Petter Northug feide inn i verdenstoppen i langrenn vinteren 2006, fortsatt junior, og vant flere innspurter i store skirenn.
Gutten kom ikke til OL den vinteren og irriterte seg. Norges skiforbund mente det var feil å ta en junior, attpåtil en løper uten nok erfaring i stor høyde, som OL gikk i.
Northug vant mye i sesongene framover og ble olympisk mester på femmil i Vancouver i 2010 etter en spurt. Han gikk kanskje ikke fortest på ski i verden, men rykket på riktig tidspunkt og da det virkelig gjaldt etter 49,9 kilometer. Northug mobiliserte noe ekstra uansett om armene eller beina var stive – slo om takten og brukte armer og bein som en miksmaster i hurtighet. Urinstinktet som andre mennesker henter fram i livsfare, som med et skummelt dyr i hælene, det levde han ut intenst i skiløypa. Rett etter innkomst svevde han på en sky av vill lykke og endorfiner. Da boblet det i Petter Northug.
Han visste at skikonger vinner femmiler og at det er selve distansen i langrenn, det ligger i ordet, langt skirenn. Northug peilet seg ut femmila i VM i Oslo som et av karrierens største mål, på hjemmebane og i Nordmarka, den mest legendariske areanen for nordiske grener.
Han bodde på hybel hos Hallgeir Martin Lundemo i Meråker og fikk stadig tips om trening. Lundemo slang seg med på økter og pønsket stadig ut lure knep. Hvordan skulle Petter Northug motiveres før femmila i VM i 2011?
Lundemo grublet på det i dagene forut. Northug hadde allerde vunnet gull i mesterskapet og var favoritt på den lengste og siste distansen. Men det var ikke bare å rusle inn til en medalje uansett tidligere meritter. Dessuten hadde Northug allerde blitt feiret som en folkehelt og hadde kjent lettelsen av å vinne. Både kroppen og hodet måtte tyne ut de siste dråpene av krefter på femmila, med ekstra motivasjon.
Lundemo kunne ikke bare heie. Han kunne ikke bare rope: «Heia» som ti tusen andre gærninger, eller skrike om sekunder foran eller bak, vanlig sekundering. Det burde skille seg fra sekunderingsposter og larmen rundt løypa. For det brer seg et helvetes bråk bortover i skogen med hovedfeltet på ei femmil i fellesstart i Holmenkollen, på de sekundene feltet passerer roper nesten alle tilskuerne og lager ubevisst en mur av oppmuntrende støy. Da er det artig å være skiløper, men da er sekundering umulig å høre.
Lundemo og Northug hadde trent mye sammen i mange år. Lundemo var god til å løpe langt og fulgte kameraten. Han tenkte på øktene i myrene og til toppene i Meråker, tre-fire og fem timer i rolig eller hardt tempo – både koseturer og helvetsøkter der begge etterpå stabbet over dørstokken. Enkelte turer var ekstra harde og noen ganger gikk Northug tom, men fortsatte likevel og kom hjem, spiste og hvilte, og ble enda sterkere. Lundemo kunne løpe i tre timer og virke uopplagt, særlig sammenlignet med en bedre skiløper som Petter Northug. For nivået dem i mellom varierte mye på ski.
Men Lundemo kviknet ofte til etter tre-fire timer og holdt en helvetes fart den siste timen eller to – jaget på. Da hang han med 20 år yngre skiløpere i verdenseliten og var av og til sterkest.
En lur taktikk
Lundemo fikk en idé: Ved å bringe fram minnet om de harde turene for Northug underveis på femmila i Oslo kunne det gi en innsprøytning av motivasjon.
Men det måtte skje kjapt og på de riktige stedene i løypa. Lundemo sto i en motbakke og planla å løpe over, for å se utøverne to gange per runde. Så kom hovedfeltet første gang.
–Sollifjellet, skrek Lundemo av all kraft, bare ett ord og med kroppsspåk og mimikk som om det gjaldt å frambringe verdens undergang.
Det minnet Northug på ei økt, ikke den hardeste, men likevel til en topp i Meråker.
For hver passering ropte Lundemo et navn på ei litt hardere økt. Da Northug hørte «Ramfjellet» glimtet det til i ansiktet hans, for den turen varte i over fem timer, og Lundemo matet ham med blåbær, så sliten var Petter. Det tente nye gnister og minnet om verre stunder enn femmila i Holmenkollen, og av lengre varighet.
«Skarven!» kom når det begynte å dra seg virkelig til. Det gjorde også «Fongin!», en tur på sju timer. Northug har god hukommelse om egen trening og husker detaljer på økter fra langt tilbake, så et kjent navn ga straks assosiasjoner til pining i myra i fjellstrøkene i Meråker.
På en typisk, lur måte, pønsket ut av Hallgeir Martin Lundemo, fungerte motivasjonen for Northug. Og det motiverte også sekundanten til å gi mer enn alt og å skille seg ut i beskjed fra resten av publikum.
Petter Northug lå i hovedfeltet på femmila i VM i Oslo i 2011 og oppfattet beskjedene fra Lundemo, og fikk innsprøytning av krefter, han i toppform på den tida var villig til å gå gjennom skjærsilden flere ganger for å vinne.
Petter tynte ut alle kreftene ut av kroppen i en innspurt og vant VM-femmila i 2011.
Det var mange grunner til at Petter Northug tok den tredje internasjonale triumfen på femmil på rad, som den første i historien. Det skyldtes mest gutten selv og evnet til å holde seg i feltet og pine ut alt mot slutten. Men støtteapparatet, smørere og alle andre gode hjelpere bidro med hver sin flik. Det gjorde også brølene fra Hallgeir Martin Lundemo. Ingen andre ville tenkt på slike rop, og ingen kunne skrike med så ekte innlevelse.
Og ingen andre klarte å motivere Petter Northug mer til innsats.
