Året er 2022. Simen Holvik befinner seg på slutten av Spartathlon 246 K, ett av verdens mest ikoniske gateløp: «Klokken er 05:42. Har nå løpt i snart 23 timer. Over 200 kilometer. Jeg prøver å bevege meg opp den seige bakken til landsbyen Manthirea. Er helt utkjørt. Har problemer med å skille drøm fra virkelighet. Øynene faller ned. Alt bare flyter sammen i et mareritt. Jeg kan ikke huske sist jeg klarte å få i meg mat. Jeg har forsøkt, men alt bare legger seg som lag på lag i halsen.
– Jeg ville løpe fra døden
Hvordan endte jeg opp her? Jeg som veide nesten 100 kilo og elsket mat, fest og moro?
Av: Simen Holvik
Sist oppdatert: 2. oktober 2023 kl 11.00
Stopper opp. Stikker fingeren i halsen for å få litt plass. Etter noen forsøk får jeg opp noe.
I veikanten ser jeg dyr. De stirrer på meg med lysende øyne. De står der som statuer. Noen er levende. Men de fleste er døde. Eller? Jeg prøver å løpe. Langt der borte foran meg ser jeg plutselig et eldre ektepar. Jeg fryser til. Drømmer jeg? Hun er lav og har skaut. Han har lue og røyker. De står og flirer.
Jeg er redd. Men også likegyldig. Prøver å blunke det bort. Beveger meg nærmere. Ser nå at de er forduftet. Forvandlet til et veiskilt. Hodet leker med meg. Jeg vil bort. Men det er håp.
Det tunge mørket som har innhyllet meg er i ferd med å forsvinne. Solen holder på å bryte igjennom. Jeg kjenner på en lettelse. Dagen er her.
Jeg har kommet meg levende gjennom natten og vet at det bare er i underkant av 42 kilometer igjen. Dette marerittet er snart over.»
Opptakten
Mobilen ringer.
«Er du Simen Holvik», spør en urolig stemme fra et ukjent nummer.
Jeg svarer bekreftende. Stemmen fortsetter:
«Faren din ligger oppetter husveggen. Noe med hjertet. Sykebilen er på vei. Kom.»
Året er 2014, pappa har fått hjerteinfarkt.
Når jeg kommer frem, sitter han langs husveggen på skolen hvor han jobber, rett utenfor inngangsdøren.
Han har falt om etter en litt for hard styrkeøkt på skolens treningsrom. Sykebilen tar ham etter hvert med seg. Han har vært heldig. Han overlevde. Men det visste jeg ikke da.
Å se min far døende gjorde noe med meg. Jeg ble redd og satt igjen med mange spørsmål.
Kan det skje med meg?
Kan jeg dø i en alder av bare 63 år?
Jeg måtte ha svar.
Noen uker etter satt jeg i stolen hos fastlegen:
«Det er tre ting som avgjør om du vil få et hjerteinfarkt: Flaks/uflaks, gener og levesett.»
Legen kikket på meg, vurderte meg.
«Du scorer dårlig», sa han tørt.
Der satt jeg. Ølhunden, grillkongen, kakemonsteret. Veide nesten tresifret. Så langt fra en idrettsmann man kan tenke seg.
Mitt runde ansikt fikk et alvorlig preg. Der og da skjedde det noe. Jeg hadde sett døden i hvitøyet.
I fremtiden skimtet jeg meg selv liggende der omtåket med et hjerteinfarkt. Alene på asfalten. Og ingen ambulanse. Tenkte på ungene mine. Kona mi. Jeg måtte gjøre noe. Ta tak i livet mitt. Jeg begynte å løpe.
Les også
Oppblåsbart liggeunderlag isolerer mot kulden fra bakken og betyr mye for komforten. Les vår test av liggeunderlag fra merker som Exped, Sea to Summit, Thermarest og flere.
DNF (Did not finish)
Jeg trente mye og meldte meg på alt som var av løp i distriktet.
Først ut var halvmaraton-distansen på Stavanger Maraton, 28. august 2015.
Kiloene hadde begynt å rase av meg, samtidig som smerter i knærne bare økte og økte.
