Fra null til hundre

Mens de fleste som hentet premien sin ga uttrykk for såre føtter og tunge lår, spratt Schjølberg  opp på podiet. Men skolissene var ikke snørt igjen, for å si det sånn.

– Hoven i beina blir man jo, sier han.

Hallvard kunne fort blitt tatt for å være en fyr som har løpt hele livet. Men sannheten er at det ikke er lenge siden han startet.

– Jeg røykte og hadde pub og fest som helgesyssel fra ungdomstiden og helt fram til ut i tredveårene. Så sluttet jeg å røyke. Vekten økte. På det meste var jeg over 100 kilo, forteller han.

Langløpingen begynte med at stedatteren i 2011 meldte på hele familien til Oslo Marathon. De trente mot dette hele vinteren.

– Det var så artig at vi ville gjøre det igjen det neste året også, forteller han.

Siden har det bare eskalert. Ecotrail Oslo for to år siden ble det store gjennombruddet. Hallvard debuterte på 80-kilometerdistansen og kom inn på andreplass, etter Jarle Risa. Ingen hadde hørt om denne Schjølberg før. Det ble spekulert i om han hadde jukset?

– Det stemmer, det. Jeg hadde heldigvis sporingen på Strava slik at jeg kunne vise hvor jeg hadde vært, sier Hallvard, og smiler.

I Lofoten Ultratrail blir deltakerne fraktet ut til Kirkefjorden i Moskenes, og skal løpe 166 kilometer med målgang i Svolvær. Naturomgivelsene gjør at løpet tiltrekker seg amerikanere, japanesere og sveitsere. Men det krever litt mer enn bare viljestyrke å gjennomføre en distanse som tilsvarer Oslo-Kongsberg tur retur, pluss 7000 høydemeter. I fjor satte Schjølberg løpsrekord.

– Jeg sleit mye med løpeformen i år, var litt småskadet. i vinter og hadde egentlig sett for meg 50 miles. Det er en litt mer behagelig distanse.

– Likevel gikk du for den lengste og mest smertefulle veien?

– Ja, det kan du si. Men går det sakte nok, så kan du holde på nesten ubegrenset. På kortere løp har jeg ikke hurtighet nok til å bli fornøyd. Men da det viste seg at det var flere kjentfolk som skulle løpe 100 miles, fant jeg ut at jeg ville komme til å angre om jeg ikke ble med, sier han.

Man bryter jo ned kroppen i et så langt løp, så man må bare gi seg om man føler at det går galt. Det skjer jo også for mange ultraløpere.

Da han deltok for første gang for tre år siden, klarte han ikke å gå normalt på tre uker.

– Jeg klarte ikke å kjøre bil en gang, beina var stokk stive. Kona måtte kjøre meg på jobb, forteller han.

– Men det er artig med disse løpene, de er jo i pratetempo, så det blir mye planer om neste løp, man reiser rundt og møtes. Underveis går man kanskje noen timer, så vil folk gjerne inn i sin egen sone og må jobbe litt med seg sjøl, så blir man aleine stort sett. Det som da holder deg oppe er målet om neste matstasjon, se framover, kaffen på neste stopp. Det siste man vil tenke på er at det er 100 kilometer igjen. Så er det også en kamp om å holde seg varm og tørr. Men vi åpnet jo fryktelig hardt i år.

En annen og yngre Lofoten-løper, Kjell-Egil Krane-Ingebrigtsen hadde satt seg som mål å konkurrere ut Schjølberg i årets løp. Hallvard hadde tro på 25-åringen, som gikk hardt ut fra start og sprang opp første fjellet.

– Jeg hadde lyst til å ha øyekontakt med han og prøvde å henge på. Etter et par timer fikk jeg mye kramper, så de første timene ble det mye tøying og prøve å komme tilbake.

– Blir det mye luring dere imellom underveis?

– Nei, vi er så lenge ute i feltet at vi prøver heller å hjelpe og støtte hverandre. Slik føler jeg det i alle fall, sier Schjølberg.

Vi er så lenge ute i feltet at vi prøver heller å hjelpe og støtte hverandre. Slik føler jeg det i alle fall.

