Mer enn noe hadde jeg ønsket et storbyliv med shopping, mange kjøpesentre, kafeer, å se velkledde menn i dress og damer med elegante, høyhælte sko og matchende klær. Jeg syntes Norge var litt landsbyaktig og gammeldags, både i moten og all praten om fjellet, hytteturer, bondegården og ønsket om mer «cosmopolitan» livsstil, men etter noen år i utlandet mistet storbylivet glansen. Vi savnet stillheten, naturen og ikke minst den rolige og respektfulle trafikken i Norge. I storbyen var det kaotisk og farlig.

I byen vi bodde i var det mange kunstige friluftsparker hvor hensikten bare var å se på, ikke røre. Parkene ble voktet av vakter som advarte hvis barna klatret i trærne og tråkket på plenen. De forsvarte det med at trærne var unike og dyre, importert fra utlandet. Det var synd å se barna vokse opp uten noe form for naturopplevelser og med et fremmed forhold til naturen. Mange barn viste ikke engang hvor melken kom fra.

Annonse

Jeg husker hvor glade barna mine ble de få gangene det snødde. De lagde snøballer som de gjemte i fryseskapet, slik at de kunne leke med snø hele vinteren. Alle trodde at vi var eksperter innen skisport siden vi hadde tilbragt nesten 15 år i et snøland, og jeg skammet meg hver gang jeg innrømmet at jeg ikke kunne. Jeg gikk mange ganger i meg selv og bebreidet meg på hvorfor jeg ikke hadde vært flinkere til å oppsøke naturen i større grad slik som etnisk norske gjorde. Og hvorfor vi, flerkulturelle, ikke viste større interesse for naturen. Vi var så mye inne om vinteren, mens nordmenn var på hytteturer og sto på ski. Få i min nærkrets hadde interesse for skisport, fjell eller friluftsliv. Jeg kjente ingen flerkulturelle som eide en hytte for eksempel.

«De lagde snøballer som de gjemte i fryseskapet, slik at de kunne leke med snø hele vinteren.»

Ofte tilbragte vi sommerferiene i Norge og i kofferten tilbake hadde vi med mange gode minner fra naturen, i tillegg til selvplukkede blåbær, tyttebær og kantareller.

Etter åtte år innså vi at det livet vi bega oss ut i ikke var det beste verken for barna eller oss. Savnet etter en roligere tilværelse og kontakt med naturen ble for stor. Vi flyttet tilbake til Norge i 2012 med en større interesse for å delta aktivt i samfunnet og i friluftslivet.

Jeg lovet meg selv at jeg aldri skulle klage over årstidene. Fra nå av skulle jeg motivere barna til å være ute både i regn og snøvær. Da vinteren kom, ønsket jeg å fremstå som forbildet både for mine barn og flerkulturelle rundt meg. Jeg skaffet meg ski for å lære å stå på dem.

Da jeg startet sa mange "du, med ditt ansvar for tre barn, burde ta det litt med ro" og "du kan jo skade deg". Noen sa til og med at jeg var for gammel for å begynne med det. Det provoserte meg. Jeg ville bevise at verken alder, kultur, religion eller barn var en hindring for å lære å gå på ski. Ingen jeg kjente kunne lære meg, så jeg prøvde litt på egenhånd helt til jeg hørte at et sted med navnet Turistforeningen skulle holde skikurs for kvinner. Jeg nølte ikke med å melde meg på, var ivrig og tenkte aldri å gi opp selv om jeg skadet både håndledd og skulder under kurset. Jeg øvde masse og belønnet meg og barna med nye ski etter kurset, slik at det skulle bli vanskelig å gi opp. Og skiene kostet en formue. Jeg kan stolt fortelle at jeg i vinter gikk tre mil på ski en helg og har aldri før følt meg så fri som da jeg vandret i fjellet med ski på bena. Ikke minst mestringsfølelsen og følelsen av å være inkludert. 

Å være en del av Turistforeningen gjorde meg glad, jeg følte meg virkelig velkommen. Jeg lærte utrolig mye gjennom deltakelse i forskjellige friluftskurs og ønsket å gi noe tilbake. Derfor stilte jeg opp på dugnader på flere arrangementer før jeg fikk tilbud om jobb. De spurte om jeg kunne jobbe noen timer i uka med rekruttering av flerkulturelle til foreningens ordinære aktiviteter. DNT hadde de siste årene jobbet for å bidra til bedre folkehelse gjennom inkludering og tilrettelegging for nye grupper med vanskeligheter for å oppsøke naturen på eget initiativ. Jobben passet utmerket. Min drøm allerede før tilbakekomsten var å kunne jobbe med inkludering og å være brobygger mellom norske og flerkulturelle mennesker.

