<p>Onsdag morgen ble det klart at vinneren av årets Iditarod-løp er Thomas Byfuglien Wærner, eier av Berserk kennel på Synnfjell og elektriker fra Torpa i Nordre Land.</p><p>Hundekjøreren har tidligere vunnet både Femundløpet og Finnmarksløpet, men har nå skrevet seg inn i historien som den 25. vinneren av det tradisjonelle løpet Iditarod i Alaska, kjent som verdens hardeste løp.</p><p>Siden starten gikk 8. mars 2020, har det tatt vinneren snaue ni og en halvt døgn å tilbakelegge distansen på omkring 1600 kilometer fra Anchorage til Nome.</p><p>Thomas er nå den den tredje norske vinneren, etter Joar Leifseth Ulsom, <a href="https://www.utemagasinet.no/friluftsfolk/joar-ulsom-lever-droemmen" target="_self">som vi har skrevet om tidligere</a>, og Robert Sørlie som vant i 2003 og 2005.</p><p>Thomas Byfuglien Wærner utmerket seg da han deltok første gangen i 2015 og fikk oppmerksomhet som «Rookie of the year». Andre gang han deltok klaffet alt og sto til seier.</p><p><em>«Når jeg ser målgangen i Nome, ser jeg jo at alt er gæernt. Folk klemmer hverandre og stimler sammen, og det er 20 mennesker innenfor en radius på én meter, med Thomas dynket i dråpesmitte i midten. Og hva betyr vel et hundeløp i Alaska når svartedauen raser over resten av verden? Og hvilken misbruk av heltebegrepet, i disse tider hvor helsepersonel gjør en helteinnsats for å redde liv hver eneste dag. Men midt oppi all elendigheten må vi kunne glede oss og være stolte over at en elektriker fra Torpa har vunnet det råeste hundeløpet i verden! Og så dere de hundene?! De kunne ha kjørt tilbake samme veien de kom uten å blunke. Neste gang Thomas liker noe jeg har publisert skal jeg klippe det ut og henge det på veggen på gutterommet det og! <a href="https://www.facebook.com/ThomasWaerner73?__tn__=%2CdK-R-R&amp;eid=ARDvdnzIuZUxM5iuV0jXlAPkmd5s3DX_Q7geYJxeePv-eucGXvChjadCUpSKAbP_lzOw1N4XeMcdHlrX&amp;fref=mentions" target="_self" title="Thomas Byfuglien Wærner">Thomas Byfuglien Wærner</a> liksom!</em>», skriver eventyrer Stein P. Aasheim på sin Facebook-vegg. </p><div>



        




    
        
    
                            <img class="img_crop_400" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/iditarodhyllest/7553672-1-nor-NO/iditarodhyllest-crop400.png" width="400" height="735"  style="border: 0px;" alt="Stein P. Aasheim Facebook Iditarod" title="Eventyrer Stein P. Aasheim er full av lovord for Iditarod-vinneren. Foto: Skjermdump" /><div class='alternativeImgTextNormal'>Eventyrer Stein P. Aasheim er full av lovord for Iditarod-vinneren. Foto: Skjermdump</div>            
    
    
    




</div><p>  </p><a name="eztoc_1_1_1_1" id="eztoc_1_1_1_1"></a><h4>Mange års arbeid ligger bak</h4><p>– Vi hadde trøbbel med både fór og dårlig med klær første gang vi deltok i 2015, men den erfaringen kom godt med denne gangen.</p><p>Dette har han drømt om lenge og vi er veldig stolte, forteller kona Guro Byfuglien Wærner.</p><p>Hun har vært oppe i Alaska for å følge med på løpet, men har reist hjem for å ivareta familien midt i Korona-kaoset. </p><p> </p><div>



        




    
        
    
                            <img class="img_crop_980" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/guro/7553668-1-nor-NO/guro-crop980.jpg" width="980" height="552"  style="border: 0px;" alt="Guro Byfuglien Wærner Alaska" title="Guro Byfuglien Wærner med hundene i Alaska Foto: Privat" /><div class='alternativeImgTextNormal'>Guro Byfuglien Wærner med hundene i Alaska Foto: Privat</div>            
    
