Slik opplevde de norske løperne UTMB

Tårer renner stille nedover kinn. Ikke hos de som skal starte, men blant dem som står igjen.

2022 ble året da Kilian Jornet brøt den magiske 20-timersgrensen i terrengløpet Ultra Trail Mont Blanc (UTMB).

Aldri har noen løpt raskere.

Aldri har det vært et sterkere felt.

Men det var ikke bare i tetgruppa det ble kjempet.

– Det er hardt for de som må være support. Jeg er jo heldig som får lov til å bare løpe og kose meg, sier Hallvard Schjølberg, kledelig beskjedent.

En av Norges sterkeste ultraløpere kom inn som nummer 71 totalt, og ble av de få norske løperne som klarte å fullføre 2022-versjonen.

Av alle 2300 deltakere som stiller til start, er det 1789 som kommer helt til mål.

– Jeg sleit mye med å få i meg næring. Jeg har energibarer, gel og diverse med i ryggsekken og jeg er ikke så avhengig av matstasjonene. Frukt, ost, kjøtt og cola har pleid å være bra mat for meg. Men i alle nedoverbakkene ble jeg kvalm og måtte kaste opp flere ganger, forteller Schjølberg.  

– Tenkte du på at du måtte gi deg?

– Ja, veldig mye, egentlig.

– Jeg holdt på å ramle på stien flere ganger. Når du er svimmel og ustabil, blir du litt usikker. Jeg hadde et bra crew og fikk litt motivasjon. I tillegg hadde en DNF (did not finish, red.anm.) fra i fjor så jeg hadde bestemt meg for at i år skulle jeg fullføre og bare stå i det. Det er vanskelig å komme inn i dette løpet, så det var artig å ta det litt tilbake. Det er stort å bare fullføre, mange har en drøm om det. Det er et fantastisk nivå med folk som pusher grenser hele tiden. Det nytter ikke med gamle bragder, sier Schjølberg, som ble 4. beste i 2018.

Hans mål denne gangen var å unngå enda en fjerdeplass.

Sebastian Krogvig var en forhåndsfavorittene, og ikke bare blant de norske utøverne.

I en periode holdt han høyere fart enn ledelsen, uten at han selv opplevde det slik.

Det var høyt tempo allerede ut fra start.

– Dessverre var det lite energi og krutt i beina. Det føltes som å løpe med flatt batteri og det var ganske tungt allerede fra det første fjellet. Tungt å holde beina i gang. Jeg så mørkt på det da jeg visste at det var så langt til mål. Jeg ville ringe kjæresten allerede etter 50 kilometer for å bli hentet, men jeg kom ikke gjennom. Dermed måtte jeg få meg til Cormayeur. Du er i ingenmannsland i natta der. Men så kviknet jeg litt til etter hvert og følte at jeg kunne holde «race pace». Det varte til rundt 100 kilometer. Da begynte det å lysne. Så fikk jeg en ny down i starten og mindre og mindre energi. En ny knekk opp til Champex-Lac, da var det helt bråstopp. Da hadde jeg kjempet i mange timer mentalt. I mitt hode ga jeg meg der, men familien pushet meg over neste fjell også. Det ble mest en gåtur over det fjellet, forteller Krogvig.

Sebastian har løpt lange løp før. Gjennom natta også, det er vanligvis ikke noe problem. Værforholdene var det heller ikke noe å utsette på.

Etter omtrent 50 kilometer klarte han å hente seg opp fra en 67. plass til en 16. plass,.

Men etter omtrent 120 kilometer var det nok.

– Å komme meg videre ved å løpe en hel maraton til så jeg på som en helt umulig oppgave. Den dagen tenkte jeg at det var en Guds gave å få lov til å bryte. Dagen etter tenker jeg jo annerledes, men målet mitt var uansett å være med i teten. Jeg deltar for å hevde meg og prestere, ikke bare å fullføre. Det er brutalt, men det er det som gjør det gøy, også.

– Var det noe du kunne gjort annerledes?

– Jeg har hatt Covid-19 to ganger etter påske. Ultra på det nivået her er brutalt når kroppen ikke er på lag, forteller Krogvig.

I denne typen konkurranse stiller menn og kvinner på samme startstrek. De løper like langt og samme trasé selv om aldersklasser er inndelt etter kjønn.

Elisabeth Borgersen var mer enn klar før start.

Men hun kjente at det var noe som ikke stemte, allerede etter 11 kilometer.