Jeg begynte rekrutteringsarbeidet med mine nærmeste, og etter hvert dro jeg på informasjonsmøter i foreninger, moskeer, templer, skoler, og steder som holdt kurs for flerkulturelle. På de fleste stedene ble jeg tatt i mot med stor gjestfrihet, åpenhet og nysgjerrighet. Mange viste stor interesse, spesielt barnefamilier. Flere sa de slet med å finne aktiviteter i helgene og ønsket å gi barna opplevelser i naturen, men manglet kunnskaper om friluftsliv. Jeg fortalte til og med om foreningens aktiviteter til folk jeg kom i prat med i innvandrerbutikker. Jeg husker spesielt en alenemor jeg inviterte til et arrangement mens vi stod i kø. Hun, med sine fire barn, hadde aldri i løpet av 11 år i Norge satt sine føtter i skogen. Nå er hun fast deltaker på alle arrangementer og har bidratt på dugnader flere ganger. At folk ble fornøyde og fikk gode opplevelser gjorde at de inviterte andre bekjente rundt seg til nye aktiviter ute i naturen.

«For å gå en tur i skogen trengte de ikke å bytte klesstil, og det var heller ingen krav til erfaring eller språk.»

Jeg ønsket spesielt å bryte ned fordommene til flerkulturelle kvinner, som trodde skogen var et skummelt og farlig sted og at friluftsliv var kun for etnisk norske. Mange hadde dårlige opplevelser med skog fra sine hjemland. Flere trodde det fantes løshunder og at det ventet folk med dårlig hensikter over alt. Æresbegrepet har også stor betydning for disse kvinnene og de var derfor redde for å bevege seg alene i naturen. Jeg startet en turgruppe for kvinner fordi mange slet med helsen, mye på grunn av inaktivitet, men også av flere andre grunner. De fant ikke tilhørighet i samfunnet og hadde mye å forholde seg til. Men for å gå en tur i skogen trengte de ikke å bytte klesstil, og det var heller ingen krav til erfaring eller språk. Turdagene ble som et slags friluftskurs der de lærte mye om naturen hver uke. Det at jeg selv hadde flerkulturell bakgrunn gjorde rekrutteringen enklere. De følte seg virkelig velkomne. Motivasjonen var gjensidig. Mange sa de var stolte av det jeg drev med og jeg ble et forbilde.

Jeg ville bevise at naturen var det minst farlige stedet å være i, så jeg tok med meg ti kvinner og deres barn på hyttetur i en øde skog uten strøm og vann. Det de opplevde som mest uvant var at det ikke gikk an å låse hytta om natta.

Vi gjør mange forskjellige tiltak for å øke interessen for friluftsliv blant minoriteter. Vi har holdt – og holder – fortsatt mange kurs i grunnleggende friluftsliv for nyankommede flyktninger slik at de tidlig får opplæring om norsk natur, allemannsretten, fisking, kart- og kompassbruk og blir kjent med friluftsmulighetene i nærmiljøet. Slik kan de bli trygge på å ferdes ute i naturen.

«Jeg ville bevise at naturen var det minst farlige stedet å være i, så jeg tok med meg ti kvinner og deres barn på hyttetur i en øde skog uten strøm og vann.»

Det er ikke en 8 til 16-jobb. Jeg drar på informasjonsmøter på kveldstid og i helgene fordi det er da det arrangeres aktiviteter i de fleste foreninger. Og søndager er dagen for familiearrangementene. Vi tar heller ikke betalt for den ekstra innsatsen vi gjør. Jeg tror ikke dette er en jobb man klarer i lengden, om man ikke føler et ansvar for samfunnet og brenner for jobben. Jeg er utrolig stolt og takknemlig for det vi har fått til i Turistforeningen i Drammen. På den siste Kom deg ut-dagen, som er et stort nasjonalt familiearrangement ute i friluft, kan jeg fortelle at antall deltakere var over 800 og 70 prosent hadde flerkulturell bakgrunn. Jeg håper andre friluftsorganisasjoner vil følge etter i sporet til Turistforeningen i Drammen og ta ansvar for inkluderingsarbeidet i samfunnet og for folkehelsen. Jo bedre kjent vi blir, desto mindre blir fordommer og forskjeller. 

Kronikk

Skjermbilde 2014-09-17 kl. 11.57.55

Havva Cukurkaya (36), jobber som prosjektleder i DNT Drammen og Omegn. Her leder hun et arbeid med å få flerkulturelle ut på tur og introduserer dem for det norske friluftslivet. Hun var en av de nominerte til prisen Friluftslivets ildsjel 2014.