget av (ski)livets mange opp- og nedturer, evner Hauge å løfte fram både essensen i vår alles besettelse og samfunnet vi lever i. Så får det heller være at bokas bortimot 100 meningsmetta kapitler over varianter av samme tematikk utløser en viss litterær melkesyre ved første gjennomkjøring: «Siste tur» er nemlig ei type bok som vokser med leseren, og innbyr til flyktige gjensyn og humrende dypdykk i uoverskuelig framtid – til forveksling lik besettelsen som pudder- og panserførepoeten Hauge så presist dissekerer: «Den siste turen sitter som en spiker i låret, som et rustfritt minne mellom ørene. Den får skihelgen til å vare hele uka.»
LES OGSÅ: De beste friluftsbøkene i 2018
Bokanmeldelse
SISTE TUR
Forfatter: Alexander Urrang Hauge
Fri Flyt forlag
