Allemannsplikten

Det er vanskelig å si om konfliktnivået i norsk friluftsliv har økt, men ut fra avisoppslag i det siste og diskusjoner rundt lunsjbordet virker det slik.

Sist oppdatert 16. oktober 2014 kl 10.33
PLASS TIL ALLE: Langrennsløpere og en pulk-pappa i skjønn forening. Det er problematisk hvis påståtte spenninger mellom brukergrupper i friluftslivet medfører lovbestemmelser vi egentlig ikke trenger, skriver UTE-redaktør Gunhild Aaslie Soldal.
PLASS TIL ALLE: Langrennsløpere og en pulk-pappa i skjønn forening. Det er problematisk hvis påståtte spenninger mellom brukergrupper i friluftslivet medfører lovbestemmelser vi egentlig ikke trenger, skriver UTE-redaktør Gunhild Aaslie Soldal.

Konfliktene som beskrives dreier seg gjentagende ofte om hva som skal være akseptable aktiviteter der og der. 

I Østmarka har det vært knyttet til sykling som hevdes å føre til slitasje på rød- og blåmerkete stier og løyper.

I sommer vakte et sykkel forbudt-skilt oppsikt i Rennebu, oppsatt av en grunneier. Han viste til at her pleide barnefamilier å gå, og at han hadde blitt enig med lokale syklister om at de måtte finne seg et annet sted å sykle.

Men det var altså selve forbudt-skiltet var forbudt – og i strid med allemannsretten.

I sommer sendte Fylkesmannen i Oslo og Akershus et forslag om at deler av Marka, som allerede er vernet av Markaloven, også skal vernes etter naturmangfoldsloven, etter at et orienteringsløp med 200 løpere gikk av stabelen uten at det var søkt om tillatelse. Forslaget møtte mye motstand. Det er vanskelig å se på o-løpere som en miljøtrussel.

Saken ligger på miljøvernministerens bord, og det blir spennende å følge den. Det er ikke bare i hovedstaden det kommer slike forslag på bordet. I Troms kan verneplaner gjøre orientering forbudt.

Engasjementet slike saker vekker, bekrefter at «uterommet» og naturen er viktig for folk. Og  dykker du inn i friluftslivets kriker og kroker, vil du finne sterke kulturer og oppfatninger om hva som er skikk og bruk, passende og upassende i både sykkelmiljøer, klatremiljøer, i langrenn, blant turgåere og det er ikke nødvendigvis sammenfallende.

Personlig synes jeg det er påfallende lite krangling når jeg ferdes ute i naturen, enten det er sykling, ski eller løping. Selv mine stisyklende venner medgir at de sjelden havner i klinsj.

Tvert i mot er folk stort sett veldig blide og imøtekommende, utveksler erfaringer. Tips og råd om videre ferd.

Selv ikke da vi debuterte som pulk-foreldre (da blir man jo hinsides breial i skiløypa) og vår utflukt skjedde i samme løyper som det pågikk et seeding-renn til Birken. Det kom løpere i begge spor bakfra, vi var i veien samme hvor vi gikk i flere kilometer.

Det var bare hyggelige kommentarer å få. En spurte om å få haik. En annen om å få dra pulken i bytte mot startnummeret sitt.

Det slo meg at disse Birken-folka er bedre enn sitt rykte.  

«En spurte om haik. En annen om å dra pulken i bytte mot startnummeret sitt. Det slo meg at Birken-folk er bedre enn sitt rykte.»

Det slår meg også at det vil være problematisk hvis påståtte spenninger mellom ulike brukergrupper i friluftslivet medfører lovbestemmelser vi egentlig ikke trenger, rett og slett fordi eksempelvis turgåere og stisyklister sjelden eller aldri snakker sammen.

Eller at vikariende motiver brukes for å forhindre nye og andre brukergrupper inn i et område.

Økt konfliktnivå vil kunne øke presset på myndigheter til å regulere friluftslivet til for eksempel å definere egne gåstier, ridestier og sykkelstier.

Er det dit vi vil? Vil dialogen mellom ulike brukergrupper bli bedre av det?

«Økt konfliktnivå vil kunne øke presset på myndigheter til å regulere friluftslivet til for eksempel å definere egne gåstier, ridestier og sykkelstier.
 
Jeg kunne oppsummert med allemannsplikten: At du kommer langt (nok) med normal folkeskikk og naturvett for at naturen blir et hyggelig fristed både for deg og andre friluftslivsnytere.  

Men hvis følelsen kommer sigende, at du møter noen du ikke synes har noe der å gjøre. At noen går feil vei i skisporet, eller at en syklist kommer litt for brått på deg. At du får en Lupine-lykt i fleisen og mister kontakten du hadde med fullmånen. 

Det kan ha vært en idiot, selvsagt, de finnes, men kan det også være at det faktiske problemet minner om den samme som når du står fast i bilkø? Eller i en altfor lang rekke på Ikea?

At det er faktisk er en del andre som er ute i akkurat samme ærend som deg, for å nyte naturen på sin måte?

Det bør være plass nok til alle.  

Gunhild Aaslie Soldal er redaktør i UTE. 

Publisert 16. oktober 2014 kl 10.33
Sist oppdatert 16. oktober 2014 kl 10.33
annonse
Relaterte artikler
annonse

Utemagasinet.no utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo | Tlf: 21 95 14 20

Ansvarlig redaktør: Erlend Sande | Nyhetssjef: David Andresen Vesteng  | Journalist: Gunhild Aaslie Soldal | Tips til redaksjonen

Kommersiell leder: Alexander Hagen | Daglig leder: Anne Julie Saue