Stigningen i Veien øker, Fjældene slutter sig tættere og tættere omkring os, det synes som om alt Haap er ute, bare litt Himmel er synlig ret over vore Hoder. Det virker beklemmende paa os, vi overvældes og tier. Plutselig ved en skarp Dreining av Veien aapner sig et svært Gap tilhøire og vi ser aldeles nær os Istinden Kaspek med sine Bræer som hvitgnistreri Solen. Den staar os kloss ind paa Livet, stille og høi, stum. Det rykker en sælsom Følelse igjennom os, Berget staar der som opsvoren av de andre Berge, det er som et Væsen fra en anden Verden som staar og ser på os.
Jeg tumler ut av Vognen og kommer mig bak Kaleschen og holder mig fast der og ser. I dette Øieblik omfavnes jeg av en Hvirvelfølelse, jeg løftes op fra Veien, ut av Hængslerne, det er som jeg staar Ansikt til Ansikt med en Gud. Det er klinkende stille, jeg hører bare Veirets Sus deroppe om Tinden. Skyerne driver over Midten paa den, men kommer ikke op til dens Top. Jeg har været i Fjælde før, jeg har været paa Hardangervidden og i Jotunheimen og litt op i de bayerske Alper og i Colorado og mange andre Steder, men jeg har ikke før følt mig saa uten fotfæste paa Jorden; men her staar jeg og holder mig fast. Saa hylles Tinden ind i en Sky som skjuler den. Synet er borte. Fjældet vedblir at suse der oppe i Skyen.
Slik beskriver Knut Hamsun møte med Kaukasus – denne eventyrlige fjellkjeden - i boka si med det fortreffelige navnet «I Æventyrland».Dette var i 1903. 110 år senere sliter 11 norske kvinner og menn opp det samme fjellet. Langs den samme kronglete vei mot Kazpegi – en fjellperle i Kaukasus. Asfalten er hullete og dårlig, der det er asfalt. Andre steder er det bare hull og steiner så langt øyet rekker opp de bratte stigningene mot det blå. Vi forstår hva Hamsun må ha følt der han satt i en skranglete georgisk buss på vei opp fjellsidene for over 100 år siden. En gang var det så vidt «båten bar» over isete fjellpartier. Men han kom fram. Det gjør også vi her vi meter for meter sykler oppover og oppover langs stup og bratte fjellsider.
Les også: Spurtoppgjør i helterittet
SYKLISTENE: På veien gjennom Kaukasus. Foto: Hans Aage
Vår historie starter egentlig med Thor Heyerdahls teori og bok om Odins mulige utvandring fra områdene rundt Det Kaspiske hav og til Norden. Heyerdahl mente at Snorres beskrivelse av Odin og Æsene er like troverdig som kongesagaene. Heyerdahl framsatte en spenstig teori der Odin og hans folk ble fordrevet av romerne fra Kaukasus til Norden et par generasjoner før vår tidsregning. Og Heyerdahl høstet storm. Han ble ledd av i Norge mens fagfolk i Kaukasus tok teoriene til sitt bryst og gjorde han til «en stor mann». Universitetet i Oslo (Vibeke Roggen) hadde i 2011 en konferanse i Baku sammen med et azerbaijansk universitet, der Heyerdahls teorier var hovedtema. Senere gen-forskning har bekreftet at det har vært folkevandringer som kan passe, men det står jo ikke navneskilt på genene. Dessverre. Derfor henger Odin-teorien ennå i lufta og er livlig diskutert.
Vi skal her og nå ikke ta annen stilling til teorien enn at den ikke er usannsynlig. Dessuten er den en fascinerende rød tråd, slik alle våre sykkelprosjekter skal ha. Det sies at vi puster inn molekyler fra alle døde «store menn» – en Einstein, Michelangelo, Cæsar; ja sikkert nok fra store kvinner likeså. For så små er molekylene og så stort er vårt åndedrett. Men hva med det kulturelle åndedrett – det bør også kunne trekkes like dypt.