Da hadde hun omtrent 160 kilometer igjen til mål i Chamonix.

Det tilsvarer distansen Oslo-Lillehammer, men med ganske mange flere høydemeter.  

– Jeg merket det allerede på første flaten at det gikk greit å gå, men da jeg skulle åpne steget for å løpe kjente jeg det i hofta. Jeg hadde en hofteskade i fjor. Jeg kjent ikke noe til i den i hele tatt i forberedelsene. Jeg ville ikke risikere å ødelegge noe ved å fortsette 120 kilometer til. Jeg jobber offshore, og jeg skal på jobb igjen på onsdag. Jeg kan ikke hinke rundt der på krykker, sier hun.

På første aid-stasjon var det ingen mobildekning eller mulighet for å ringe til kjæresten og be om hjelp. Derfor fortsatte hun litt til. Fikk litt teip og hjelp til å strekke på stram muskulatur.

Hun trakk seg fra løpet da hun kom til Le Chapieux.

– Akkurat nå er jeg glad for at jeg tok den avgjørelsen. Jeg måtte sitte og vente et par timer og gråte før bussen hentet meg, så der fikk jeg ut den verste skuffelsen. Jeg er mentalt sliten. Men jeg har allerede kvalifisert meg for UTMB 2023, så jeg vet at det iallfall finnes en mulighet igjen neste år, sier Elisabeth.

Allez allez!

Bravo!

Applaus.

Lang applaus.

«Fortsätta så lenge du orkar», roper en kvinne med et lite barn på armen.

Antakelig er det til sin mann, idet han er på vei ut fra matstasjonen i Champex-Lac. Han ser ikke ut til å ha det bra.

Når utøverne kommer hit, har de vært gjennom en stigning som er ganske tøff. Mange forteller at de møter veggen her. Det er ikke unaturlig å tenke: At de orker?!

Simen Wästlund forteller etter endt løp:

– Det var nok der jeg hadde det som verst. Det var ikke vanskelig å sette den ene foten foran den andre, men jeg var ordentlig på felgen. Det var svettetokter. Da jeg møtte vennen min som var support, trengte jeg litt trøst og en pause.

Notodden-løperen representerer Asics og deltok i 100 km-varianten CCC. Dette løpet knytter seg på UTMB-løypa fra Chamonix. Simen ankom mål etter 12 timer og 34 minutter.

Bare det å komme i mål var en lettelse, etter at han har måttet bryte de tre siste løpene han har stilt i denne sommeren. Han har slitt med skader, men ble klarert fire dager før start.

For meg er det en realitetssjekk i forhold til verden når jeg kommer ned hit og prøve.

VIDERE: Simen Wästlund ut fra Champex Lac mot Trient. Foto. Gunhild Aaslie Soldal

REALITETSSJEKK: Simen Wästlund løper med svensk flagg, men bor i Notodden. Foto: Gunhild Aaslie Soldal

Det å bevege seg raskt i høyden, er en utfordring for mange. Det er forskjell på å løpe og å gå.

– For meg begynner det rundt 2000 meter. Det er en veldig rar følelse. Man blir ikke sliten, det er ikke som å få hammer´n. Mer en subtil form for seig.

– Vet du hva du skal gjøre da?

– Jeg vet at jeg skal ikke blir revet med. Jeg mangler litt erfaring med det og safer litt ekstra, passer på å holde det under grensa. Jeg synes at jeg taklet det ganske bra denne gangen. Det er noe helt spesielt ved det å flytte grenser. Jeg liker å tro at jeg ikke har nådd mine grenser. Det er en opplevelse når du aldri har gjort noe lignende, men komme seg gjennom.

– Hva synes du at du har fått igjen for å være med?

– En form for ydmykhet. Vi lever i internettets tidsalder, det er så mye du kan følge. For meg er det en realitetssjekk i mitt forhold til verden når jeg kommer ned hit og prøve. Jeg synes det er gøy å si at man er i Europa og løper gjennom tre land. Ikke for at andre synes det er kult, men jeg synes det er kult. Jeg får veldig respekt for alle som gjør dette. Det er litt likegyldig med resultatene, for alle har sin kamp med å få det til. Det er vanskelig å forstå hvor godt gjort det er, de som trener kjempemye og løper kjempefort. Men også de som kommer sist i mål og er ute i to døgn, hva går de gjennom? Det er fett at folk gjør det. Jeg tror det er sunt å prøve.