Kroppen var ikke i balanse. Den var ikke rigget for å plutselig løpe. Jeg kom aldri i mål på det løpet, jeg måtte gi meg halvveis. Smerten i knærne var enorm. Det føltes som store kniver som ble vridd rundt der inne.
Tilbake til Sparthatlon 2022
«Har ikke enset andre løpere på mange timer. Klokken er 02:49. Jeg har løpt i snart 19 timer. Kroppen har sluttet å fungere. Den har begynt å stenge ned.
Det er ikke lenger et løp, men et forsøk på å overleve.
I en evighet har jeg løpt alene. Overalt er det søppel og det stinker død. Jeg snubler i et dyrekadaver som ligger på asfalten. Mest sannsynlig en hund. Alt dette gjør noe med deg. Du gir faen og blir likegyldig. Du bryr deg ikke lengre. Alt er bare grått og svart. En del av deg vil bare bli borte, forsvinne. Mens noe prøver å overleve. Rundt deg er det bjeffing. Du føler at de kommer nærmere. Omringer deg. Du blir jaktet. Og så blir det stille igjen. Du er blitt dyrisk. Tilbake til røttene. Bryr deg kun om å overleve. Drevet av instinkter.
Kjenner jeg må drite. Setter meg bare rett ned i veikanten. Bryr meg ikke om det kommer noen. Finner et brukt papir i søppelhaugen ved siden av. Tørker. Løper videre.»
Et mål
Jeg ønsket å løpe fra døden.
Jeg ville ikke at min dårlige helse skulle redusere min tid her på jorden.
Hjerteinfarktet til pappa og legen sin ærlighet fikk meg til å ta grep.
Pappa hadde løpt to maraton i sitt liv. Det beste var fra Drammen i 1982. Da løp han på 2:53:30.
Etter det løpet mistet han lysten på mer løping. Jeg vet ikke hvorfor.
Mitt mål nå var å slå pappa sin maratontid. For på en måte å hedre ham.
Lite visste jeg da, at det å løpe under 2:53:30 krever enormt mye innsats. Mye mer enn jeg hadde forestilt meg. Fikk meg trener og jobbet gradvis mot målet. Men det tok tid. Det var frustrende.
Mitt første helmaraton var på Karmøy i 2015, en en stormfull novemberdag klarte jeg 3:33:53.
I London april 2016: 3:09:37.
Stavanger Maraton august 2016 skuffet jeg meg selv: 3:27:36.
Slik gikk det slag i slag. Jeg meldte meg på alt som var.
Berlin september 2016: 3:07:28
Rotterdam april 2017 endte på 3:03:45.
Jeg forbannet meg selv. At det skulle være så vanskelig.
Frankfurt oktober 2017: 3:13:07.
Tre uker etterpå løp jeg på nytt Karmøy maraton: 3:13:51.
Mars 2018 ble det 3:03:19 på Undheim maraton.
Og endelig, i april 2018 i Rotterdam, tre år etter mitt første maraton, satt den: 2:52:02.
Med pappa, Camilla og ungene tilstede. Det var en helt ubeskrivelig følelse. Endelig. Målet var nådd!
Men hva nå?
Sakte snek det seg inn en tomhet. I tre år hadde jeg jaktet sekunder. Jeg følte meg lei. Fortsatte med noen maratonløp i tiden fremover, men merket at jeg ikke var motivert. Hva var nå målet? Var det derfor pappa sluttet å løpe?Flaks
På vårparten 2018 ble kona hasteoperert for kreft i tynntarmen. Hun avsluttet cellegiftbehandlingen rett før sommeren samme året og vi følte oss heldige. Vi hadde overvunnet kreften. Fått livet tilbake i gave. Den sommeren ble det interrail fra hjembyen Stavanger og nedover i Europa.
Vi feiret med rødvin, mens Europa suste forbi oss.
Endte tilslutt opp i Barcelona før vi tok fly til Gran Canaria.
På høsten reiste vi til familie i Chicago. Tok for oss av livets herligheter. Jeg fikk også tid til å løpe Chicago Maraton. Tiden ble 2:54:45. Bare sånn for moro. En god periode.
