Jeg ligger i overflaten og ser på lysstrålene som viser vei ned mot bunnen. Lydene på land er fjerne og overdøves av min egen pust. Kunsten er å slappe av, finne roen, selv om et plastrør er min eneste kilde til luft.

Gode fridykkere går nærmest inn i en transe før de dykker ned, som et barn som slukes av TV-en og ikke enser noe annet selv om en tornado virvler ved siden av. Og jeg tror jeg kan forstå hvor roen kommer fra, der jeg svever i vannskorpen og kjenner på dønningene i vannet. Jeg tar tre dype pust. Ordene fra instruktøren går gjennom hodet.