(denne saken er republisert)
Svensken var best av dem, selv med tråere ski. Vinneren, Maurilio de Zolt fra Italia, gled enda bedre og kløv også motbakker med kjapp frekvens, som om det fantes uendelig med krefter.
Han brukte et nytt pulver under skiene, det som ble hetende Cera F.
Kun Italias landslag hadde tilgang på det under mesterskapet, hvor de gjorde det uvanlig bra. De fikk det fordi nyvinningen kom fra landet deres.
Professor Gambaretto ved universitetet i Padova studerte synteser av fluor-forbindelser og samarbeidet med den kjemiske fabrikken Rimar.
Omtrent samtidig ble de kjøpt opp av Enichem, det store statseide italienske oljeselskapet.
11. juni 1984 leverte de inn en patentsøknad på et hvitt pulver med særdeles gode friksjonsnedsettende egenskaper. Ryktene om de italienske langrennsløpernes fenomenale glid nådde ut senvinteren 1985, og eksperter antok at det dreide seg om fluorbaserte produkter. Swix i Norge hadde allerede framstilt glivoks basert på pulverisert voks og mikropulver av teflon. Blant andre fikk italienerne prøver for å sammenligne med egne pulvere.
Swix og Enichem begynte et samarbeid før ski-VM i 1987. Italienerne tilbød Swix å overta eneretten til å markedsføre, distribuiere og selge produktet med handelsnavnet Cera F.
Fra og med vinteren 1987 lå pulveret i butikkhyllene til en pris av 700 kroner for 30 gram, eller over 23 000 per kilo. 30 gram rakk til to par ski. Fluorkarboner er vannavstøtende og gir bedre glid.
Til forskjell fra vanlig parafinvoks er hydrogen-atomene erstattet med fluor.
Nordmenn og skiløpere i mange andre nasjoner stusset på det nye og hvorfor det kostet så mye. Turløpere flest hadde ikke råd til å bruke det i hvert renn, men mange satte bort skiene til preparering før Birkebeineren og lot eksperter i en sportsbutikk gjøre jobben.
I mars hvert år framover toppet mengden innleverte ski seg i midten av mars og ga bra inntjening for butikkene.
Cera F utgjorde en stor forskjell, særlig på bløtt føre, som mange turrenn foregår på i mars og april.
I lange glidpartier i Birkebeineren, som ned mot Kvarstadsetra eller ned fra Sjusjøen, så en store ulikheter i glid på turløpere som ellers gikk like fort oppover.
For en som kjempet om merket i aldersklassene kunne pulver eller ikke bety at en klarte merket eller ei.
Enkelte år regnet man med at Cera F betydde en forskjell på ti minutter eller mer, eller rundt ett sekund per hundre meter. Særlig i turrenn så en forskjell, siden det varierte om løperne brukte pulver.
Mange var usikre på hvordan det skulle legges på og lot derfor andre gjøre det. Høsten 1990 preparerte Bror Larsen i Fauske sønnens ski hjemme i Fauske, uten å vite om potensielle farer, og gned inn pulversmurningen med hendene. Så rullet han en røyk og tok noen magedrag.
Plutselig fikk Bror pustevansker og kraftig feber. Det bar inn på sentralsjukehuset i Bodo, der så man flekker på begge lungene og teflon i pulveret. Sannsynligvis hadde noe av dampen «blitt med» inn i sigaretten. Legene visste om at innånding av teflon kunne forårsake slike kvelningsfornemmelser.
Cera F ble fast under skiene til eliten, de nest beste og mange andre. På sitt vis økte det tempoet i skiløypa og ga enda bedre glid på ski som allerede gled bra. En måtte ha det for å henge med i en sport hvor god glid telte stadig mer, og der eliten fikk mer hjelp fra menn som preparerte skiene. Men allerede i desember 1989 merket de norske eliteløperne at det fantes også en annen metode for å enda bedre glid, nemlig steinsliping. Men det er en annen historie som fortelles senere.
Skihistoriker og folklorist Thor Gotaas er fast spaltist på utemagasinet.no
