På utedoen

Her kjenner jeg meg igjen i noe som er skrevet for snart hundre år siden. Vi er ikke på samme sted, og det er ikke samme årstid, men jeg har vært der jeg også og tenkt noe av det samme. Jeg tror Mr. E. T. W. og jeg har noe til felles. I Hedmarkens dype skoger henger en papirlapp på utedoens hvitmalte trevegger. Datert 16. juni 1917.

Sist oppdatert 3. desember 2013 kl 09.38
Foto: Marte Stensland Jørgensen
Foto: Marte Stensland Jørgensen

“Over Jotunheimen - Nogen betragtninger over smaa og store ting.”

“Paa én uke kan man lære sit land at kjende, sit land og sit folk. Uten at læse en avis, langt mindre en bok, bare ved at foreta en forfriskende reise i sommervarmen. Jeg mener da selvfølgelig ikke at man kan faa et klart intellektuelt kjendskap til sit folk paa en saa letvindt vis, men man kan komme i føling med folket, i det man kjender nationens psykologiske momenter røre sig i ens eget indre med skiftende styrke.”

Og så fortsetter han, like bra. “Det er en gammel hypotese, at, landets natur sætter sit preg i folks sjæleliv.“

E. T. W. Skriver videre:
“Vi reiser her fra Kristiania, fra unaturen, saa er vi i Gudbrandsdalen ved middagstid. (Hedemarken og Romerike snakker vi helst ikke om paa denne varme tid.) Det som slaar os her er den solide jevnhet og tilforladelighet som hviler i dalens form. Det er som fjeldene efterhvert som vi nærmer os rolig og værdig trær tilside og ber det hæseblæsende og stønnende jernbanetog med et elskværdig overbærende smil at “koma unnan”. Sitter det saa en bondekone i kupeen, hvilket det sikkerlig gjør, gir vi os i snak med hende, og straks faar vi det skjøneste indtryk av harmoni mellem dal og folk. Sproget er uforfalsket; talen er tryg, litt tung; bevægelserne er faa og sikre, manerene er ingen.”

Verden blir plutselig uendelig stor og bitteliten her inne på utedoen. Hvem er E. T. W. og hva gjorde han bortsett fra å dra til Jotunheimen og filosofere over små og store ting?

“Norges ældste turistvei gaar gjennem Gudbrandsdalen, og allikevel fins der ingen narrelige hus med glasveranda og tangofarve, med utvekster paa tak og vægger.
Sjoa er neste stoppested. Paa Sjoa skal vi ut. Klokken er 4. Derfra skal vi gaa hele Heidalen opover til Ransverk turisthytte. Det blir mer end tre mil. Paa denne turen skal vi lære os selv og vore ben at kjende. Den siste halve milen tænker jeg vi gaar barbent, eller brænder tærne av os.”

Det er lenge siden jeg har følt tærne brenne. Og må innrømme at jeg har det fint her i frostrøyken. Jeg har helt glemt hvor kaldt det kan være å sitte på en utedo i ti minus. Han E. T. W. skulle jeg gjerne møtt.

“Ind i fjeldet, i Jotunheimen kommer vi og gaar vi, til fjeld, over fjeld, fra hytte over hei, over sne, til en hytte igjen, den næste og den næste og den følgende dag. Her føler vi os ved landets hjerte. Elvene løper frem her fra fjeldet som blodstrømmen fra hjertet, eller som kraften utvikler sig av stoltheten. Fjeldet er landets stolte hjerte, likesom selvfølelsen er kjernen i vor livsutfoldelse.
Det er vemodig at betragte de høie, forrevne tinder. Is og sne har skuret over dem i aarhundreder og regn har tæret dem. Engang var de vel tre ganger saa høie og mægtige som de er nu, engang før den store istiden. Nu ligger det muld over det meste, men endnu hæver tindene sig høie i vild trods. Fjeldets historie er folkets historie og hvert menneskes historie.”

Jeg kan se fjellene i det fjerne, lukker jeg løynene ser jeg grønne fjellvann, myrer, elver, mose, stein, bjørketrær, lyng og ruvende topper med snørenner i. Rundt meg er det bare ruvende furutrær.

“Den fjerde dag naar vi de store sjøene syd i Jotunheimen. Her vil vi ingen betragtninger gjøre over besværlige ting, vi vil bare nyte farvenes lek. ”

Ingenting varer evig.

“Hvis aotumobilene ved Bygdin er overfyldt, og det er de, saa maa vi gaa gjennem Østre Sildre i Valdres til Fagernes. Det har vi godt av. Det er det mest interessante ved hele turen at gaa gjennem Valdres, naar man først har reist gjennem Gudbrandsdalen. De to dalfører er motsætninger. Gudbrandsdalen virker jevn og tilforladelig. Valdresdalen er skiftende og lunefuld, vakker og upaalidelig. Den vider sig ut og snører sig sammen. Den skifter med blinkende sorte og smaa vand og stride stryk, med grøn skog og hvit sne, med bakker og sletter. Den er som en vaardag.
Snakker vi med en bondemand paa veien, hører vi at hans maal er endnu slettere vedlikeholdt. Hans sprog er blanding av dialekt, riksmaal og vulgærisme. Undtagelser kan der selvfølgelig gis. Det kan også godt hende at han vi snakket med hørte til undtagelsene.”

Hodelykta varsler om svakt batteri.

“Den sjette dag kommer vi med jernbanen hjem. Det er det mindst behagelige ved vor tur. Vognene er overfyldt. Temperaturen er fra naturens haand sat til 40 grader, men ved passagerenes forenede anstrengelser drives den op til kokepunktet. Mennesker som ellers er kjølig nok, glemmer fuldstændig alle omgangsformer i denne hete. De kommer i kupeen til at sitte ved siden av en yngre litt fyldig frue. Litt efter har De hendes lille gut paa det ene knæ, paa det andet sitter en aarsgammel pike, skinnende av sukkertøi og chokolade paa fingre og om munden. Er De venlig og smiler til de søte smaa petroleumsovner, rækker den stolte mor straks en klissen pose konfekt henimot Dem: “Værsgo´ De ossaa!.”
    - E. T. W.

De små og store tankene til E. T. W. må ikke glemmes. Jeg finner kameraet og går ut igjen før jeg må tilbake til brettspill, pepperkaker og kaffe.   

Publisert 3. desember 2013 kl 09.38
Sist oppdatert 3. desember 2013 kl 09.38
annonse
Relaterte artikler
annonse

Utemagasinet.no utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo | Tlf: 21 95 14 20

Ansvarlig redaktør: Erlend Sande | Nyhetssjef: David Andresen Vesteng  | Journalist: Gunhild Aaslie Soldal | Tips til redaksjonen

Kommersiell leder: Alexander Hagen | Daglig leder: Anne Julie Saue