Det er tidlig søndag morgen. Jeg har satt meg i en iskald bil, for å komme meg til Olavsgård, der bussen til Rena stopper. Birkebeinerrennet er ennå noen uker unna, men det er noen som ikke kan vente. Idet Birken-bussen parkerer er noen allerede ferdig skiftet. De forsvinner med kraftfulle staketak ut fra Tingstadjordet. Jeg er også gira på å komme meg ut av bussen og ut i skisporet. Alle har hørt om Birken i en eller annen sammenheng. Nå er det min tur å legge ut på deler av traseen som er så kjent.

Et samarbeid mellom Birken og H.M.K buss fraktet meg og 48 andre birkebeinere til Rena. Tilbudet er ikke bare for dedikerte birkebeinere som vil prøve løypa for den store dagen, men også for de som bare vil ha en fin skitur. For oss som har meldt oss på Birken er det en unik mulighet til å teste ut løypene, prøve farten vi har tenkt å ha i konkurransen og å finne ut hvor vi kan spare og bruke energi. 

Annonse

Det er ti minusgrader, men det bekymrer ikke oss som gleder oss til ferden over to fjell.  Fem minutter etter at bussen har parkert er jeg også ute. Det tar tid når 13 damer og 27 menn skal organisere dagstursekken. Den skal som kjent veie 3,5 kilo på renndagen, så alle hadde sekk på ryggen i dag. Noen tar det som en dagstur hvor de vil bruke god tid. De har med seg termos, kaker og mat. Noen har mer hastverk. Jeg er en av de som går under den siste kategorien. Det første målet er Skramstad. Fra Rena/Tingstadjordet til Skramstad er det ni kilometer, oppover. Dette blir min oppvarming.

«Den dårligste utgaven av deg skal fortsatt være bra.»

Jeg er på Skramstad noen minutter senere enn hva jeg har planlagt. Det er isete i sporene og jeg glipper flere ganger. Nå endrer jeg taktikk. Stegene blir kortere og jeg småløper istedenfor å lange ut. Det hjelper noe, men glipptakene forsvinner ikke helt. Selv med litt for mange glipptak og en høyere puls enn hva jeg ønsker akkurat nå, får den flotte naturen, solen, snøen og alle de andre skiløperne meg til å dra på smilebåndet.
«Den dårligste utgaven av deg skal fortsatt være bra», blir jeg fortalt. Jeg er helt overbevist om at jeg ikke er den eneste som blir demotivert og litt småirritert av å glippe, så jeg prøver å børste det av meg. Det stjeler ekstra energi og det er slitsomt. Men jeg biter tennene sammen og flytter fokuset over på teknikk.

Å beskrive værforholdene som perfekt er ikke å overdrive. Foto: Lillian Langseth

Det er første gang i år jeg kjenner at solen varmer. Jeg føler meg heldig som går denne turen i et så fantastisk vær. Å beskrive værforholdene som perfekt, er ikke å overdrive. Å gå fra Rena til Sjusjøen blir en ny erfaring for meg i år. Jeg har gått flere renn på Lillehammer, men dette er ukjent terreng. Jeg er spent på hvordan løypestrukturen er. Etter to stygge fall noen år tilbake, sitter det kjøre bratte bakker rett ned, litt langt inne. Etter denne gjennomkjøringen vet jeg bakkene blir lettere å kjøre ned på renndagen. Jeg er nesten mer spent på utforkjøringene enn stigningene. Men jeg har bestemt meg for at uansett utfall av turen så skal den gi meg en god følelse. 

Fra Skramstad fortsetter det oppover. Løypene fortsetter i slak stigning i glissen skog oppunder Dølsfjellet.
Jeg er på toppen av en av de mange bakkene og det slaker ut. Foran meg ligger det en lang slette som bader i sol. Endelig kan jeg legge diagonalgangen bak meg for en liten stund og stake over det rette partiet. Jeg må stoppe i noen sekunder for å se hvor flotte omgivelser jeg er i, og deretter staker jeg meg videre. Så går oppover igjen og et taktskifte må til. Nå går stakingen over til kort rask diagonalgang. Jeg småløper opp de aller bratteste partiene av bakkene. Jeg er nesten på toppen av bakken og jeg får et nytt glipptak. Jeg skal ikke ut i fiskebein, tenker jeg, og bruker litt ekstra energi for å komme over bakketoppen. 

Å gå over Dølsfjellet i solskinn, lite vind og med fantastiske skispor er en opplevelse. Dølsfjellet er nå blitt min favorittdel av Birkebeinertraseen. Hit er det 13 kilometer.
Ned fra Dølsfjellet er den første utforkjøringen jeg møter på. Jeg setter meg i hockeystilling og suser nedover fjellsiden.