Derfor, Heyerdahls Odin-hypotese gjorde at Lasse Efskind tente på ideen om å koble Heyerdahls påstander til en spennende sykkeltur fra Det Kaspiske Hav til Svartehavet, å sykle i «Odins spor». Natur, kultur, politikk og folk er alt sammen ingredienser som gjør et slikt prosjekt spenstig, helt uavhengig av Odin. Men det er en tur for spesielt interesserte da distansen er rundt 1500 km og ikke akkurat i flatt terreng. Lasse tok kontakt først med Asle T Johansen – heretter kalt «vi». Vi to er på mange måter Knoll og Tott for de fleste av sykkelprosjektene (se www.efskind.com). Sammen har vi jobbet hardt og lenge for å planlegge også denne turen. Den gjør på ingen måte seg selv. Men endelig i juli 2013 var vi i farta – i 3 uker, med 11 syklister og 3 fotografer/ hjelpere.
Vi landet i Baku i bortimot 40 varmegrader og skjønte straks at dette ikke ville bli noen søndagstur. Asle hentet fram minner fra sydpol-ekspedisjonen sin i 2012 der han lå i 70 kuldegrader som herjet ute i stormen «mens vi varmet oss i de minus 35 som var inne i teltet». Den gang lengtet nok Asle til de 40 røde som møtte oss i Baku. Men, det er slik vi alltid ser det - kontraster holder livets strenger i godt spenn og gir oss vakre toner når de strykes på rett måte. Og det planlegger vi å få til i Kaukasus, ja spille opp et helt strykeorkester, for vi har med i alt 14 staute menn og kvinner. Vi er også svært tverrfaglige yrkesmessig: brannmann, rørlegger, gründer, ingeniør, telemontør, massør, businessmann, sykepleier, lege – for å nevne noen. Det er derfor spennende om både forskjellig yrkesbakgrunn og sykkelferdighet kan gå sammen uten for mye konflikt eller dissonans, litt som Thor Heyerdahls fargerike fellesskap på Kon-Tiki.
Baku er hovedstaden i Azerbaijan,vertslandet for Grand Prix. Landet er et muslimsk enevelde, men velordnet, og der kvinnene har «vestlige rettigheter». De kan vise håret ute og slipper å gå rundt som dårlig innpakkete spøkelser. Ingen klespoliti kom om bord i flyet da det landet, slik vi ble møtt med da vi syklet i Iran i 2009. Azerbaijan er en republikk med 70 prosent av sine statsinntekter fra oljen. Gjennomsnittslønnen tilsvarer 500 euro i måneden, da med 18% skatt. De har ikke moms på mat, har gratis offentlig skole, gratis helsevesen, sier de. Men det er alltid mye mellom linjene i alle land.
På flyplassen blir vi møtt av Al Travel, som sammen med et annet reisebyrå, Caucasus Traveli Georgia, er engasjert for all praktisk support. Våre opplegg er alltid slik at man sykler uten bagasje som et slags ritt opptil 200 km hver dag. Det krever følgebiler og et skolert support-team. Det krever også erfarne sykkelryttere. Syklingen skal være en prestasjon og utfordring.
De første sykkeltråkkene ut fra Baku virker befriende, tross varmen. Lett sidevind, fin asfalt, god stemning og store forventinger. Første økt er å sykle til helleristningene i Gobustan.
«On the road again» roper Lasse. Det kan han gjerne si – nesten 30 år etter vår første store sykkelekspedisjon – jorda rundt på 80 dager.
Les også: Grenserittet etappe henger i en tynn tråd
LAGET: 11 stolte kvinner og menn. Foto: Hans Aage
Les også: Alt om ritt
Asle T. Johansen (f. 1951) og Lasse Efskind (f. 1944) er to tidligere skøytestjerner som noen år etter at de la skøytene på hylla syklet rundt jorda på 80 dager. Det ledet til nye ekspedisjoner og siden har de gjort for mye forskjellig til å nevne i en slik kort faktaboks. Men i fjor sommer la de ut på en ny stor sykkeltur, gjennom Kaukasus, sammen med ni andre norske syklister.
