– Vi må jo ned

– Vi er nok nede før deg,  sa jeg til Cecilie.

Hun var hyret inn som sjåfør og måtte kjøre bilen ned igjen.

– Er du sikker på det?

Her står vi altså. Det er sumar på Vestlandet. En sumar senere omtalt som historiens lengste høstferie. I grøfta ved Tindeveien blander lukten av svidd clutch seg med lukten av vått gress. Veien opp fra Skjolden til Turtagrø går ut over service-intervallet på bilen. Planen var å trille oppe fra Berdalsvatnet og inn på Coopen i Fortun, raske 1000 høydemeter lenger ned.

Streken på kartet var ikke til å ta feil av. Her var det sti. Vi var som vanlig sterke i troen på egne evner. 

– Så lenge det ikke er klatring, så kommer vi jo oss ned, sier Erling.

Det første stykket ned fra veien går på grusvei og snøfelt. Her oppe nekter vinteren å slippe taket. Det er ikke sommer. Det er ikke verdens lengste høst. Det er vinter. 6 grader er kaldt i shorts. Overtenning eller ei.

Ved enden av vannet er forventningene høyere enn høyspentmastene. Erling stopper på kanten.

– Ser litt steinete ut, sier han.

Stien er en steinrøys som slutter brått i en frådene elv av blå-hvitt smeltevann. Forventningene stuper som berget ned mot cruisebåtene ved Skjolden.

– Vi må jo ned, sier Erling.

Jeg kan ikke nekte for det. Det går på et vis, men det minner mer om amatør-trail enn stisykling. Ura blir avløst av myr. Kald myr. Med stein. Stor stein. Kombinasjonen resulterer i frossen gjørme i sokkene, frustrasjon og minimal flyt. Vi møter noen turgåere på vei opp. De stopper og ser på ser lurt på oss i det vi tråkler oss forbi. Jeg tør ikke spørre hva som venter. 

Stien følger en bratt dal. Grønt og frodig som kun en bortgjemt vestlandsdal kan være. Utsikten er upåklagelig. Blått hav mot grønne daler og mørkt berg. Med ett åpner landskapet seg. En anleggsbrakke og en nedfallseter er i ferd med å gi tapt mot markens grøde. Et tidsvitne fra hine hårde tider, da anleggsfolk var anleggsfolk og bønder var bønder og ganske få var syklister. En bra rasteplass. Men vi har gramma bort matpakka og må videre. Det går nemlig gjetord om fylkets beste vafler på Fuglesteg. 

Siste biten ned mot Fuglesteg byr på bratte hårnålssvinger. Mange bratte hårnålssvinger. Den mektige fossen gauler i det den kaster seg utfor svaet i sin ferd mot fjorden, og sørger for kontinuerlig karakterbyggende sleipt føre. Hvite, stive fingre tviholder på styret.

– Dikkan må nok eta ute, er den høflige, men bestemte beskjeden fra betjeningen på Fuglesteg.

Det er kanskje liksågreit. Skiltet som informerer om at møkkete klær må tas av før man går inn hadde nok i vårt tilfelle ført til i overkant utfordrende middagsantrekk, iallfall i øynene til KRIKerne som spiller Uno i hjørnet. Utsikten er uansett mye bedre fra den lille hagen som ligger på kanten av en fjellhylle, enn inne i steinseteren. Sistnevnte ble oppført i 1830 av en fyr som var glad i å bære stein.

Stien ned fra Fuglesteg er den rake motsetning til sin høyereliggende halvdel. Brei, jevn og innbyr til fryktinngytende flyt. Vettskremte cruiseturister spretter unna når bremseskivene synger av full hals. Siste biten ned til veien går på en morsom sti gjennom det føles som en hundremetersskog i mot de voldsomme dimensjonene oppe i Berdalen. I sola utenfor Coopen på Fortun sitter Cecilie og spiser pinneis.

– Fin tur? spør hun

– Ja. Skal jeg kjøre deg opp?