Uflaks
Men noe herjer i Camilla. Kreften som vi trodde hadde forlatt kroppen hennes i fjor sommer, ligger i dvale og gjør seg klar til angrep. Hun blir dårligere og dårligere. Må ty til stadig sterkere smertestillende for å klare hverdagen.
Store smerter i ryggen. MR-bildene viser ingenting. Hun blir sendt til fysioterapeut.
I påsken var smertene uutholdelige. Noe måtte gjøres. Jeg kjørte Camilla ned til sykehuset. Etter to dager kom svaret. Nye bilder viste massiv kreft i bukregionen. Et dødelig angrep. Ingen håp.
Det var tøft å ta turen hjem til barna på syv og ni år og fortelle at mamma skal dø. Men vi vet ikke når.
Få uker senere dør Camilla 42 år gammel. En ufattelig tragedie.
Den psykiske smerten var så stor at det var godt å kunne kjenne på en fysisk smerte. Jeg begynte å løpe lengre og lengre.
Jeg gikk til innkjøp av tredemølle og fant både styrke og trøst i løpingen. Hvis jeg var sliten og lei, hoppet jeg heller på tredemøllen enn å sovne i sofaen foran TV-en. Mølla ble min gode venn og støttespiller.
Etter dødsfallet til Camilla løp jeg åtte løp, hvorav fem ultraløp.
På en merkelig måte hadde jeg ufrivillig fått en x-faktor, en styrke, et verktøy. Ikke bare var det livsnødvendig for meg å løpe, for å håndtere min mentale helse, for å fungere som far. Jeg hadde fått en ny egenskap.
Jeg opplevde å ha et annet forhold til fysisk smerte, til utholdenhet. Jeg hadde løftet min indre tålegrense mange hakk på hva som er smerte og hva jeg kan holde ut.
Egenskaper som løftet meg som ultraløper.
Gloucester 24 track race, 2019:
«Jeg våkner opp, nesten fra en transe. Hvor har jeg vært? Litt svimmel. Befinner meg liggende på en sliten løpebane i Gloucester i England. De siste 24 timene har jeg løpt rundt og rundt. Sluttsignalet går. Det er over. Har visstnok løpt 253,14 kilometer.
Jeg skjønner ikke helt hva som har skjedd. Jeg husker at jeg startet løpet, men så ble alt bare fjernere og fjernere. Jeg løp meg lenger og lenger inn i noe. Inn i meg selv. Den ytre verdenen forsvant mer og mer for hver runde. Til slutt var den borte.
Ser på skoene. Mine dyre, rosa Nike karbonsko er svarte av størknet blod. Prøver å ta de av. De sitter hardt. Nå ser jeg det. Stortærne er store som tennisballer og helt sorte. Jeg har ikke enset noen fysiske smerte. Har bare løpt og løpt. Men nå kjenner jeg det. Nå er jeg tilbake til livet. Nå kan jeg kjenne fysisk smerte.
Tilbake i Norge noen dager senere. Verket har satt seg oppover i leggene. Tærne har vokst seg enda større og sprenger på. Kommer meg til legen. Han rister på hodet, drenerer tærne.
– Dette kunne blitt veldig alvorlig, sier han.
Jeg får tak i noen krykker.»
Jeg merket ikke noe til det da jeg løp.I 2019 var Simens resultat fra Gloucester det 10. beste 24-timersløpet gjort av en europeer.
Drømmen: Norge på langs (2021)
Etter at Camilla døde, fikk jeg behov for å sette meg et stort mål. Store prosjekter, timevis lange turer jeg kunne løpe inn i. Det gjorde godt å løpe langt.
Det var noe befriende å kjenne på fysisk smerte. Det hjalp meg i sorgen. Ga meg styrke til å klare hverdagen. Til å være en stødig og god far. For min mentale helse. Det ble viktig for meg.
På mine lange turer fikk jeg sortert tankene og diskutert meg frem til gode løsninger. Men jeg trengte noe. Et stort mål.
Jeg sendte en mail til min trener Sondre Amdahl.
Der pappa sitt hjerteinfarkt presset meg opp fra sofaen og inn i løpeskoene, tvang Camilla sin brå død meg til å løpe lengre og lengre.
