Fisketur med kajakk - lystring

– Det er jo kjedelig, sier han, jeg gidder ikke fiske med snøre når man kan fiske om natten med spyd!

Jeg har vel tidligere aldri forstått at Tore mener kajakkfiske kan være kjedelig for oss som liker både fiske og padling, men i natt – et sted mellom midnatt og morgen – skal det gå et lys opp for meg. 

Vi glir langs land i kajakkene, Tore foran, jeg like bak. Nesten lydløst beveger vi oss fremover mens vi lyser med hodelyktene ned i tangkanten langs med svabergene. Jeg hadde med meg min sterkeste hodelykt, men Tore disket den straks jeg viste den frem.

– Altfor svak, glem det, utbryter han, du låner en av meg.
Han gir meg en skikkelig sportslykt med høy lumen og et ekstra batteri. Og lyset er skarpt som bare det. Jeg er klar, men der jeg glir langs land lurer jeg på om det er lett å se torsken innimellom all tang og tare. Er ikke alt like brun-grått? 

Den fire-tannete gaffelen vi har med oss omtales oftest som en lystregaffel eller en lyster. Selve fiskemetoden der man bruker kunstig lys om natten for å spidde fisk, kalles lystring. Tidligere var lystring i havet, innsjøer og elver vanlig og det var særlig ål og ørret man gikk etter. I natt er Tore og jeg i ett av Vestlandets mange øyriker. For vår del sier regelverket derfor at kombinasjonen av lystregaffel, hodelykt og kajakk kan brukes til å lystre etter torsk. Torsken må oppfylle minstemålet på 40 centimeter. Hadde vi lystret nord for 62 grader hadde minstemålet for torsk vært 44 centimeter.

– Se!
Tore har sett noe. Han lyser på det og peker ned på sandbunnen.

Allerede, tenker jeg og padler frem. Tores lys viker ikke fra punktet på bunnen. Det ser ikke ut til at han har tenkt å prøve seg, for han rører ikke gaffelen på kajakkdekket. Jeg ser det nå, det er ei lita flyndre. Ingenting vi er ute etter i natt, men du verden så artig å se liv i den mørke natta! Flyndra ligger stille på bunnen inntil Tore flytter bort punktet med det skarpeste lyset. Da svømmer flyndra hurtig avgårde. Denne første opplevelsen av å oppdage potensielle byttedyr ved bruk av kunstig lys utløser en samtale om alle faktorene som må være på plass dersom vi i det hele tatt skal ha sjanse til å få torsk på lystregaffelen. 

Gaffelfiske er ikke noe man får til på første forsøk. Timingen har alt å si. Torsken må ikke stå for dypt, da man ikke får nok fart på gaffelen til at den når ned til fisken med nok kraft og hastighet. Vinkelen man sender gaffelen nedover med er avgjørende for om man i det hele tatt kan treffe fiskens hode. Man har ikke tid til å fomle med å legge fra seg padleåren. Man har ikke tid til å somle med å få gaffelen opp fra kajakkdekket. Man kan ikke splæsje med vannet for å stoppe kajakken opp. Du må handle i fart! Og mens man legger fra seg åren, tar frem gaffelen, setter den i vannet, vurderer størrelsen på fisken og vanndybden ned til fisken, sikter inn vinkelen og tar avgjørelsen på om man skal kaste eller ei, ja så må man hele tiden ha den aller skarpeste delen av lyskjeglen låst på fisken. Dette er ufravikelig. Om man bare så vidt beveger lyset bort fra torsken, så stikker den. Den svømmer rett under kajakken og ned på dypt vann. Rett til friheten. Det er noen få sekunder mellom lykkerus og fiasko. Mer får du ikke!

Har vi i det hele tatt sjanse, tenker jeg, der jeg padler langs land i den stille natt. Så mange ting skal klaffe, til riktig tid og i riktig rekkefølge. Jeg følger nøye med Tore og oppdager litt av hans strategi. Den gode hodelykten gjør at han kan skanne over tangkanten et stykke fremfor oss. Da oppdager han torsken tidlig, og altså før kajakken glir over. Hans trente øye forteller han om torsken er over minstemålet. Han plasserer lyset rett på fisken og holder det der. Men, det er ikke bare bare å holde en fast vinkel med hodet. Neida, kajakken glir jo fremover slik at man hele tiden må justere vinkelen, og da altså uten å fjerne lyset fra fisken. Mens Tore lyser og ser på torsken kontinuerlig, legger han åren rolig ned i sjøen. Han har åresnor på for å unngå måtte lete etter åren etterpå. Natten er for kort til det. Og det ville laget for mye støy for den videre lystringen. Utenfor sitt synsfelt henter han frem gaffelen fra kajakkdekket. Han har gjort dette så mange ganger at det går på automatikken. I det han løfter gaffelen, setter den et stykke nedi vannet og stiller inn vinkelen, oppdager jeg at han har et langt tynt strikk mellom gaffelen og kajakken. Det gjør at han kan hale gaffelen opp etter kastet, med eller uten torsk på. Denne gangen blir det med torsk på!

