Friluftsfolk og turister har boltret seg i naturen – og Lofotposten var igjen på tråden: Et utenlandsk reiseselskap ankom en populær strand og satte opp et titalls telt til bruk for deres betalende kunder på opplevelsesferie i Norge.
Er det lov?
Arrangøren varslet at de vil komme tilbake med nye tilsvarende grupper flere ganger senere i løpet av sommeren. På denne stranden er bebyggelsen et stykke unna. Så hensynet til beboernes privatliv er det ingen fare med. Ingen av gruppene overnatter mer enn to døgn. Da tas teltene ned og gjestene reiser. Turoperatøren mener å ha retten på sin side og viser til informasjon om allemannsretten fra norske myndigheter: «I utmark kan man alltid telte to døgn på samme sted.»
Men så enkelt er det dessverre ikke.
Det snakkes så gjerne om rettighetene, alt man har lov til, alt man har krav på. Men det eksisterer sjelden rettigheter uten plikter. For friluftslivet del kan det sies enda klarere: Det eksisterer ingen allemannsrettigheter løsrevet fra pliktene.
Misforståelsen om retten til telting oppstår allerede når man formidler to-døgnsregelen til et stort publikum, mens grensene og pliktene bare nevnes «med liten skrift».
Reglene om telting, både rettighetene og pliktene, er nedfelt i friluftsloven. Retten til telting står i friluftsloven § 9, mens pliktene og begrensningene er fordelt på flere andre paragrafer. I tillegg til det som følger av annet lovverk. Juss handler
i stor grad om å håndtere flere rettsregler på en gang. Og en av de største fellene man kan gå i, er å ta én setning fra loven ut av sin sammenheng.
Det er nettopp dette som skjer når vi får høre at man i utmark alltid kan telte to døgn på samme sted, som er en forenklet gjengivelse av den ene av ti setninger om teltretten i friluftsloven § 9. Den aller viktigste teltregelen står i friluftslovens hensynsparagraf, § 11. Kortversjonen er denne: «Enhver som OPPHOLDER SEG på annen manns grunn eller på sjøen utenfor, skal opptre hensynsfullt og varsomt for ikke å volde skade eller ulempe for eier, bruker eller andre, eller påføre miljøet skade. Han PLIKTER å se etter at han ikke etterlater seg stedet i en tilstand som kan virke skjemmende eller føre til skade eller ulempe for noen.»
«DET SNAKKES SÅ GJERNE OM RETTIGHETENE, ALT MAN HAR LOV TIL, ALT MAN HAR KRAV PÅ. MEN DET EKSISTERER SJELDEN RETTIGHETER UTEN PLIKTER.»
Tilbake til reiseselskapet med teltturistene i Lofoten. De setter opp teltene sine i utmark, i forsvarlig avstand fra bebyggelse. Det er lov. De rigger ned etter to døgn. Det er innafor. Arrangøren planlegger å komme tilbake med nye grupper senere. Fortsatt lov. De rydder leirplassen og tar med seg tomflasker, engangsgriller og plastemballasje. Det er påkrevd. Men fortsatt gjenstår viktige punkter på sjekklisten. La oss si at det oppholder seg 30 personer ganger tre dager og to netter på denne stranden. Det blir noen toalettbesøk av dette, uten at det er nødvendig å gå i detalj. På denne stranden er det ikke tilrettelagt for camping, det finnes ingen toaletter…
Og nettopp her ligger noe av problemet. For i utgangspunktet gjelder retten til å telte og oppholde seg i naturen for alle, enten du camper alene eller med en gruppe. Men det kreves mer av gruppen for å klare å håndtere lovens ufravikelige krav om å ikke etterlate seg stedet i en tilstand som kan virke skjemmende. De som har vært i militæret har kanskje erfaring med at soldatene i noen sammenhenger utstyres med et bærbar papptoalett, populært kalt «bæsj-and-carry». Kanskje du synes det blir litt søkt å trekke inn stridsmakten i en prat om friluftslivets gleder og grenser? Men parallellene er klare nok. Den militære avdelingen på øvelse ferdes og oppholder seg lovlig i naturen, riktignok innen rammene av andre regler enn allemannsretten.
Men de er også mange på en gang, og stedet skal fortsatt etterlates mest mulig i orden. Det er på samme måte som når horder av teltere inntar de samme populære utfartsområdene i løpet av korte sommeruker: Hvert telt kan ikke grave sin egen latrine på dette begrensede området.
Noe av det aller viktigste med teltretten i våre dager er derfor å være klar over at reglene slår ut forskjellig, avhengig av hvem du er og hvor du befinner deg. Du og din teltkompis, familien eller sykkelturisten kan i mange tilfeller nyte godt av teltplassen i strandkanten, uten at reiseselskapet som arrangerer gruppeturer nødvendigvis kan gjøre det samme. Den store gruppen som ønsker å oppholde seg et sted der det ikke kan graves latriner uten at det vil etterlate stedet i skjemmende tilstand, kan rett og slett ikke benytte seg av allemannsretten akkurat der. Og slike større grupper kan heller ikke forvente at toaletter etableres og driftes gratis for dem. Like viktig som å være klar over disse viktige nyansene i allemannsrettens grenser, er å forstå hvorfor det er slik.