Fra Fredvang til Napp løper de to sammen. Over neste topp forsvinner 25-åringen igjen, men når Kjell-Egil kommer til Napp, så viser det seg at Hallvard likevel er først.

For Hallvard frister det å vente, det er lettere å løpe sammen. Men venter han for lenge, så blir han stiv og kald i muskulaturen. Kjell-Egil sliter med et kne, viser det seg. Dermed blir det løping alene fra Napp og et mål om å prøve å holde tempoet helt inn. Kveld blir til natt og natt blir til morgen.

Å stoppe gjør erfaringsmessig vondt til verre for Hallvard. Når det gjenstår bare tre-fire timer til mål, er han lei av maten, av gel, han har fått nok av alt egentlig. Er kvalm og uvel. Det bare å presse på mot mål.

– Det er da det mentale slår inn, og man må prøve å ikke tenke på tung pust, gnagsår og vondter, forteller han.

Den største løpsopplevelsen han rangerer hittil, var under UTMB Mont Blanc i fjor. Se for deg Holmenkollmarsjen i Oslo – men med fjelløpere fra 100 nasjoner på startstreken i Chamonix. Løpet kretser rundt Mont Blanc-massivet, 170 kilometer og drøyt 10.000 høydemeter.

– Det var helt vilt. Mektige fjell og enorm stemning langs løypa, det er jo nasjonalsport der nede. 

Hallvard liker det best når det er litt teknisk: Smale stier, mye opp og ned.

– Høge fjell, god utsikt og opplevelsen, det som gir meg mye energi. Det er litt vanskelig å forklare, men det er jo derfor man melder seg på slike løp, sier han. 

I tillegg er det å kjenne at man klarer å disponere kreftene godt. I Chamonix løp Hallvard inn til en 28. plass, som nest beste nordmann etter Didrik Hermansen, og godt innenfor målet om å være blant topp hundre. Han er blant de heldige som har fått startnummer i år også, uttaket skjer ved loddtrekning. 

Løpet går i september og kona er med, hun er godt fornøyd med å løpe halvmaraton, men løper med på 40-kilometeren i år.

– Ferieturene preges nå av hvor det er fint å løpe, medgir han.

Det begynner å bli et godt løpsmiljø på hjemmebane rundt Kabelvåg også.

– Det er en boom her i Lofoten. Da vi begynte å løpe i 2011, snudde folk seg og så etter oss på gata. Nå har det forandret seg. Du møter kjentfolk på fjellet uansett vær og uansett dag. Man får jo sett mer når og får med seg større områder enn når man går. Man spurter jo ikke som en gal, sier han.

En gang i måneden har Lofoten Ultraløpeklubb en langtur sammen, men ellers holder de stort sett på for seg sjøl. Men et visst samhold blir det jo. Vågan kommune løp inn til andreplass i 100-miles-stafetten i Lofoten Trail Race.

– Det er rett og slett inspirerende i alle mulige retninger. Også at det kommer løpere fra andre verdenshjørner til Lofoten. Vi blir jo løpende i lag.

Tilbake til selve løpet. Kongsmark er siste matstasjon. Herfra er det omtrent en time igjen til mål for Hallvard, som ligger i tet. Schjølberg tar seg god tid her for å samle litt krefter, han har brukt mye energi på veien ned. Nå er det bare et lite fjell igjen, Tjeldbergtind, og deretter tre-fire kilometer på grus og asfalt før han er i mål. Men det er bratt nok når du har holdt det gående i over 20 timer.

– Da går det trått. Det er vondt nedover altså, under fotbladet, etter å ha hamra på asfalt, det stikker overalt. Man føler at det ikke er bra for kroppen og blir redd for å pådra seg skader.

Det nærmer seg må l Lofoten Ultratrail 2018. Speakeren i målområdet forteller at Hallvard er observert. Noen har kjørt forbi han, og ryktene skal ha det til at han ser uforskammet pigg ut. Da har han vært ute i 21 timer og 38 minutter. Ikke at de frammøtte er overrasket.

– For en fyr, sier de.

Bare 18 fullfører løpet og 15 har brutt.

– Det som hjelper mot slutten av løpet er at det er mye folk og heier. Det er kult altså, folk stiller opp. Jeg blir like overrasket hver gang, sier han.

Ved Trolldalshalsen stod en gjeng i viking-mundur. 