– Jada! hører jeg der fremme. – Den er over 4 kilo!

Tore haler raskt opp lystregaffelen via strikket den er festet med i kajakken. Opp kommer gaffel og på den henger en diger torsk, spiddet rett gjennom hodet. Et perfekt kast og mothakene på gaffelens tenner gjør at torsken virkelig sitter fast. På kveldens første sjanse smeller altså Tore til og får opp en fin torsk! Det hele foregikk så raskt at fra å padle lydløst forover til nå å sitte med en stor torsk på gaffelen, ja, det var bare sekunder! Og for noen stille sekunder! Ikke en lyd av åren som ble lagt i vannet, ikke en lyd av gaffelen da den ble hentet utenfor synsfeltet, klargjort og sendt avgårde. Jeg er imponert. Fullstendig målløs, og temmelig misunnelig. På den gode måten.
Artikkelen fortsetter under bildet!

Jeg har fisket hele livet. Fra båt, fra land, fra kajakk. Med stang, harpe, garn, ruse, line, oter, alt mulig. Men dette ligner ingenting av tidligere fiskeopplevelser. Det er forbløffende. Dette er presisjon helt uten motordur og skryting fra fiskemakkeren. At det går an å fiske så effektivt!

I tillegg er det noe enda større over lystringen. Tore har ikke funnet opp teknikken. Å fiske med lystregaffel er noe de gjorde helt tilbake i steinalderen, 10.000 år før Tore og jeg padlet ut i natt!

Ved Varangerfjorden er det funnet lystregafler i bein som er datert til yngre steinalder, og i Hallingdal og Valdres har arkeologer gravd frem lystregafler i jern fra folkevandringstiden rundt år 4-500. I tillegg er det funnet forhistoriske trebåter der det har vært bål i den ene enden. Arkeologene mener at dette er bål brukt til å tenne fakler under lystring. Tanken på det gir en ny dimensjon til vårt nattefiske fra kajakk anno 2017!

Natta er enda ung. På kajakkdekket ligger tre flotte torsker. Vi smiler bredt og er fulle av iver der vi padler innimellom småholmer omgitt av grunnt farvann. Området vi padler i har nesten ingen veilys, vi ser ingen båter og oppdager bare noen få hytter med lys i vinduene. ­

– Denne natta er helt perfekt for lystring, utbryter Tore i det vi krysser over mot noen holmer lengre borte.

Vi skrur av hodelyktene for å spare batteri under denne padleetappen. Plutselig utbryter vi begge et gledeshyl. For hvert padletak vi tar lyser det opp av morild rundt oss! Tett i tett med blå magi! Man kan aldri bli lei av morild. Og denne helt spesielle natta har enda mer wow-faktor å by på. Da vi like etterpå når frem til holmene og slår på lyktene igjen, ser vi noe underlig i vannoverflaten fremfor oss. Det er ikke fisk og ikke fugl. Det er rett og slett en børstemark som svermer! Den fanger vår oppmerksomhet der den svømmer med sine hundrevis av føtter. Ingen av oss har sett svømmende børstemark tidligere. Den er litt som en slange, litt som en tusenben. Jeg løfter den opp på årebladet og estimerer en lengde på hele 26 centimeter! I ettertid leser vi på nettet at børstemarkens sverming i overflaten på visse tider av året er et mysterium. Ikke hvorfor den svermer, men hva som utløser svermingen. Det snakkes både om bestemte vanntemperaturer og om bestemte månefaser, men man vet det ikke. Denne natten er forunderlig.

­– ­Jeg ser en, nei to! De lyser nesten!

Jeg er storfornøyd, for nå oppdager også jeg torsken.

Det er ingen sak å skille en brun torsk ut fra brun-grønn tang og tare slik jeg hadde innbilt meg. Når man lyser over et grunt område like framfor kajakken, ser man torsken som en mer gul-hvit farge enn hva den er i dagslys, mens bakgrunnen er mørkere.

Dessuten lyser øynene opp når lyset fra hodelykten treffer fra en bestemt vinkel, liksom på katter langs veien når man kjører bil i mørket. Mange av torskene svømmer avgårde lenge før vi når frem til dem. Mange er for små, noe vi ser på lang avstand.

Og majoriteten står for dypt. Likevel, når vi rundt klokken 3 om natta padler tilbake til stranden der vi startet ved midnatt, ligger det fire store torsker under stroppene på kajakkdekket!

Det er et forunderlig og høyst uvanlig syn å se en kajakk med fire store torsker og en lystregaffel på dekk. Fiskeredskapen vi brukte var den samme som våre forfedre brukte i forhistorisk tid. Vi bare byttet fakler ut med hodelykter, vi byttet robåten ut med glassfiberkajakker, vi byttet bålet i robåten ut med batterier.

Resultatet ble en natt der 10.000 års forskjell ble nullet ut! Det skjer ikke så ofte i våre moderne liv!