– Du tenker at det er sunt?

– Absolutt, kanskje det sunneste vi gjør.

MEKTIGE OMGIVELSER: Sensommer i de franske alper. Foto: UTMB

STEG FOR STEG: Ikke en meter er gratis for den som tar fjellveien. Foto: UTBM

–  Årsaken til at jeg synes det er gøy å løpe løp, er at jeg løper bedre enn det som jeg får til alene på trening, sier Henriette Albon.

Arc´teryx-løperen bor og trener i Isfjorden i Romsdalen. Hun har oppholdt seg i Chamonix store deler av denne sommeren, slik de fleste med ambisjoner i UTMB gjør. Hun ble imidlertid dårlig av å drikke vann fra en fjellbekk, og hadde magesjau og feber inntil 4-5 dager før løpet.

Albon løp inn til en 6. plass.

– Når du ser på kartet, ser det ikke helt klokt ut. Det er utrolig at det går, det blir noe ekstraordinært. Det er ålreit å sitte igjen med følelsen, sier hun.

Jeg synes det er gøy å løpe løp. Man får ut mye mer enn man trodde var mulig, man overgår sine egne forventninger.

For noen år siden ville tiden som Hans Kristian Smedsrød løp inn på i CCC kvalifisert til topp 20.

I 2022 holdt det til en 79. plass.

Jeg vurderte å bryte, jeg har aldri vært så nær.

Han forteller at han fikk trøbbel med magen på rundt 1800 meters høyde. Litt irriterende, synes han, for det samme skjedde sist.

– Jeg kjente det opp mot første fjellet. I Champex-Lac spurte en i crewet mitt, «what do you need». Jeg svarte at «I need you to convince me to continue».

– Hva ble sagt til deg?

– Jeg husker ikke hva han sa, men jeg fant vel ut at jeg gjør det ikke for noen andre enn meg selv. Jeg har en podkast og den lå i bakhodet. At historien etter løpet skal fram. Hadde jeg ikke hatt den, tror jeg at jeg hadde brutt, faktisk. Jeg har enda ikke brutt et løp og det er jeg ganske stolt over.

– Er det et press på godt eller vondt?
– Det gjør at jeg kjører meg ekstra langt. Men det er irrelevant, egentlig. Det viktigste er hvordan man har det. Da jeg kom i mål, følte jeg at jeg kunne fortsatt i 75 kilometer til i samme tempo. Jeg synes ikke det er galskap. Så lenge du har gjort treningsarbeidet i forkant, så er det ikke umulig, svarer Smedsrød.

Les også

Dette er Romsdalsmetoden

Noen av de beste fjelløperne i verden har etablert seg i Romsdalen. Hans Kristian Smedsrød debuterer med en 100-minutters dokumentarfilm om det unike treningsmiljøet.

Før start var det høyst usikkert på om forhåndsfavoritten Kilian Jornet kom til å stille til start. Unormale puls-verdier og en positiv covid-test uka før – dog uten særlige symptomer – gjorde at ingen var helt sikre på om han ville delta.

Men det gjør han.

TOPP 1: Kiian Jornet Burgada. Foto: UTMB

RASKESTE KVINNE: Amerikanske Katie Schide, nummer 22 totalt, med tiden 23:15:12. Foto: UTMB

I MÅL: Hallvard Schjølberg løp inn til en plass blant topp 100 med god margin. Foto: Privat

Når Kilian Jornet kommer inn til mål på torget i Chamonix, etter 19 timer, 49 minutter og 30 sekunder, er det som å stå midt i symfoniorkesteret.

Kilian, også han med hjemsted i Romsdalen, har ikke vunnet siden UTMB siden 2011.

Nummer to, franske Mathieu Blanchard kommer inn fem minutter og 20 sekunder etter Kilian.

Også han tas i mot som en helt.

Alle mottas som helter.

Men det er mer.

For når de aller siste deltakerne kommer i mål etter to døgns slit i fjellet, er det til applaus fra eliten.

Etter løpet kommenterer Kilian Jornet på Strava:

«A hard one! One of the toughest races I ended. After covid the muscles felt strange and from minute 0 it was a battle with that all the way, specially in the downhills. But such a great experience, to meet all the volunteers and people cheering (sorry I couldn´t thank you back, I was pushing so much!) And to run with Jim all the night, a huge thanks to Mathieu Blanchard , who motivated me to continue when I was in my very low and we battled and helped each other to to this times. Now reeeeest!!