På Napp sørget et musikkorps for stemningen,  og han skryter av maten på matstasjonene.

– Det er jo litt sjarmen å ta seg en kaffe, sier han. 

Det er rett og slett inspirerende i alle mulige retninger, og også at det kommer løpere fra andre verdenshjørner til Lofoten. Vi blir jo løpende i lag.

Hetebølgen som regjerer på Østlandet i samme skrivende stund gjelder ikke i Svolvær. Denne dagen er tildelt knappe åtte varmegrader. Det er vind, regn og lavt skydekke og bare et tjuetalls publikummere i målområdet får med seg selve innløpet.

Hallvard forteller at det er helt kaos i hodet når han løper over mållinja, tunnelsyn og og at det «koker i hauet». Han slår ikke sin egen rekord, men så var det ganske annet vær i fjor og det kan ikke sammenlignes. Ultraløp er utendørsidrett.  

– Folk tror gjerne at du har hatt god tid til å tenke underveis, men det det er mye å konsentrere seg om. Vurdere forebyggende tiltak hele tiden for å unngå problemer. Næringsinntak, vær, terreng og hvor man best skal plassere føttene.

Vel i mål spør konferansieren:

– Kossen ska du feir?

Hallvard står foroverbøyd med henda på knærne.

– En softis, kanskje, sier han.

Det blir softis med strø: Halvt sjokolade, halvt jordbær. 

– Det blir jo mye spising etterpå. Enda mer softis, fiskeburger, kraftig mat, oljer..

– Oljer?

– Ja, for smøringas skyld. Det blir mye slitasje på ledd og muskulatur, så det skal være bra å få i seg olje. Man kjenner jo at det er ikke bra for kroppen dette her. Men oppkjøringa er sunn. Man må se slik på det, sier Schjølberg.

Den typiske treningsøkta skjer i terrenget, etter arbeidstid. Gjerne til Småtindan, som er det nærmeste fjellet. I helgene, gjerne en tre-fire-timerstur med kona.

– Det nye presset, er det på godt eller vondt?

– Jeg kjenner jo på det. Forventninger fra andre og det egne presset man får ved å hele tiden føle på trangen til nye utfordringer og forsøke å bli bedre. Man bryter jo ned kroppen i et så langt løp, så man må bare gi seg om man føler at det går galt. Det skjer jo også for mange ultraløpere. Jeg tror at jeg klarer å disponere litt bedre nå, sier han.

På startstreken i 12-kilometeren står noen unggutter. Kunne Hallvard vært en av dem for 30 år siden?

– Hvis det hadde vært arrangert noe slikt, så kunne jeg nok det. Men jeg har aldri vært med på noe organisert idrett av noe slag. Vi lekte jo bare på den tiden.

– Hva lekte dere?

– Nei, vi fòr nå bare rundt, det som falt oss naturlig. Jeg vokste opp på gård, så det var alltid noe å gjøre. Vi gikk litt på ski om vinteren, men det er en ny opplevelse å ta del i idrettsarrangement. Kanskje derfor det er morsomt å komme inn i det nå, sier han.

Med full jobb som overingeniør i Kystverket og arbeidsdager som innimellom minner mer om 150 enn 100 prosent, får ikke løpingen tatt fullstendig overhånd.

– Dette blir jo noe man gjør ved siden av. Men det er kanskje derfor det er artig, at det er avveksling. Det er jo hus og hjem og familie, også. De siste ukene har jeg hatt kveldsjobb hos en kompis med å snekre tak. Den store utfordringen er å komme seg på styrketrening, jeg er ikke så flink til det.

– Sa du ikke at du nettopp hadde snekret tak?

– Jo, jeg har tenkt litt på det, det må jo hjelpe på kjernemuskulaturen, sier han, og ler.

UTE-PORTRETTET

Navn: Hallvard Schjølberg 

Alder: 43 år

Bor: Kabelvåg, Lofoten

Bakgrunn: Overingeniør i Kystverket. Gift, en sønn på 13 og en datter på 18, to eldre stebarn.

Aktuell: Vant Lofoten Ultratrail 2018 for tredje år på rad, med tiden 22.38.21 (160 km). Rekordholder på samme distanse (2017: 21.47.02).