Kystriksveien med sykkel

Det var fortsatt grytidlig morgen, selv om solen så smått fjernet dugg fra teltduken. Jeg startet dagen med en enkel kopp pulverkaffe utenfor. Fricampen fant jeg noen kilometer nord for Brønnøysund.

Et par kviger gløttet søvnig og drøvtyggende mot meg, liggende på beite rett ved der jeg hadde plassert teltet. Etter ei brødskive, pakket jeg ned sovepose og liggeunderlag i sideveskene, og satte kursen nordover mot Hornneset og fergeturen ut til verdensarvøya Vega.

Stiv i kroppen, som en alltid blir etter noen netter i telt, rullet jeg passelig sakte inn i et prospektkort av et landskap. Små gårdsbruk med tørrfisk langs takrenna, en skeiv låvedør, en liten flokk sauer og vindstille, blått hav. Det var da, rett før klokken seks på morgenen, jeg simpelthen ga etter for trangen til å sette i et gledesbrøl. Det var helt på sin plass. Vel og merke hadde jeg lenge gledet meg til å se Helgelandskysten i rolig sykkelfart. Jeg var imidlertid ikke forberedt på hvor fengslende vakkert det faktisk skulle vise seg å være.

Det hele begynte om lag et år i forvegen. Jeg er i en kameratgjeng med omtrent felles fødselsdag, og det nærmet seg umiskjennelig jubileum. Mitt forslag var å markere det hele med langtur på sykkel. Forslaget ble mottatt med høflig og relativt beskjeden entusiasme i den aldrende kameratflokken. 

Selvfølgelig rullet jeg aleine ut fra campingplassen i Steinkjer, med Namsos som neste mål. 

 – Du kan bare glede deg. Det blir fantastisk. Bare du slipper kleggen. Anne Berit fra Drammen er den første solosyklisten jeg møter, noen mil nord for startstedet. Hun har syklet fra Nordkapp og skal til Drammen. Ei tøff dame, med refleksvest, men uten hjelm. Hun gir meg vennlige formaninger om å holde tempoet lavt, og væskebalansen i orden. Å sykle solo er bare en fordel, skal jeg tro Anne Berit. Hun skal få helt rett, både når det gjelde nødvendig væskebalanse og gleden ved solosykling.

Jeg valgte å starte turen i sør. Like mange starter i Bodø og tråkker seg sørover. Det får bli opp til den enkelte. En av årsakene til mitt valg er opplevelsen av å sykle seg inn i et stadig mer majestetisk landskap. I Trøndelag sykler du gjennom mye skog, men etter hvert som trønderne begynner å skravle «hælgelænning» åpner landskapet seg opp. 

 Norge på langs med sykkel er en klassiker sommerstid, den turen er også gjennomført med elsykkel.  

Jeg snirklet meg nordover, gjennom små tettsteder og grender, og naturligvis innom større plasser som Namsos, Brønnøysund og Sandnessjøen. Noe av det fineste med denne turen er de mange avstikkermulighetene. Om en vil vandre i fjellet, dra på havfiske, padle i kajakk eller lunte rundt i fjæra, er mulighetene nesten ubegrenset. Selv valgte jeg å bruke tid på øyene Leka, Vega og Lovund. 

– Why write. People really don´t care.

Henk Zevenbergen kommer fra Amsterdam – via Belgia, Tysland, Baltikum, Finland og Narvik. Pensjonisten har 6500 km i beina, og vi finner tonen utenfor teltet. Jeg har akkurat spurt om Henk skriver blogg for å dele  sine sykkelopplevelser, og det er her han forteller at folk egentlig ikke bryr seg. Vel og merke må han oppdatere via facebook sine to døtre hjemme i Nederland, men bortsett fra det er Henk mest opptatt av menneskene han møter underveis.

Han inviterte meg på en kopp te med melk og fascinerende beretninger fra et liv som tursyklist gjennom store deler av verden. 

Slike møter er bonusen ved å tråkke aleine. Behovet og lysten til å sosialisere med nye mennesker blir betydelig større. 

– Du sykler ca. tre kilometer rett sørover. Når du passerer ei ferist, går det en enkel kjerreveg inn til høyre. Følg den så langt du kommer. 

Robert Grønbeck, butikksjef på Spar-butikken på Herøy, er velvilligheten selv. Jeg kjøper en enkel middag, et par Nordlandspils, litt smågodt og et ferskt brød, før jeg legger av gårde sørover. Etter noen minutter finner jeg både feristen og kjerreveien.

Etter noen minutter åpenbarer den seg – fricampen er som sendt fra himmelen. Med De syv søstre i øst og Dønnamannen i nord, kan jeg spise middag fra stormkjøkken med utsikt til egen strand, ei varm sol på veg ned i havet og – til alt overmål – en leken flokk med niser tett ved land. 

Det aller fineste med Kystriksveien er ikke naturen. Eller nordlendingens gjestfrihet. Eller all den gode maten du kan spise underveis. Eller serveridighetene. Det er at denne turen er tilgjengelig for alle med en dragning mot et lite eventyr med store opplevelser.