    
    




</div><p>– Forberedelsene til å gjennomføre dette har tatt mange år. Det er noen år siden Thomas begynte å avle fram en seigere type hund, en som egner seg bedre til langdistanse, med lengre ben, som løper saktere og lengre.</p><p>Vi har trent målrettet lenge og de hundene Thomas hadde i spannet nå har vært sammen i spannet tre-fire år nå.</p><p>Da det ble seier i Femundløpet og i Finnmarksløpet 2019 bestemte vi oss for å satse mot Iditarod i 2020, sier Guro Byfuglien Wærner på telefon fra Torpa.</p><div>



        




    
        
    
                            <img class="img_crop_660" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/hvile/7553680-1-nor-NO/hvile-crop660.jpg" width="640" height="640"  style="border: 0px;" alt="Thomas Byfuglien Wærner Iditarod resting dogs" title="Thomas Byfuglien Wærner underveis i løpet. Foto: Privat" /><div class='alternativeImgTextNormal'>Thomas Byfuglien Wærner underveis i løpet. Foto: Privat</div>            
    
    
    




</div><div>



        




    
        
    
                            <img class="img_crop_980" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/atv/7553676-1-nor-NO/atv-crop980.jpg" width="640" height="640"  style="border: 0px;" alt="Hundekjøring trening barmark" title="Hundetreningen gjennomføres på barmark med ATV på høsten. Foto: Privat" /><div class='alternativeImgTextNormal'>Hundetreningen gjennomføres på barmark med ATV på høsten. Foto: Privat</div>            
    
    
    




</div><p>– Vi kan ikke trene med disse hundene på sommeren på grunn av pelsen og temperaturen, så opptreningen begynner gjerne rundt august når det begynner å bli kaldere.</p><p>Vi starter med korte distanser og øker på, så hundene får tilpasset seg og trent godt.</p><p>Løpssesongen startet med Mush Synnfjell på cirka 200 km her oppe.</p><p>Når det 650 kilometer lange Femundløpet kommer i januar, er hundene klare – men noe som Iditarod har selvfølgelig ikke sidestykke, forteller hun.</p><p> </p><div>



        




    
        
    
                            <img class="img_crop_980" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/idyll/7553684-1-nor-NO/idyll-crop980.jpg" width="640" height="480"  style="border: 0px;" alt="dog sledding thomas wærner" title="Utsikten fra &quot;cockpit&quot; hos Thomas Byfuglien Wærner på trening. Foto: Privat" /><div class='alternativeImgTextNormal'>Utsikten fra &quot;cockpit&quot; hos Thomas Byfuglien Wærner på trening. Foto: Privat</div>            
    
    
    




</div><p> </p><a name="eztoc_2_1_1_1" id="eztoc_2_1_1_1"></a><h4>Hylles</h4><p>Seieren vekker oppmerksomhet, og <a href="https://www.theguardian.com/sport/2020/mar/18/iditarod-2020-winner-thomas-waerner-norway" target="_self">britiske The Guardian omtaler Wærner som «engelskfødt»</a> hundekjører. Det kommer gratulasjoner fra hele verden.</p><p><a href="https://www.utemagasinet.no/hundekjoering/hundekjoerer-joar-ulsom-ble-historisk" target="_self">Hundespann-kjøreren Joar Ulsom har tidligere uttalt om Iditarod at «så lenge man beveger seg framover, kommer man en vei</a></p><p>I disse korona-tider er det kanskje også verdt å nevne at store deler av distansen som Iditarod-løpet dekker over, var også territorium for <em><a href="https://en.wikipedia.org/wiki/1925_serum_run_to_Nome" target="_self">The Great Race of Mercy</a></em>, da hundekjørere bragte medisin til utkantstrøkene under et utbrudd av difteri i 1925. </p>

Stein P. Aasheim: – Nå har jeg akkurat hengt opp et stort bilde av Thomas på gutterommet!. 

