Sebastian Krogvig: – Er det drittvær, har vi nordmenn en fordel

– Blir det drittvær, er det en fordel for oss nordmenn. Da blir det sleipt og guffent. Det er vi fra Vestlandet vant til, sier fjelløper Sebastian Krogvig, som har base i Molde.

Fredag morgen legger han ut på den lengste distansen han noensinne har løpt: 170 kilometer og 10.000 høydemeter – sammen med 2300 spreke fjelløpere.

Løypa følger populære turstier som kretser rundt majestetiske Mont Blanc, 4807 moh. De som går Trail Mont Blanc som en fottur, bruker 7-9 dager rundt Mont Blanc-massivet. De raskeste løperne i UTMB bruker rundt 20 timer, traseen kan endres litt fra år til år. De fleste bruker mellom 32 og 46 timer på å fullføre.

I nesten to uker har Sebastian Krogvig oppholdt seg i Sveits for å trene og venne kroppen til varmen og bevegelsesmønsteret som må til for å møte de lange motbakkene som er vanskeligere å få hjemme.

Tidlig på 2000-tallet var løping på fjellstier sjeldent og kun interessant for de få, også i tindesport-hovedstaden Chamonix. Men så fort ideen om et terrengløp på stiene mellom Frankrike, Italia og Sveits ble lansert av lokale entusiaster, var det ingen vei tilbake.

Denne uka samles 10.000 løpere, 800.000 tilskuere og over 2300 frivillige til UTMB, som siden 2003 har vokst fra å være et terrengløp til å bli en løpsfestival med syv forskjellige distanser. I 2021 ble UTMB World-serien etablert, med finale i Chamonix. Er du ikke eliteutøver, eller har innkassert tilstrekkelig med UTMB-poeng, er det loddtrekning der omtrent halvparten får plass.

Ultra Trail Mont Blanc er stiløpernes svar på Marcialonga. Iditarod. Tour de France.

–  Det er som OL og VM på en gang for stiløpere, sier Elisabeth Borgersen.

–  Det er som for en liten gutt å delta i Norway Cup, sier Hans Kristian Smedsrød.

Norske langdistanseløpere ligger for tiden i verdenseliten. Men ultraløp er en annen type langdistanse enn det som Ingebrigtsen-søsknene driver med. På fjellstier med joggesko opp mot 2500 meter over havet, med 10.000 høydemeter opp og ned og opp igjen, trenger ikke løperne å skape sin egen motstand. Den er der – i form av seige motbakker, steinur, vindkast, gjørme og stipartier som krever presist fotarbeid.

Jakob Ingebrigtsen har uttalt at han ikke forstår seg på de som romantiserer løping («det er hardt arbeid»). Det en annen tone blant ultraløperne. Det er lidenskap, lidelse, ja, noen vil til og med hevde at det er løpingen som er livet. Ingebrigtsen løper 170 kilometer i uka, for å løpe 1500 meter. Ultraløpere trener nærmest like mye i perioder. Men så er det kanskje ikke vits i å trene mer?

Hans Kristian Smedsrød driver langløp-podcasten Nå er det alvor og er selv habil ultraløper.

– Du har ordet ultra som gjør at du føler at du hele tiden må trene ultramye. Men det er ikke bærekraftig. Ingen er ikke ustoppelig og det må man vite. På ultraløp må du spille kortene dine riktig. Jo flere løp du har i kroppen, jo flere kort har du. Det er det jeg liker med denne idretten. Det er mer enn bare løping og utholdenhet. Den krever alt av deg, sier Smedsrød.

I år løper han distansen CCC, «UTMBs lillesøster», men som fortsatt er litt av en kraftanstrengelse. Løypa hekter seg på UTMB-hovedtraseen fra Courmayeur og følger nordsiden av Mont Blanc-massivet på italiensk side, med målgang i Chamonix.

Hans Kristian og de andre CCC-løperne har ca. 100 kilometer og 6100 høydemeter foran seg. Han håper på en plass blant topp 10 og på en god dag han være godt innenfor målsettingen. Plagene med en kronisk vond akilles som han har slitt med en stund, har forsvunnet.

