Det er normalt å være litt skjelven når man fester startnummeret med sikkerhetsnåler, ikke sant?
Heldigvis går det litt bedre med å feste fotlenka som skal spore oss.
Når Salomon og Fyri inviterer til fjelløp og finale i Nordic Golden Trail Series i Hemsedal, er det vanskelig å ikke la seg rive med.
Før start trekker eliteløperne fram at det er gøy med et løp som har tiltrukket seg så mange sterke løpere fra både Norge, Sverige, Finland og andre langveisfarende.
På vegne av oss i baktroppen må jeg innrømme at det er litt stas å få stille på samme startstrek som dem.
Synes du oppvarming er kjedelig? Disse øvelsene hjelper løperen til å holde seg skadefri.
Didrik Hermansen.
Johanna Åström
Linus Hultegård
Høstfargene er på plass, men ellers det er vått og grått vær denne lørdagen i september. En typisk dag hvor mange antakelig ville holdt seg inne og unna fjellheimen. Men her florerer det av løpere som gleder seg over noe annet enn pent vær. Det store spørsmålet er:
Shorts eller tights?
Tights eller shorts?
Jeg går for shorts og skal heldigvis ikke angre. Noen har valgt tights med shortsen utenpå.
Fjelløping blomstrer i Norge, og lengre sør i Europa ser de nå mot Skandinavia.
Både på grunn av høyt nivå blant løperne, men også på grunn av naturen og stinettet som gjør eventyrlige løpeturer mulig.
Løpsleder Jonas Svengård forteller at det var nettopp det han og arrangørene var ute etter, da de pekte seg ut Hemsedal.
Svengård har vært mye på toppturer på ski i Hemsedal og har fått oppleve at fjellbygda rommer mer enn hytter og partystemning.
I november i fjor hadde han tre dager hvor han løp og speidet etter hvor de skulle legge løypa. Den har blitt til i samarbeid med lokale løpere.
Vi ville at det skulle være skikkelig fjell og skikkelig sti. Så mye trail som mulig.
– Jeg liker å kjenne på at man nesten er den aller første på stien. Kanskje bare noen geiter som har gått der foran. Det får du ikke i Åre og andre steder der stiene er mer utbygd og tilrettelagt, sier han.
Svengard er mannen bak løpskonkurranser som Icebug Xperience i Bohuslän, Frozen Lake Marathon på Gol og nå også Fyri Trail Run, som ble arrangert for første gang i 2023.
Klokka 10:00 går startskuddet for oss som skal ut på den lengste distansen, 29 kilometer og 1300 høydemeter.
Det skrives og poddes mye om å løpe fortere. Men ikke så mye om verdien av å holde igjen. I enkelte kretser er jeg kjent for å gå for hardt ut, men jeg jobber med saken. Det er vanskelig, altså!
Det går i hvert fall sakte opp gjennom Gummiskogen og oppover mot Røggjin (1307 moh).
Stien er så smal at vi pent må holde rekka. Kanskje er det dette som er oppskriften på suksess?
Kanskje er det tvert imot?
Mitt forhold til Gummiskogen vil for alltid være et annet etter denne oppstigningen.
Segmentet opp til toppen av skiheisen er døpt Queen of the Hill av arrangørene. Det blir ikke meg, for å si det sånn.
Vi skal enda litt videre opp mot fjellet Røggjin og løypas høyeste punkt.
Nå flater det litt ut og det er lettere å holde sitt eget tempo.
Vi tøtsjer steiner, løper over dem og mellom dem.
Wowowow. Jeg mister grepet et sekund der, men får hentet det inn igjen på mirakuløst vis. Jaja, en halvmeter gratis er noe å ta med seg.
Det er ubeskrivelig gøy å kjenne farten i kroppen. Endelig litt flyt.
Traseen er bred nok til at det er mulig å finne hver sin linjer her oppe.
Lyden av bjeller og supportere nede i dalbunnen hvor matstasjonen skal være er motiverende, mens vi prøver å holde oss på beina i sjakk ned fra fjellet.
Ved matstasjon er det naturlig å stoppe, men jeg er ganske sikker på at jeg klarer meg med det jeg har.
Det blir noen hundre meter med grusflate, før vi peiler inn på stien igjen.
Flere har begynt å gå og jeg beslutter å gå litt selv.
«Sola skine menst du streva».