Jeg kommer meg helskinnet ned fra første utforkjøring og har ikke langt igjen til Dambua. Noen hundre meter med staking og jeg er fremme ved Dambua, 760 meter over havet. 15 kilometer av turen er gjennomført. Jeg passer på å få i meg nok væske i form av sportsdrikk. Jeg stopper på Dambua for å få i meg næring i form av Nutridrink og gels. Dette fordi det er lett å drikke, smaker greit og gir ingen ubehag. Under slike turer blir jeg ikke sulten, men jeg vet jeg trenger næring for å holde energinivået oppe over lenger tid.

Etter å ha fått i meg næringen går jeg videre oppover mot Raufjellet. Hit er det 20 kilometer. Når jeg når toppen av Raufjellet er jeg på 880 meter over havet. Opp til Raufjellet er det også en fantastisk utsikt. Jeg har hatt solen med meg fra starten av turen. Det er nesten vindstille. Jeg tar en liten pause her og det er det fler fra samme buss som gjør det. Vi snakker kort om hvordan dagen har vært og selvfølgelig om været over fjellet.

På Raufjellet møter jeg fler som også er på vei mot Sjusjøen. Foto: Lillian Langseth

I det jeg setter utfor fra Raufjellet går det fra slak helning til litt mer krevende utforkjøring. Det begynner å gå fort og det er bratt. Personen foran meg går ut av sporet så jeg gjør det samme. De bratteste partiene av bakken er kjørt og jeg går tilbake i sporet og staker meg videre til Kvarstaddammen. Hit er det 27 kilometer og løypene går videre i småkupert skoglendt terreng. Etter utforkjøringen kjenner jeg at jeg fortsatt har energi og formen føles bra. 

Nå har kroppen jobbet en stund og jeg finner en fin rytme. Stakingen går lettere og lettere. Det er slitsomt, men når motivasjonen er tilstede, tenker jeg mer på rett teknikk enn at jeg begynner å bli sliten i armene. Jeg prøver å finne en fin balanse mellom å få mest mulig kraft ut av hvert staketak, samtidig som jeg ønsker å få med meg noe av naturen og landskapet jeg går i.

Jeg passerer Kvarstaddammen og setter kursen oppover mot Midtfjellet. Nå er det bare å ta fatt på en ny klatreetappe. Jeg går oppover og tar en bakke av gangen. Det begynner nå å ta på kreftene. Det er flere steder jeg graver dypt for å prøve å holde tempoet oppe. Etter 34 kilometer er jeg er på 910 meter over havet. Dette er turens høyeste punkt. De aller fleste motbakker er nå unnagjort og det er nå bare å sette utfor og fortsette mot Sjusjøen. Fra Midtfjellet er det seks kilometer til Sjusjøen. Her er det mye staking.

Høyeste punktet i løpyen på 910 meter over havet. Foto: Lillian Langseth

Ned fra Midtfjellet går jeg på viljen. Jeg har i en lenger periode hatt en mann foran meg i løypen som jeg har brukt som «agn». Han ligner mange av de andre som går her, men det spesielle er at han har en helt perfekt fart. Hvis jeg går bra teknisk, klarer jeg akkurat å holde følge uten å anstrenge meg for mye. Det er ikke langt igjen til Sjusjøen nå, får jeg høre. Så jeg øker frekvensen. «Nå er det ca. fem minutter igjen.» Fem minutter går, men beskjeden er den samme. «Fem minutter igjen». Det blir brent en del energi på de fem minuttene, men jeg hadde ingen planer om la «agnet» komme først til Sjusjøen. Denne ukjente mannen er lykkelig uvitende om min plan. Når jeg ser at Sjusjøen er i sikte, raser jeg forbi på ren motivasjon og viljestyrke. Da er det gøy å gå fire mil på ski! Selv om denne turen slett ikke er noen form for konkurranse, så lever konkurransemennesket i meg.

Jeg skifter og tar bussen hjem, med årets hittil fineste skitur i kroppen. Nå er jeg enda sikrere på at Birkebeinerrrennet også blir en bra opplevelse.

Les også: 10 fine steder for langrenn

Les Også: Langrenn på Hovden

Birkebeinerrennet

Birkebeinerrennet er Norges eldste turrenn
NÅR: 18. mars
DISTANSE: 54 kilometer
PÅMELDING: Det er fortsatt ledige plasser til Birkebeinerrennet