I fjor løp han TDS, som er et mer teknisk krevende løp, med mer steinur og mer nattarbeid: 145 kilometer og 9100 høydemeter. I fjor fikk han trøbbel med hodelykta. I årets løp trengs ikke hodelykt og det er litt befriende.

– I 2021 løp jeg seks timer tregere enn det jeg ville. Men det å løpe inn i mål i Chamonix er helt fantastisk. Uansett hvor treg du er, er det så mange som tar imot deg at du føler at du vant uansett hvordan det gikk. Det er så emosjonelt og da skjønner du har vært gjennom. For min del starter konkurransen i treningsforberedelsene. Den maksfarten du har et i et løp, er skapt av treningen du gjør i årevis, sier han.

UTMB: Deler av løper foregår langt fra sivilisasjonen. Foto: Franck Dunouau/UTBM

FOLKEHAV: Enorm interesse i målområdet. Foto: Laurent Salino/UTMB

INNOM: Fra passering i Martigny, Sveits. Foto: Franck Dunouau/UTBM

For de 18 kommunene og syv dalførene som omfattes av løpsarrangementet, gir UTMB store både økonomiske og sosiale ringvirkninger til regionen. Nærmere 180 medier er tilstede, mange for å følge utøvere fra sine nasjoner.

I Norge arrangeres det også en god del fjelløp, riktignok i litt mindre skala enn UTBM. Som Stranda Fjord Trail Race, som i år var en del av Salomon Golden Trail Series. Eller som Tromsø Skyrace, som ble etablert av fjelløpslegendene Kilian Jornet og Emelie Forsberg i 2014. Selv om superparet nå er ute av arrangementsstaben, eksisterer løpet fortsatt og med høy internasjonal status.

LEGENDEN: Kilian Jornet i Tromsø. Nå er han blant favorittene i Chamonix. Foto: Tromsø Skyrace

Tromsø Skyrace Emelie Forsberg

–  Har du Tromsø Skyrace-t-skjorte, blir du lagt merke til. Det er et løp som mange drømmer om å gjennomføre, sier løpsleder Sverre Benjaminsen, som har vært med siden oppstarten.

Før pandemien ble Hamperokken, det tøffeste løypa på 57 km og med 200 deltakerplasser, utsolgt på ti minutter. De tilreisende kommer og blir en stund, for å gjøre seg kjent. Gjester som kommer og blir en stund, verdsettes høyt i regionen. Men mange har blitt overrasket over hvor teknisk krevende løpene i Norge er, sammenlignet med hvordan det er i mellom-Europa.

–  De første årene var folk i sjokk og mange klarte ikke å fullføre. Tromsø Skyrace starter ved sjøkanten og opp til 1404 meter. Det i seg selv, kan gi et annet vær og brutal natur. Det er i Kilian-ånd. Det eneste vi har som obligatorisk utstyr er en vindjakke. Du er selv ansvarlig for din egen ferdsel i fjellet og må ta med det du mener du trenger, sier Benjaminsen.  

I Tasmania og Australia er det restriktivt å bruke naturen til å arrangere løpskonkurranser av denne typen, på grunn av erosjon og sårbar natur som ikke klarer å reparere seg selv. Det er også årsaken til at UTBM går på allerede etablerte stier. Det er generelt litt mindre opptråkkete stier i Tromsø enn stinettet rundt Chamonix og fjellandsbyene i Alpene, men det er et tema også her.

–  Mange skulle nok ønske at merkingen av løypa var konstant slik at man kunne løpt her når man selv vil, men vi tar den ned. Det er en måte å verne om naturen og ferdsel på eget ansvar. I Tromsø er det 4-5 kilometer som ikke går på etablerte stier, forklarer Benjaminsen.