Når du først skal få en låt på hjernen, er det helt greit at det erSirkel Sag og Ørsta-reggie som popper inn.
Det skjer omtrent samtidig med at sola gjør et forsøk på å bryte gjennom skylaget.
Hun klarer det ikke.
Men det er god stemning i feltet, altså. Vi får ferten av en fotograf og det er morsomt å se hvordan løpsstegene kommer fram igjen hos samtlige som har gått litt.
Artikkelforfatteren bakerst i bildet.
Jeg klarer ikke å beskrive hvordan det ser ut rundt oss, dessverre. Denne typen sti krever all oppmerksomhet.
Den er smal og potensielt glatt, her den snor seg mellom einer, vier og lyng. Den bærer preg av mange år med vandring. Gammel må den være, som har overlevd så mange vintre uten å gro igjen.
Noen har gått foran. Noen har kommet etter. Ordløst, kan man forestille seg. Inntil det har blitt naturlig å gå side om side i stedet fordi terrenget har gjort det mulig.
Jeg våger å heve blikket nå, og ser Hemsedal gløde.
Både jeg og en annen løper styrer rett inn i en mosegrønt og søkkvått parti, det finnes ingen vei utenom.
Det er ganske kaldt og forbløffende dypt. Vi to havner i akkurat samme sinnsstemning, noe som har sin sjarm i en ellers monoton tilværelse.
Den berømte piffen forsvinner etter omtrent 21 kilometer. Det passer å bøte på med en gel med bringebærsmak og en neve vingummi.
Det er hardt å tygge. Særlig lakrisen. Men effekten er god.
Beina klarer seg ganske fint, men det er ennå et stykke igjen. Jeg passer på å minne min venstre akilles om at den tross alt er oppkalt etter en gresk krigshelt og at den kan ikke svikte nå.
Samme beskjed går til høyre legg – sånn for sikkerhets skyld. For nå nærmer vi oss nemlig løypas siste segment:
Master of Disaster.
Det er fri bane nedover og bare å slippe på.
Stien skjærer gjennom alpinbakken og det dundrer nedover uten bremser.
Svingene er ferdig kuttet for oss.
Jeg passerer både en og annen.
Siste delen består av noen grussvinger før vi kan fornemme målstreken.
Noen jenter løper forbi meg igjen, jeg lar meg imponere. Tro om det var 18K-ere eller 29K-ere?
Krampa melder seg i begge ben når det er omtrent en kilometer igjen.
Jeg gir f. Det får briste eller bære.
Det brister.
Beina blir som gummi, det krøller seg fullstendig der inne.
Det pussige er at det går an å løpe med dem på en slags måte, likevel. Jeg prøver å holde jevne steg, for å unngå at det skal forplante seg til noe jeg må deale med senere.
Lyden av entusiasme i målområdet kommer nærmere og nærmere. Speakeren gauler ett eller annet med push og almost there.
Så er det gjort.
Etter mål spør en funksjonær spør om han kan få ta av fotlenka mi.
Det er kjempegreit.
Helt siden før start har jeg undret på hvordan det vil kjennes å komme hit. I mål. Det vet man jo aldri på forhånd.
Men nå vet jeg svaret.
For stien sitter fortsatt i og følelsen er som å ha kommet gjennom et trangt, trangt nåløye.
Epilog
Etter løpet snakker jeg med en svensk løper som gikk for tights. Hun angret aldri, heller.
Enkel og god turmat som kan lages på bål eller primus.
Allerede abonnent?
Bestill abonnement og få tilgang til artikkelen.
Alle abonnement gir full tilgang til hele vårt digitale univers. Det inkluderer UTE,
Terrengsykkel, Fri Flyt, Klatring, Landevei og Jeger sine nettsider og e-magasin.
12 måneder
Digital tilgang til 6 nettsider
8 utgaver av Fri Flyt Magasin
99,-
per måned
3 måneder
Digital tilgang til 6 nettsider
2 utgaver av Fri Flyt Magasin
119,-
per måned
1 måned
Digital tilgang til 6 nettsider
Papirutgaver av Fri Flyt
139,-
Abonnementet fornyes automatisk etter bindingstiden. Si opp når du vil, men senest før perioden utløper.
Utemagasinet.no er friluftsfolkets nettsted. Gjennom grundige utstyrstester, turreportasjer, og intervjuer med aktuelle friluftsprofiler får du inspirasjon og tips til dine egne turer.