Iditarod-vinner Thomas Byfuglien Werner  hylles 

<div class="factboxwrap">
<h3>IDITAROD</h3>
<div class="factbox">
<div>



<div class="content-view-embed">
<div class="class-image">
    <div class="attribute-image">



    
        
    
                            <img class="img_ordinary_1200" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/08-50-00/5809826-1-nor-NO/08-50-00-crop1280.jpg" width="821" height="481"  style="border: 0px;" alt=""  />            
    
    
    

</div>

     </div>
</div>



</div>
<p>Iditarod (grunnlagt i 1973) anses som verdens tøffeste hundeløp. Løpet er nesten 1600 kilometer langt gjennom Alaska, fra Anchorage til Nome. I distanse tilsvarer løpet nesten Oslo-Tromsø, og er 600 kilometer lengre enn Finnmarksløpet. <em> </em></p>
</div>
</div><p><em>Du var blant topp tre helt siden starten. Hvordan var det å ligge i teten hele veien?</em></p><p>Det var ganske utfordrende i år. Vanligvis har vi gode spor, men i år var det mye snø, løse spor, vind og tunge forhold. Ofte er det et spørsmål om det er lurt å ligge i tet for kanskje vil de som ligger bak få bedre forhold. Vi var lenge tre som vekslet på å dra. Jeg og Nick (Petit journ.anm.) hadde ganske bra ledelse inntil han kjørte seg litt bort og utpå havisen der.</p><p><em>Du har kjørt løpet noen ganger nå, hvordan var forholdene i år sammenlignet med tidligere? </em></p><p>Tyngre. Det tok lang tid å ta seg fra sjekkpunktene. Vi har kjørt den nordlige ruta de siste årene på grunn av snømangel, i år var det sørlig rute. Snø er noe vi har savnet de siste årene, så det var ikke så mange som klaget på det, men sporet fikk aldri satt seg, det ble mye hard jobbing og farten gikk veldig ned. </p><p><em>Du startet med 16 hunder og gikk i mål med åtte, fortell litt om det. </em></p><p>– I år er det året hvor jeg har hatt med meg flest hunder lengst. Jeg kom inn til White Mountain fra Koyok med 12 hunder, og det var her jeg fikk en god del ledelse. De hundene som har gått til Nome før skjønte hva det gikk i. De jeg måtte sette igjen underveis gjorde en skikkelig bra jobb de også. </p><div class="factboxwrap">
<h3>LØPET</h3>
<div class="factbox"><p><em>Joar Ulsom overtok ledelsen i løpet da franske Nicolas Petit kjørte feil i snøstormen på vei til sjekkpunktet Elim. Siden var han i ledelsen. Ingen andre hadde passert det siste sjekkpunktet da 33-åringen passerte målstreken med sine åtte hunder onsdag 14. mars, etter ni dager og 12 timer. ­– Det er ganske ufattelig at vi klarte det. Det er utenfor denne verden, skal Ulsom ha uttalt til lokalavisen Anchorage Daily News etter målgang. Ulsom startet med 16 hunder i Anchorage. Ved siste sjekkpunkt tok han farvel med ytterligere to hunder. Joar kom i mål 2 timer og 15 minutter før Nicolas Petit, noe som anses som relativt god margin. Men også det å trene på sluttspurt er en del av forberedelsene. Første gang Ulsom deltok i Iditarod, slo han John Baker i et spurtoppgjør. Debuten ble gjennomført som raskeste «rookie» i 2013, med 7. plass. Han har vært blant topp sju hundekjørere (musher) de seks gangene han har kjørt.</em></p></div>
</div><p><em>Forstår hundene hvilken jobb de har gjort?    </em></p><p>– De skjønner det, helt klart. De var veldig fokusert og bestemt på at de skulle komme seg til Nome.</p><p><em>Var det noe underveis som ble ekstra krevende? </em></p><p>– Jeg kjørte ut fra Koyok, som første spann. Der var det skikkelig dårlige spor og jeg måtte stort sett gå ved siden av, hundene måtte jobbe så hardt. Det var åtte mil til neste sjekkpunkt. Det var psykisk tungt å klare å holde motet oppe.</p><p><em>Hvordan klarer du da å mobilisere? </em></p><p>– Under ett av de første løpene jeg kjørte lærte jeg at så lenge man beveger seg framover, så kommer man en vei. Det var bare det jeg tenkte på. Stoppet vi, ble vi sittende der. Man må bare håpe at det blir bedre etterhvert. Men det er jo spesielt der ute på kysten og havisen alene. Lange monotone landskap hvor du ikke ser forskjell på skyene og snøen, og du samtidig er søvndeprimert.</p><p><em>(Artikkelen fortsetter under bildet)</em></p><div>