Lista over obligatorisk utstyr er en helt annen historie på UTMB. Her er det til og med lov med musikk på øret. I tillegg et egne varmt vær-kit og et kaldt vær-kit, som kan bli påkrevd på kort varsel. Været kan endre seg fort på 1000 og 2600 meters høyde. Utøverne kan få snø, sterk vind, intens varme eller kulde. I perioder er løperne langt fra sivilisasjonen, selv om det er både matstasjoner, sjekkpunkter i løypa og helikoptre parat. Utmattelse, fallulykker og utfordringer med mat/væske er en del av gamet. Løperne er i kontinuerlig bevegelse, de fleste over et døgn.

Elisabeth Borgersen er også blant løperne som skal inn i sonen. Hun står fortsatt oppført som svensk, selv om hun fikk norsk statsborgerskap for en stund siden.

– Jeg pleier å spise på lengre turer, men ikke så ofte i løp. De to siste løpene har jeg bestemt meg for å få i meg mer næring underveis, og det har fungert bra. Gel, fordi det er lettere å tvinge i seg enn noe jeg må tygge. Og heller mer ordentlig mat på matasjonene. Ris og pannekaker med nugatti har fungert før, forteller hun.

Elisabeth har vært i Chamonix i hele sommer og trent til dette løpet. Det var i Chamonix hun vinteren 2014 røk korsbåndet da hun kjørte på ski. Legen ga beskjed om at hvis hun skulle fortsette å løpe, burde det skje på mykt underlag. Før det løp hun bare på asfalt. Det var da hun oppdaget hvor fint det var å løpe på fjellstier.

–  Da jeg begynte å løpe mer i fjellet, falt brikkene på plass. Det passet veldig bra for meg. Gradvis ble det lengre og lengre og jeg ble mer nysgjerrig på hva man faktisk kan klare, sier hun.

Hun har deltatt i de andre forskjellige UTMB-løpene tidligere, i 2016, 2017, 2018 og 2019.

I 2020 skulle hun løpe selve hovedløpet, men da ble det korona-avlyst.

I 2021 var hun skadet.

–  Nå er det sånn, endelig. Jeg føler at jeg har ventet i så mange år at tankene handler mest om jeg gjør dette for stort, at jeg legger for mye press på meg selv. Jeg prøver å nyte at jeg faktisk er her og at jeg kan stille til start, sier hun.

Det katalanske løpsfantomet Kilian Jornet, som forøvrig bor og trener i Romsdalen, har vunnet det meste han har deltatt i de siste fem-seks årene. Kilian og samboeren Emelie Forsberg flyttet til Rauma for å leve mer skjermet enn det som var mulig i Chamonix – og for å trene i fjell og natur som ikke er bygd ned av gondoler og hyttelandsbyer. Kilian Jornet er selvskreven blant favorittene. I år snakker også mange om amerikanske Jim Walmsley, som har brutt løpet fire år tidligere, men som stiller til start igjen i 2022. Ingen amerikaner har noensinne vunnet UTMB.

Hallvard Schjølberg vant sin klasse i UTMB 2018 og han stiller igjen til start med eliten.

Sebastian Krogvig er blant de som virkelig kan hevde seg helt i toppen i 2022-versjonen. Selv har han et håp om å bli blant topp fem.

«Nå er det bare å prøve spare på energien og bygge seg opp mentalt på at det blir ubehagelig underveis.»

– Det er gøy å kjempe mot Kilian. Vi merker at det er mer trøkk når han er med, han er som stiløpernes Messi. Dessverre kan han bli vanskelig å slå, men det er mye som skal klaffe. Det er fint at han kan ta litt av for oppmerksomheten, sier Krogvig.

Han har hatt Covid-19 to ganger siden påske. Men det er ikke der fokus ligger akkurat nå. Ja, hvor ligger det egentlig?

–  Det er litt ekkelt uka før. Vanligvis er du vant til å få feedback på hvordan kroppen fungerer etter trening, men uka før skal du slappe av mer enn vanlig. Du kjenner på ting og tang, som at det er tungt å gå opp trappa og du blir mer usikker jo nærmere løpet du kommer. Nå er det bare å prøve spare på energien og bygge seg opp mentalt på at det blir ubehagelig underveis, sier han.