Stikkordsmessig handler det om aktivitetens fotavtrykk. Selv om begrepet fotavtrykk ikke blir likt av alle, peker det mot at den samlede vurderingen er avgjørende for hva som er lov. De viktigste momentene for å vurdere teltoppholdet (men også andre aktiviteter i naturen) er om man er mange, om aktiviteten setter spor i terrenget, og om aktiviteten er tilbakevendende.
Teltretten, oppsummert: I utmark kan enhver bare telte i inntil to døgn på samme sted dersom stedet etterlates i en tilstand som ikke virker skjemmende eller føre til ulempe for andre.
Lofoten har opplevd nærmest en teltinvasjon de siste årene. Dette er glade tider for turistnæring, og strålende for folkehelsen at folk velger å være ute. Men det har også noen åpenbare utfordringer. Og misbruk av allemannsretten gir neppe gode langsiktige resultater.
Karianne Steen som leder Lofoten friluftsråd har engasjert seg for at regionen mer aktivt skal styre ferdsel i og bruk av friluftsområdene på en slik måte at balansen mellom tilreisende friluftsfolk, reiselivsnæringen og lokalbefolkningen opprettholdes. Det er ikke gitt at man skal sitte stille og se på at internasjonale turoperatører beslaglegger friluftsområdene og etterlater seg avfallet. Og det er slett ingen god idé at dette gjøres ved at man påberoper seg allemannsretten. Og til og med opplever at det er innenfor de retningslinjene som formidles fra norske myndigheter. Det aller viktigste Steen sier om utfordringene er: «Lofoten er Norge i et nøtteskall». Helt riktig!
Høyere besøkstall i friluftsområder skaper mange steder i landet utfordringer som ikke var gjennomtenkt da friluftsloven ble vedtatt av Stortinget i 1957. Samtidig er det ingen grunn til å bekymre seg over lovverket alene. Reglene er egentlig gode nok som de er, men de må antakelig både brukes og håndheves mer aktivt.
«Et vanlig argument er at begrensninger i naturen vil svekke allemannsretten. Jeg tror det er motsatt, og at lokale kjøreregler nettopp er det som skal til for å sikre allemannsretten på steder der friluftsinvasjonen allerede er et faktum.»
Så hva kan jussen bidra med? I det store bildet er de aller fleste teltere i Lofoten – og i norsk natur for øvrig – både hensynsfulle og lovlydige.
Det vil alltid være slik at noen få kan ødelegge for mange. Hver og en kan vi ta ansvar for oss selv og vår teltgjeng. Men helheten må forvaltes på et annet nivå, dette er friluftsmyndighetenes oppgave.
Det lokale turlaget eller den enkelte grunneier kan ikke verken innføre forbud, betalingsordninger eller bære belastningen ved tilrettelegging for å møte friluftsfolkets behov. Løsningen som allerede er valgt mange steder i landet er at kommunen treffer vedtak om at det i pressområder bare er tillatt å telte på tilrettelagte plasser, altså der hvor det finnes en ordning for håndtering av søppel og sanitære behov. Teltforbud på offentlige friområder er også utbredt, slik at ikke omfattende telting skal fortrenge andre friluftsfolk fra stranden eller parken. Men det er viktig å holde balansen slik at det ikke innføres forbud som er uhensiktsmessig strenge, og som bærer preg av å «skyte spurv med kanon». Kajakkpadler Lars Verket har mang en gang vist oss hvor meningsløst det er når han går i land en stormfull kveld i november for å finne ly for natten, og oppdager et skilt som forteller at det på stranden er teltforbud hele året. Et forbud som kanskje bare er begrunnet i de travleste sommerukene.
Lokale regler om hva som er lov, når og hvor, kan løse noen av interessekonfliktene som oppstår på de mest pressede områdene og til årets travleste tider. Et vanlig argument er at begrensninger i naturen vil svekke allemannsretten. Jeg tror det er motsatt, og at lokale kjøreregler nettopp er det som skal til for å sikre allemannsretten på steder der friluftsinvasjonen allerede er et faktum. Så lenge reglene er balanserte og fornuftig begrunnet, vil det være et gode snarere enn en trussel mot friluftslivet. For å si det på en annen måte: I privatbilismens spede start trengte man ikke så mange regler. I dag er de fleste av oss takknemlige for at det finnes forkjørsveier, vikepliktsskilt, røde og grønne lys når vi skal ta oss gjennom bytrafikken på en overkommelig måte.
Det vil heller neppe utgjøre noen trussel mot verken friluftslivet eller allemannsretten om regelverket vi har i dag benyttes mer aktivt for å stille krav til de kommersielle aktørene for å sikre at de i forkant har en plan for blant annet søppel og sanitær før de selger sine gruppereiser og arrangerer teltturer i norsk natur. Felles for oss alle som er glade i friluftsliv tror jeg også det vil være nyttig med en mental restart og programoppdatering når det gjelder å forstå hva man har – og ikke har - KRAV på etter allemannsretten.
Vi kan ikke bare fortsette å reklamere for rettighetene. Vi må også snakke om pliktene og grensene.
God og hensynsfull turhøst!
LES OGSÅ: Fjellturisme i krise
LES OGSÅ: Tilrettelegging av nasjonale turiststier
LES OGSÅ: Norske attraksjoner
Kronikk
Marianne Reusch er jurist med allemannsretten som spesialfelt.