    




    
        
    
                            <img class="img_full_bredt_medium" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/09-16-004/5809865-1-nor-NO/09-16-00-crop1280.jpg" width="1164" height="774"  style="border: 0px;" alt="SAMARBEID: Russern og Olive, de to lederhundene som tok Ulsom til mål. Foto: Mille Porsild"  />            
    
    
    




</div><p><strong>LES OGSÅ</strong>: <a href='https://www.utemagasinet.no/hundekjoering/mann-angrep-hundekjoerere-under-iditarod-i-alaska' target='_self'>Brutalt Iditarod 2016</a></p><p>– Ja, hele vinteren, jeg har fått mye igjen for det. Jeg merker forbedring for hvert eneste år. Jeg er blitt flinkere til å ikke sovne på sleden. Vi legger opp mange treningsturer med lite søvn og øver på å gå automatisk uten å bli skikkelig trøtt.</p><p><em>Hva er din sterkeste egenskap, om du skal si det selv? </em></p><p>– Jeg tror det er dette med søvn. Jeg våkner fort om jeg bare får sove i 40 minutter, og blir raskt fokusert. Jeg tror jeg har ganske bra stå-på-vilje og ikke gir opp selv om jeg har en dårlig etappe. Jeg prøver og prøver. </p><p><em>Hadde du med deg lærdom fra tidligere år, som ble ekstra viktige nå? </em></p><p>– På konkurransesiden var det nok å se at mine egne problemer ikke bare var mine, eller å tro at de andre kjører et problemfritt løp.  </p><p><em>Kommer denne seieren til å forandre noe for deg?  </em></p><p>– Det er ikke godt å si ennå, vi får se. Men det er kjempestort for meg å ha vunnet den hardeste konkurransen. Jeg føler fortsatt at jeg er en tulling fra Mo i Rana mot de store gutta her borte som har et mye større apparat rundt seg, og hvor det ikke står på økonomiske ressurser. Det er ikke akkurat slik at jeg kan sette inn penger på sparekonto. Alt jeg tjener går tilbake til hundene.  </p><p><em>Premien er en pickup og 50.000 dollar. Hva skal du bruke dem på?  </em></p><p>– Pengene går rett inn i en non profit-organisasjon, Go North Adventure Learning, som jeg jobber for. Jeg har ikke lov til å tjene penger her, så nettopp det er grei skuring.</p><p><em>Men bilen får du beholde?</em></p><p>– Ja, bilen er fin og det er kjempegreier, for den vi hadde gikk til helsike to dager før start, den stoppet på flyplassen, hjulene falt av. Den hadde gått 350.000 kilometer, så den var moden for utskifting.</p><p><em>Hvor sliten er du nå, egentlig?</em></p><p>– Nå føler jeg meg bra. Jeg var veldig sliten da jeg kom i mål etter å ha stått og sparka. Det var mye mediestyr etter målgang, klokka var 3-4 på morgenen, så vi fikk spist litt mat og tatt en øl og sovet fire-fem timer. Jeg er ennå i bobla, det tar nok noen dager å komme inn i rytmen igjen.</p><p><em>Har du planer om å kommer tilbake til Norge etter hvert? </em></p><p>– Jeg har ikke noen planer om å komme tilbake til Norge med det første, men sikkert etter hvert.  Kjæresten min gjør 3-6 måneders ekspedisjoner over hele verden. Nylig var vi på en ekspedisjon sammen oppe ved Beaufort Sea, Kaktovik, den siste byen i Alaska på nordkysten. Nå bor og trener jeg i Willow, hovedstaden for hundekjøring i Alaska, hvor det er mer hunder enn folk. Å komme tilbake dit nå blir kjempetrivelig, sier Ulsom.  </p><p><strong>LES OGSÅ</strong>: <a href='https://www.utemagasinet.no/friluftsfolk/joar-ulsom-lever-droemmen' target='_self'>Ulsom lever drømmen i Alaska</a></p><div>



