Skogsarbeider Lauritz Bergendahl (1887–1965) var en pionér innen trening og langrenn, og fem ganger vinner av femmila i Holmenkollen fra 1910 til 1915.

Hjemme på farsbruket i Sørkedalen eksperimenterte han med ulike teknikker.

Annonse

Han satte ei vekkerklokke på en stubbe og gikk en 500 meter lang runde på tidlig snø om høsten, i ei tid da langrenn ennå ikke hadde definerte stilarter:  

«Jeg gikk en runde med vesentlig dobbelttak, så en runde med avvekslende stavtak, senere kalt diagonaltak, og det viste seg at den gangarten var atskillig fortere. Jeg forsøkte så å veksle med dobbelttak og vekselvise armtak, og det var også bra. Jeg forsøkte lange, seige tak og hurtige takt. Det var moro, og jeg lærte meget ved å ta tiden på hver runde.»    

Lauritz testet ulike teknikker og fant ut hva som passet best i ulikt terreng.

Det var ingen hjelp å få fra den typen utstyr som vi har i dag.

På barmark syklet han mye, både som transport og trening, en sørkedøl trengte det for å komme til og fra Oslo.  

Han trente mye på fartsfølelse. Både å holde jevn fart, men også på å rykke. Hvis noen tok ham igjen eller han tok igjen noen, pleide han å rykke i fra og beholde forspranget, etter å ha trent mye på det, også for å overraske og danke ut konkurrentene mentalt.  

Ideene om fart kom fra skøyter, friidrett og sykkelsport. Mange av de utøverne drev med hurtighetstrening, ofte i motsetning til i langrenn, hvor seighet telte mest.  

Allerede rundt 1910 trente Bergendahl i blant to ganger daglig om vinteren. Det var mulig for en løskar som i perioder hadde fri fra skogsarbeid.

Da var gjerne en tre timers behersket skitur om morgenen som første økt, så mat og hvile. Om ettermiddagen stakk han ut og gikk fortest mulig i 15–20 minutter.

Kombinasjonen ga både utholdenhet og evnen til taktomslag, for en av Norges første store skikonger, med fem femmilsseire på rad i Holmenkollen.  

Prestasjonene skyldtes selvsagt talent og en bakgrunn med mye seigt kroppsarbeid, særlig med øks og sag i tømmerskogen, men også mer og mer effektiv trening enn samtidige konkurrenter. De beste langrennsløperne til alle tider har bestandig trent best, og ofte mest.  

Bergendahl, for eksempel, dro i såkalte expandere på barmark – festet dem i en vegg og simulerte diagonaltak med staver.

Det ga fin styrketrening.     

Løp utenfor stiene

Også en sambygding av ham, Johan Grøttumsbraaten (1899–1983), arbeidet seg sterk og seig i åra fram mot 20-årsalderen. Da lignet han en bjønn i overkroppen og hadde ei ryggtavle med et flettverk av muskulatur. Han flyttet til Kristiania omkring 1920, meldte overgang til BUL og begynte å jobbe i sportsbutikken Gunerius.          

Da hadde han bygd et robust grunnlag og begynte å trene mer, også i forsesongen. Grøttumsbraaten løp mye fra sommeren, etter eget utsagt to timer i skogen annenhver dag, ofte med staver. Turene vekslet mellom løp og gange, og øvde også opp teknikken. Skiløyper på 1920-tallet gikk vilt i terrenget og krevde gode tekniske ferdigheter både oppover og nedover.    

Grøttumsbraaten løp ofte utenom stier, for å trene evnen til å sno seg i ulendt terreng, og gikk skigange med staver på veier og større stier. Det ga variasjon og simulerte et skirenn. For å gå fort i langrenn måtte en beherske teknisk vanskelige løyper, ofte med brå svinger i bunnen av utforbakker. Skiløpere skulle ikke være bare kondisjonsdyr, men også sno seg i kupert terreng og være utholdende akrobater på ski.       

Også han dro i expandere og trente styrke. For som ansatt i en butikk fikk han lite fysisk trening i jobben, men fløt på grunnlaget som skogsarbeider i vekståra. Et lettere arbeid i butikk ga overskudd til å trene og muligheter til å få fri for å reise på renn. Som butikkens kjente ansikt utad fikk de mye gratis reklame med å ha en av verdens beste skiløpere i staben.  

Grøttumsbraaten gikk mye med nokså dårlig feste for å tjene sekunder på god glid. Flere gjorde det på 1920-tallet. Grøttummen staket mye og skøytet hvis forholdene tilsa det – det måtte være fast, skareaktig snø, eller lite snø, som i en innspurt. Staking var avhengig av faste stavtak, noe en slett ikke alltid hadde i oppgåtte løyper.         

Grøttumsbraaten tok ofte igjen løpere i renn, men kastet ikke bort krefter på å rope «Løype». Han pustet heller dypt inn og ekstra høyt, som et signal, og konkurrentene skjønte det, og gikk ut av sporet.        

Som en av flere gode skiløpere i mellomkrigstida røkte mannen sigaretter, selv på skitur – de satt i et etui. Det så stilig ut når han kom, den gode skiløperen, med det dinglende i munnviken. Han røkte lite i den aktive karrieren og mest om sommeren. Mange idrettsfolk la bort tobakken om vinteren, men tok den fram på andre årstider.  

Navnene til Lauritz Bergendahl og Johan Grøttumsbraaten gir gjenklang i norsk skihistorie, de var begge best og hadde sterke meninger om trening og teknikk.

De kom fra Sørkedalen og satset seriøst på idretten sin, selv om det de gjorde kan virke som uskyldig moro ett århundre senere.

De tok langrenn på alvor og trente seriøst i datida, med sterke lyst og vilje til å vinne, også en egenskap som kjennetegner sportens beste.