MARTE S. JØRGENSEN
Marte (25) studerer fotojournalistikk ved Høgskolen i Oslo, og kom inn i redaksjonen som praksisstudent. Det er både hun og vi glade for. Skiensjenta driver med hundekjøring, og bor billig mot å trene bikkjer i Maridalen.
Solkrem på nesa, myggmiddel på leggene, vannflasker og kjeks i veska – jeg er klar. Sykkelen leies for en tier. Jeg er i Bagan i Myanmar.
Ah, endelig vind i håret. Jeg tråkker på, sola kjennes ikke så intens lenger. Svinger inn på en brun vei og sjangler bortover i sanda på en for liten damesykkel med spinkle hjul, men det er deilig. Så sinnsykt deilig. Endelig en bevegelseshastighet raskere enn flippflopp-loffing.
Sand, palmetrær og tusenvis av rødbrune pagoder er spredt utover fra Nyaung U til Old Bagan og New Bagan. Kombinasjonen av sol og rød murstein er som glødende kull under barbeinte føtter. Skoene må av, så det er bare å trippe opp til en plass i skyggen for å få oversikt. En mann peker ut retningen jeg burde sykle før har forsøker å selge meg sine malerier. En annen mann ligger på den smale kanten og sover. På jordene under jobber bønder med innhøsting.
Jeg må videre. Det er så varmt. Jeg stopper der det er skygge og litt vind, drikker vann, får igjen pusten og sykler videre. Oi, så varmt det er. Få folk er det også. I Sulamani Temple ligger en turist og sover. De store pagodene egner seg godt for en kjølende rusletur, i tillegg til tradisjonelt og utradisjonelt kulturelt påfyll. Murgulvene på innsiden er kalde og på enkelte hjørner trekker det godt.
Området er unikt. Ikke bare på grunn av alle pagodene som er spredt utover et område på 41 kvadratkilometer. Hver pagode er unik. Mursteinen er som regel lik, men størrelse, form og utsmykkning gir hver pagode sin egen personlighet. Buddhaene inni er anneredes fra pagode til pagode. Noen med et litt lurere smil enn andre. Som en slags mediterende kjempe-Mona Lisa.
BAGAN
• Ligger ved elven Ayeyarwady (Irrawaddy) i Myanmar, ca. 10 timers busstur fra Yangon
• På 1100-tallet inneholdt byen mer enn ti tusen buddhistiske templer og pagoder, ca to tusen er fremdeles intakte.
• Sykkelen har blitt svært populær fordi sletteområdene er for store å rekke over til fots.
• Hest og kjerre eller el-sykkel er et alternativ.
• Byen ligger midt i landet, ikke langt fra trekkingområdet Kalaw og Inle lake.
• Anbefalt tid å reise på er mellom oktober til februar. April er den varmeste måneden. Fra juni til september er det regnværsesong.
En gjeter er ute med geitene sine. Ved en liten dam, omringet av store skyggeleggende trær tar de pause, drikker og rusler videre. Vi deler ikke veiene med så mange andre. Noen få.
– We are soon there, babe, I can see the big one in the horizon.
Han er bredskuldra og muskuløs, solbrent, i store baggy shorts og en eller annen amerikansk fotballtrøye. Hun er liten, ser skjør ut, sykler i trange jeans og har store dinglende øredobber under det silkeglatte håret.
– Have a good day, sier jeg.
En pagode helt for meg selv. Så heldig jeg er. Utsikten blir bedre og bedre jo større avstanden til bilveienene blir. Skygge er trivsel. Sola er helvete. Er ikke dette den mest populære pagoden? Var sikker på det skulle være stappa her. Nei, bare meg. På vei til sykkelen min forsøker en burmeser sårt å lokke meg til å kjøpe kald drikke og ta en hvil i skyggen. Men, kjære deg, tenker jeg, ser du ikke at jeg har vann. Jeg takker pent nei og sykler videre. Mannen ler.
Dhammayazika er den siste pagoden jeg kommer til. Folk kikker rart på meg. Litt annerledes oppmerksomhet enn jeg har fått før. I gjennskinnet av et vindu, ser jeg at jeg ikke lenger er hvit og vakker, som et par kommentarer har ment før, jeg er rødsprengt i fjeset og sikkert stinkende. På andre siden er det asfalt igjen, svart asfalt. Nei, jeg tar samme vei tilbake. Svingete, passe varme sandveier.
Klokka er ikke mye. Det er etter fire det begynner å bli fint lys og solnedgangen fra en pagode er en turistklassiker. Du har nesten ikke vært i Myanmar hvis du ikke har sett solnedgangen fra en pagode. Jeg må sykle litt til tenker jeg, finne nye veier, oppdage nye kriker og kroker av dette pagodelandskapet. Jeg vil uansett nyte friheten sykkelen gir meg og den svalende vinden så lenge jeg kan.
Snart tom for vann. Helt tom for kjeks. Jeg stopper ved en pagode.
– Marte, what are you doing here?
Jeg kikker opp og der kommer fotograf Farhad syklende. Vi ble kjent på en fotoworkshop i Yangon noen uker tidligere.
– I´m out biking, sier jeg.
– Where do you live?
– I don't know, but in that direction.
– You don't know where you live!?
Han drar frem kartet og lurer på hvilken gate jeg bor i.
– I don't know, sier jeg, but in that area.
– I´m gonna take you home, and take this bottle of water, sier Fahrad.
Vi sykler videre sammen.
– Are you crazy, I never go out between ten and two a clock. Its too hot.