    




    
        
    
                            <img class="img_full_bredt" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/10-33-002/5809917-1-nor-NO/10-33-00-crop1600.jpg" width="1170" height="780"  style="border: 0px;" alt="DAG 8: Et sted på Yukon River. Foto: Mille Porsild"  />            
    
    
    




</div><p><strong>UTE-TV</strong>: <a href='https://www.utemagasinet.no/hundekjoering/sigrid_ekran' target='_self'>Slik forbereder Sigrid Ekran seg før hundeløp</a></p>

Iditarod-vinner Joar Ulsom innså det i år: Ingen har det lett i verdens hardeste hundeløp. 

Hundekjører Joar Ulsom ble historisk

<p>Den støvete gullgraverbyen Nome ved Beringhavet er siste stopp på Iditarod løypa. Det bor omtrent 3500 mennesker her, og historien til Iditarod er basert på serumløpet som kjørte hit i 1925 da difteri herjet i byen. Livsviktig medisin måtte fraktes fra Fairbanks og den eneste måten å få det til var å sende hundekjørere ut i vinterstorm. </p><div>



    




    
        
    
                            <img class="img_original" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/files/09-06-49/4352453-1-nor-NO/09-06-49-crop980.jpg" width="1000" height="667"  style="border: 0px;" alt="Leif"  />            
    
    
    




</div><p><em><strong>6. PLASS:</strong> Joar Leifseth Ulsom kjører bortover havisen utenfor Nome med heiarop fra lokale innbyggere. Han kom til Nome på en 6. plass. Foto: Kristine Nyborg</em></p><div class="factboxwrap">
<h3></h3>
<div class="factbox"><p>Iditarod er et hundeløp som går gjennom Alaskas villmark. Det stopper i 23 landsbyer, sjekkpunkt, og på hvert sjekkpunkt kan kjørere sende opptil tre depot sekker med proviant til seg selv og hundene. Disse blir fløyet ut, da alle landsbyene har korte landingsstriper til småfly. Hver løper starter med 16 hunder og må ha fem hunder inn til mål. De kan sette igjen hunder på sjekkpunkt, hvor de blir tatt hånd om av veterinærer. Hvert sjekkpunkt har minst tre veterinærer som undersøker alle hundene når de kommer inn. Løpet er 1600 km langt og tar mellom 8-10 dager å fullføre og alle konkurrer likt på tvers av alder og kjønn. Fotojournalist Kristine Nyborg følger løpet for UTE. <a href="https://www.utemagasinet.no/hundekjoering/iditarod" target="_self">Les tidligere bloggposter her. </a></p></div>
</div><p>Nå er det godt hundestell og sportslig bragd som står i fokus på løypa, og i løpet av en uke renner det inn omtrent 70 hundespann. Hver gang en løper nærmer seg, går alarmen på brannstasjonen så hele byen vet at det straks kommer et team. Da går befolkningen ut i gaten eller til vinduene sine og speider utover isen som skiller byen fra Beringhavet.</p><p><strong>LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/hundekjoering/iditarod" target="_self">Angst før start i Alaska</a></strong></p><p>Langt borte sees en liten trekantet skygge som nærmer seg byen i rundt 11 km/t. Når hundespannet kommer til kinoen går løypa opp på hovedgaten Front Street, forbi barer og butikker før den til slutt ender ved en hvelving av tre inngravert med <em>End of Iditarod Sled Dog Race.</em></p><p>Joar Leifseth Ulsom var den første nordmannen hit etter Dallas Seavey tok seieren natt til tirsdag lokal tid. Han kom inn i stekende sol kl 13:12, og hadde da kjørt 1600 km på 8 dager og drøye 22 timer. Han landet på en 6. plass. Kort tid etter kom Ralph Johannessen på 8. plass før Robert Sørlie på 13. plass. De kom med noen timers mellomrom tirsdag ettermiddag lokal tid, så Ulsom og Johannessen tok seg en søvnig drink på baren 20 meter fra mål mens de ventet på Robert. </p><p>– Hvis du hadde hatt mitt team ville du vunnet, sa Johannessen til Ulsom før han fortsatte: Du er en fantastisk hundekjører, men jeg har bedre hunder.</p><p>Etter at Robert Sørlie kom gikk alle og la seg for å ta igjen søvn etter ni dagers søvnmangel. Mens de sov kom Sigrid Ekran i mål kl 01:37. Ekran var i god form og hadde hatt en fin tur til tross for at hun måtte sakke farten da hundene fikk såre skuldre på det harde og ofte isete underlaget. </p><div>