Helt ufrivillig hadde jeg gått fra en ikke-løper til en ekstrem ultraløper.
Men jeg kunne ikke noe for det.
Jeg følte jeg ikke hadde noe valg.
Norge på langs
«Jeg begynner å nærme meg. I 25 dager har jeg i snitt løpt 100 kilometer hver dag. Er nå bare noen kilometer fra fyret. Endepunktet. Følelsene bruser i meg. I dag har jeg snart løpt 160 kilometer. Gleder meg til å bli ferdig med dette prosjektet. Til å se ungene igjen.
Men en annen del av meg gruer seg. Jeg vet det kommer til å bli vanskelig å ikke løpe 100 kilometer hver dag. Plutselig er det over.
Idet jeg tar på fyret, klemmer ungene, direkte på TV 2-nyhetene, med et hav av mennesker løpende bak, så skjer det noe. Jeg vet at dette ikke er slutten. Jeg har smakt på livet. Blitt en løpejunkie. Klarer ikke å stoppe nå. Jeg må tilbake til disse store løpeprosjektene.»
Et helvete i Hellas
Planen sommeren 2022 var enkel: Jeg skulle bruke noe dager på å løpe en strekning som ikke har vært løpt på over 2500 år.
Jeg skulle løpe i fotsporene til budbringeren Fidippidis.
I slaget om Maraton i år 490 før vår tidsregning, ble han sendt fra Aten til Sparta for å be om militær støtte. Perserne nærmet seg kysten av Maraton, og athenerne mente de ikke kunne stå imot dette angrepet alene. De sendte derfor Fidippidis til Sparta.
Jeg skulle løpe i overkant av 660 kilometer på seks dager. Litt for å hedre Fidippidis, men mest for å være alene med sekk på ryggen og timevis med løping.
Det skjedde noe på den turen. Jeg fikk smake på livet. På frykt, sult, tørst, redsel.
Det ble seks dager i helvete, med noen himmelske øyeblikk. Jeg kunne ikke gå tilbake til min vanlig dagjobb. Jeg hadde problemer med å finne mening i det hverdagslige. Følte jeg ikke hadde noe valg. Noe måtte endres.
Etter turen sendte jeg mail til min sjef og ba om ett års permisjon. Det ble innvilget.
I fotsporene til Fidippidis
«Finner et busskur. Jeg må sette meg ned. Hodet koker. Har vært veldig varmt i mange timer nå. Sliter med å finne vann, begynner å tenke uklart. Plutselig drypper det fra nesen og ned på skjorten. Det er blod. Jeg legger hodet bakover, presser to fingre mot nesen og lukker øynene. Jeg vet at utmattelse og stress kan forårsake plutselig neseblod. Kjenner at jeg er sliten. Har vært noen ekstremt tøffe dager. Jeg har vært så redd som jeg aldri har vært før. Har kjent på en enorm frykt. Hunder har kommet etter meg og jeg har løpt i panikk. Har sovet ute og har slitt med å finne steder for å kjøpe mat og drikke. Er helt utmattet. Slik ligger jeg på ryggen på en benk i et busskur. Lukker øynene og tenker. Tenker på livet. På å overleve. Av en merkelig grunn så har jeg aldri følt meg så levende som nå, her jeg ligger. Dette er virkelige følelser. Jeg lever!»
I tolv måneder skal jeg leve og trene som en toppidrettsutøver. I hvert fall så godt det lar seg gjøre med to skolebarn.
Jeg trener to ganger per dag, løper mellom 200 og 240 kilometer i uken. Styrkeøkter tre ganger i uken. Spiser riktig. Har så å si kuttet ut alkohol. Sover mye. Prøver å gjøre de riktig tingene. Jobber med detaljene.
Jeg tar svettetest for å analysere hvor mye sodium jeg taper per liter svette. Veier meg før og etter øktene for å finjustere væskeinntaket. Tar infrarød badstue hver kveld. Optimaliserer alt.Ny nedtur i Finland
«Sitter på flyplassen i Helsinki. Er dypt nede i øl nummer to. Har nettopp hoppet av et 24 timers-løp i sliten hall i Espoo. Kroppen svarte ikke. Planen var å surfe inn 244 km-kravet for å delta i 24-timers-VM samme år. Da ville jeg samtidig være automatisk kvalifisert til Spartathlon 2023.
