Høstløping i Hemsedal

Når Salomon og Fyri inviterer til fjelløp og finale i Nordic Golden Trail Series i Hemsedal, er det vanskelig å ikke la seg rive med.

Før start trekker eliteløperne fram at det er gøy med et løp som har tiltrukket seg så mange sterke løpere fra både Norge, Sverige, Finland og andre langveisfarende.

På vegne av oss i baktroppen må jeg innrømme at det er litt stas å få stille på samme startstrek som dem.

Les også

6 øvelser du bør gjøre før du løper

Synes du oppvarming er kjedelig? Disse øvelsene hjelper løperen til å holde seg skadefri.

Didrik Hermansen.

Johanna Åström

Linus Hultegård

Høstfargene er på plass, men ellers det er vått og grått vær denne september-lørdagen. En typisk dag hvor mange antakelig ville holdt seg unna fjellheimen til fordel for andre ærend. Men her florerer det av løpere som gleder seg over noe annet enn varm sol og skarp luft. 

Shorts eller tights?

Tights eller shorts?

Jeg går for shorts, og skal heldigvis ikke angre på det.*

Noen har valgt tights med shorts utenpå. 

Lengre sør i Europa ser de mot Skandinavia nå.

Både på grunn av høyt nivå på løperne, men også naturen og stinettet som gjør eventyrlige løpeturer mulig.

Løpsleder Jonas Svengård forteller at det var det han og arrangørene var ute etter, da de pekte seg ut Hemsedal.

Han har vært mye på toppturer på ski her og fått oppleve at fjellbygda rommer mer enn hytter og et populært skisenter.  

I november i fjor hadde han tre dager hvor han løp og speidet etter hvor de skulle legge løypa. Den har blitt til i samarbeid med lokale løpere.

– Vi ville at det skulle være skikkelig fjell og skikkelig sti. Så mye trail som mulig». 

– Jeg liker å kjenne på at man nesten er den aller første på stien. Kanskje bare noen geiter som har gått der foran. Det får du ikke i Åre og andre steder der stiene er mer utbygd og tilrettelagt, sier han.

Svengard er mannen bak løpskonkurranser som Icebug Xperience i Bohuslän, Frozen Lake Marathon på Gol og nå også Fyri Trail Run, som ble arrangert for første gang i 2023.

Klokka 10:00 går startskuddet for oss som skal ut på den lengste distansen, 29 kilometer og 1300 høydemeter.

Det skrives og poddes mye om å løpe raskere. Mindre om verdien av å holde igjen. I visse kretser er jeg kjent for å starte for hardt og jeg jobber med saken. Men det er vanskelig, altså.

Det går sakte opp gjennom Gummiskogen og oppover mot Røggjin (1307 moh). Stien er så smal at vi pent må holde rekka. Kanskje er det oppskriften på suksess? Kanskje er det tvert imot?

Mitt forhold til Gummiskogen vil for alltid være et annet.

Segmentet opp til toppen av skiheisen er døpt Queen of the Hill. Det blir ikke meg, for å si det sånn.

Vi skal enda litt videre opp mot fjellet Røggjin og løypas høyeste punkt.

Nå flater det litt ut og det er lettere å holde sitt eget tempo.

Vi løper på stein, over dem og mellom dem. 

Wowowow. Jeg mister grepet, men får hentet det inn igjen på mirakuløst vis. En halvmeter gratis.

Det er ubeskrivelig gøy å kjenne farten gjennom kroppen, endelig.

Traseen er bred nok til at det er mulig å finne hver sin linjer. 

Lyden av bjeller og supportere der nede er motiverende mens vi prøver å holde oss på beina i sjakk ned fra fjellet.

Her er det matstasjon, men jeg er ganske sikker på at jeg klarer meg med det jeg har.

Det blir noen hundre meter med grusflate, før vi peiler inn på stien igjen.

Flere har begynt å gå og jeg beslutter å gå litt selv.  

«Sola skine menst du streva». 

Å få Sirkel Sag og Ørsta-reggie på hjernen er helt greit.

Det skjer omtrent samtidig med at sola gjør et forsøk på å bryte gjennom. Hun klarer det ikke.

Men det er god stemning i feltet. Vi får ferten av en fotograf. Løpsstegene kommer fram igjen hos samtlige. 

Artikkelforfatteren bakerst i bildet.

De som mener at det er utenfor stien magien skjer, har kanskje rett. 

Jeg klarer ikke å beskrive hvordan det ser ut rundt oss, dessverre.

Stien krever all oppmerksomhet.

Den er smal og potensielt glatt, her den snor seg mellom einer, vier og lyng. Den preg av mange år med vandring. Gammel må den være, som har overlevd så mange vintre uten å gro igjen.

Noen har gått foran, noen har kommet etter. Ordløst, kan man forestille seg. Inntil det har blitt naturlig å gå side om side i stedet fordi terrenget har gjort det mulig.

Jeg våger å heve blikket. Ser Hemsedal gløde.

Både jeg og en annen løper styrer rett inn i en mosegrønt og søkkvått parti, det finnes ingen vei utenom.

Det er ganske kaldt og forbløffende dypt, vi havner i akkurat samme sinnsstemning. Noe som har sin sjarm i en ellers monoton tilværelse. 

Piffen forsvinner etter omtrent 21 kilometer. Det passer å bøte på med en gel med bringebærsmak og en neve vingummi.

Det er hardt å tygge, særlig lakrisen, men effekten er god. 

Beina klarer seg ganske fint, men det er ennå et stykke igjen. Jeg passer på å minne min venstre akilles om at den tross alt er oppkalt etter en gresk krigshelt og at den kan ikke svikte nå. Samme beskjed sendes ned til høyre legg – sånn for sikkerhets skyld. For nå nærmer vi oss nemlig løypas siste segment:

Master of Disaster.

Det er fri bane nedover og bare å slippe på. Stien skjærer gjennom alpinbakken og det dundrer nedover.

Svingene er ferdig kuttet for oss.

Jeg passerer både en og annen.

Siste delen består av noen grussvinger før vi kan fornemme mål. Noen jenter forbi meg igjen, jeg lar meg imponere. Var det 18K-ere eller 29K-ere, tro?

Krampa melder seg i begge ben når det er omtrent en kilometer igjen.

Jeg gir f. Det får briste eller bære.

Det brister.

Beina blir som gummi, det krøller seg fullstendig der inne.

Det går an å løpe med dem på en slags forunderlig måte, likevel. Jeg prøver å holde jevne steg, for å unngå at det skal forplante seg til noe jeg må deale med senere.

Lyden av entusiasme i målområdet kommer nærmere og nærmere. Speakeren gauler ett eller annet med push og almost there.

Så er det gjort.

En funksjonær spør om han kan få ta av fotlenka. Det er kjempegreit. 

Helt siden før start har jeg undret på hvordan det vil kjennes å komme i mål.

Det vet man jo aldri på forhånd. Men nå vet jeg svaret. For stien sitter fortsatt i og følelsen er som å ha kommet gjennom et trangt nåløye.

*Etter løpet snakker jeg med en svensk løper som gikk for tights. Hun angret aldri, heller. 

Les også

Høstjakta er i gang

Les test av nærmere 60 hagler.

Les også

Våre beste turmat-oppskrifter

Enkel og god turmat som kan lages på bål eller primus.