Jeg er her.
Nå.
På vei ned mens jeg kjenner en uppercut i magen. Så skjer noe jeg ikke har kjent på lenge.
I overgangen fra det bratte, skrekkinngytende overrennet, er jeg i ferd med å entre kanten. De voldsomme kreftene, kompresjonen som skjer på grunn av fartsendingen, og at jeg ufrivillig trykkes sammen som en ball.
Stupet, som jeg glipper ut av.
Jeg faller.
Det er jeg og plankene, luftmotstanden og gravitasjonen.
Skituppene rammer stoltheten min, brystkassen. Jeg er ingen hammer, ingen fjær, heller ikke på månen og kroppen er i helspenn. Ypper til strid med åpen munn, og lufta som trenger inn gjennom alle kanaler samler seg i ryggraden.
Snøkrystallene setter ulike merker, men passer i hverandre, hamrer og alt er rødt gjennom skibrillene.

Jeg forsøker å flyte i en infrarød drøm, der bølgene er altfor korte.

Annonse

«Om tusen år, kanskje før, vil vi grave opp alle stillasene, og si at det var her alle falt. Det var her alle slapp noe løs. Det var her de jaktet på den nedadstigende, kontrollerte bevegelsen.»

Om tusen år, om ikke før, vil vi grave opp alle stillasene, og si at det var her alle falt.

Det var her alle slapp noe løs.

Det var her de jaktet på den nedadstigende, kontrollerte bevegelsen. Kanskje noe sånt.

De som finner restene, vil kanskje etter hvert skjønne at vi hadde fem typer hoppbakker, og at de har ulik størrelse.

At det var mulig å flyte over 200 meter, så vel som 250 og muligens 300 og 400 meter. 200 meter er over syv sekunder. Tell til syv: 21, 22, 23…27. Et langt fall.

NORSKE HOPPBAKKER

• Som en av de store hoppnasjonene i verden, er Norge godt forsynt med hoppbakker, i alle størrelser. I takt med utviklingen av skihopping som idrett, har størrelsen på hoppbakkene økt.

• De mindre hoppbakkene er blitt stående ubrukt, revet eller gått ut av bruk på grunn av foreldet bakkeprofil for dagens standard.

• Norge har 1838 registrerte hoppbakker, ifølge Kulturdepartementets anleggsregister. 

Men den eller de som finner restene av bakken, overrennet, hoppet og det evige unnarennet, vil trolig ha dårlig tid.

Det er grunn til tro at det er en orienteringsløper som farer forbi, hvis idretten fortsatt finnes, den er jo strengt tatt ikke særlig publikumsvennlig, men med gps og storskjerm er det håp å få til et stadig tilstrømmende publikum, men det er en annen historie.

Sett at denne løperen finner restene av en hoppbakke, er det grunn til å tro at han eller hun ikke kjenner det igjen.
På orienteringskartene kan de forhistoriske hoppbakkene være tegnet opp ved hjelp av tette og brune streker, det kan til og med være en kolle med prikk i.

Finner de noen plankebiter, kan det være rester av et dommertårn eller avsats sju.

Men det kan like gjerne være en helt alminnelig bakketopp, så funnet av disse etterlatenskapene trenger trolig karbon-14 datering og kyndig kunnskap om hva som enn kan ha skjedd i skogen eller midt i en by, det kan hende orienteringsløperen løper i en by, at det ikke er skoger igjen.

Alt er mulig når det er snakk om framtiden, antar det meg, men uansett om denne løperen med kart og kompass skulle befinne seg i en skog, langt fram i tid, så måtte han eller hun lete veldig godt.

«De fleste vil kanskje si at det bare går en vei. Rakt oppover, men det kan hende noen få vil si at det muligens var litt bedre før på enkelte felter. Fordi vi hadde hoppbakker. At vi, tross alt, hadde stil.»

VERDENSREKORDER

• Verdens første lengste hopp, hvis en kan si sånt, ble satt av Olaf Rye i Eidsberg i 1808. Han hoppet 9,5 meter.

• Siden har det dratt seg til. I 1900 satte Olaf Tandberg verdensrekord med 35,5 meter i Solbergbakken i Bærum. Første mann over hundre meter, ble østerrikeren Sepp Bradl da han hoppet 101,5 meter i Planica i Slovenia 15. mars 1936.

• Førstemann over 200 meter var finnen Toni Nieminen som strakk seg til 203 meter under VM i skiflygning i Planica 17. februar 1994.

• I skrivende stund står Johan Remen Evensen som verdensrekordholder. 11. Februar 2011 landet han på 246,5 meter i Vikersund.

For naturen vinner alltid til slutt. Erosjonen kommer til å trampe bakkene ned. Litt etter litt vil unnarennet bli slakere. Vinden som en gang hjalp hopperne i lufta, kommer til å ta flere og flere jafs av kulen, siden gå løs på det kritiske punktet langt nedi bakken, helt ned til det som en gang var bakkens skumle overgang.

Der den siste mann sto oppreist. Han som hadde beseiret bakken.

De fleste vil kanskje si at det bare går en vei. Rakt oppover, men det kan hende noen få vil si at det muligens var litt bedre før på enkelte felter.
Fordi vi hadde hoppbakker. At vi, tross alt, hadde stil.
Det er unektelig å ta i, men det går an å påstå at de som har hoppet, om det så er på en liten kul eller bule i terrenget, har en formening om at alle bakker har sin egen kropp. At noen bakker er det en fordel å smelle til for å komme over kulen, mens andre ganger kan det lønne seg å holde litt igjen og satse på flyt og fart. For bakker var ikke standardiserte slik som nå, de krevde sin kløkt.

De virkelige gode, krafthopperne og flyverne i motvind, det de som kunne henge der oppe og se barnålene som markerte overgangen fra bakke til slette, nærme seg.
De var på vei mot noe stort i livet.  
Holder alle hopperne pusten? Kan de drømme et nedslag? Tenker de på noe som helst underveis? Jeg tror de fleste ser livet fare forbi.

«Holder alle hopperne pusten? Kan de drømme et nedslag? Tenker de på noe som helst underveis?»

Jeg lander, og vet ikke hva som skjer. Kanskje er jeg feig, trekker meg i siste liten eller er det den kramme snøen som gir etter? Eller alt på en gang?
En granat spruter innenfra. Det gjør vondt i flere udefinerte steder i ryggen, og jeg ser oppover hoppbakken.
Trærne er vitner. Du vet når det er over. Det er mitt siste hopp.
Når jeg kommer hjem, spikrer jeg hoppskiene i taket.

ØYSTEIN LIE

Skjermbilde 2014-02-04 kl. 11.49.05

Øystein Lie er frilansjournalist og fotograf, og holder til i Trondheim. Da Øystein var yngre, gjorde han som sin far og storebror, hoppet på ski. Men bakkene ble straks større, til slutt så store som fjell. Her er tanker fra et for ham spesielt svev.