Vet ikke hva som skjedde, men jeg klarte ikke å levere. Enten var det mentalt eller fysisk, men jeg mistenker at jeg hadde noe «rusk» i kroppen. Forkjølelsen som jeg hadde slitt med de siste ukene satt fremdeles i. I kombinasjon med tørr inneluft ble det fiasko.
Men var det hele grunnen?
Eller var dette noe jeg bare skyldte på?
Var jeg overtrent?
Tok jeg for lett på det?
Har jeg mistet det?
Hva skjer nå?
Hele sesongen var avhengig av at jeg skulle ta kravene her.»
Badwater 135
Det er 4. juli og klokken er 22:00. Jeg står på startstreken til årets Badwater 135.
De kaller det selv for «verdens tøffeste løp».
Jeg befinner meg i et saltreservoar 85 meter under havoverflaten. Sammen med 35 andre ultraløpere er vi nå klare i bølge tre av årets løp. De 65 andre løperne startet klokken 20:00 og 21:00.
Les også
En god sykkellykt forlenger sesongen og gir sykling en ny dimensjon - vi har testet de mest spennende alternativene og har testet totalt 50 sykkellykter.
BADWATER 135: Det 217 kilometer lange løpet er et av de mest prestisjetunge innenfor asfalt-ultraløping. Bare det å bli valgt ut som en av 100 deltakere, er en ære.
Et ultraløp på verdens varmeste sted. Ingen nordmenn har tidligere fullført. 
CREWET: Helt alene er man ikke på slike løp. Mentor og trener Sondre Amdahl lengst til høyre.«Eventyret i Death Valley har begynt å synke inn. Jeg har problemer med å fatte prestasjonen. Beina er fine, men jeg sliter med nyre og lever. Legen mener kanskje at jeg har fått varige skader. Ingen har sagt at dette er sunt..
Det var helt utenkelig at en nordmann skulle vinne verdens tøffeste løp. Jeg husker bare bruddstykker fra målgangen. De siste timene var uklare. Da løp jeg med min bror som fartsholder. Jeg visste at jeg var i ledelsen, men følte en konstant trussel bakfra.
Ustanselig spurte jeg ham om det kom noen bak. Paranoid. Nummer to, fjorårsvinneren, lå «timesvis» bak.
Men jeg trodde ikke på min bror.
Jeg hadde vanskeligheter med å løpe.
Gikk over til gåing og fokuserte på å balansere på den hvite stripen.
Hver gang jeg løftet hodet, sjanglet jeg til venstre.
Som en fyllik fikk jeg vraltet meg over målstreken.
Vi hadde skrevet norsk idrettshistorie. Det var helt ufattelig at det gikk så bra.
I over syv måneder hadde dette vært mitt hovedmål.
En ekstrem tilfredsstillelse å lykkes. Trening virker!»
Noen kan trene seg til å bli en ultraløper.
Min inngang til løpeverden og deretter ultraløping var tuftet på skjellsettende opplevelser og tragedie.
Det bare ble slik av nødvendighet. Men det trenger ikke å være slik. Den siste tiden har jeg funnet mer sann glede i løpingen enn det jeg i hadde mine første løpeår. Mitt hvorfor har endret seg.
Simen Holvik om hvordan forberede seg til ultraløp
PS: Funksjonen til de indre organene ble normalisert noen uker etter Badwater. Ingen skade skjedd.
Les også
Terrengløpesko påvirker løpsopplevelsen enten du springer på sti, grus eller asfalt. Vi tester løpesko for sti og terreng på ulikt underlag fra de mest kjente merkene.
UTE takker for turen
I løpet av året legges utemagasinet.no ned. Vemodig, ja, men satsingen vår fortsetter med enda mer fokus på bratt friluftsliv på friflyt.no. De viktigste testene og reportasjene blir med videre til Fri Flyt, så kikk innom framover.