    




    
        
    
                            <img class="img_original" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/files/09-00-242/4352431-1-nor-NO/09-00-24-crop980.jpg" width="1000" height="667"  style="border: 0px;" alt="Sigrid"  />            
    
    
    




</div><p><em><strong>NATT:</strong> Sigrid Ekran kjører oppover Front Street med sine 10 hunder til målgang i Iditarod. Hun landet på en 23. plass. Foto: Kristine Nyborg</em></p><p>– I år synes jeg det var verst i the Burns, for du ikke får til å bremse. Bikkjan er så gira og det var så innmari støvete, så vi så jo ingenting. Jeg er bestandig så redd for å møte buffalo der, for da mister man jo helt kontrollen, sa Ekran.</p><p><strong>LES OGSÅ: </strong><a href="https://www.utemagasinet.no/uteskole/paa-lag-med-fjellet/dette-boer-tursekken-inneholde/dette-skal-i-sekken" target="_self">Dette bør du alltid ha med i fjellet</a><br><strong>LES OGSÅ: </strong><a href="https://www.utemagasinet.no/kommentarer/de-nye-fjellvettreglene-uansvarlig-ikke-aa-gi-klare-raad" target="_self">De nye fjellvettreglene</a></p><p>The Burns er et område tidlig på løypa som ble herjet av skogbrann for noen år tilbake. Det var ikke et snøfnugg der i år, så jorden var tørr og støvet ble sparket opp av ivrige poter. </p><p>– Jeg tror det kom sand inn i potesokkene som gjorde at bikkjene fikk gnagsår, sa Ekran som måtte stelle såre poter med tre forskjellige salver resten av løpet.</p><p>Nordmannen Geir Idar Hjelvik fikk den gjeve tittelen Rookie of the Year og ble årets raskeste førstegangskjører på en 26. plass. Etter han kom rant det inn skandinaver med svenske Mats Pettersson på 27, Ketil Reitan på 28, Lars Monsen på 29 og Dag Torulf Olsen på 30. Nå gjenstår bare en nordmann i løypa, Tore Albrigtsen, som ventes i mål en gang natt til torsdag. </p><div>



    




    
        
    
                            <img class="img_original" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/files/09-03-37/4352435-1-nor-NO/09-03-37-crop980.jpg" width="1000" height="667"  style="border: 0px;" alt="Pioneer-bar-i-Nome"  />            
    
    
    




</div><p><em><strong>Vel fortjent: </strong>På Pioneer Bar i Nome, 20 meter fra mål, satte f.v. Joar Leifseth Ulsom og Ralph Johannessen seg ned med en drink mens de ventet på at Robert Sørlie skulle komme til mål. Foto: Kristine Nyborg</em></p><p><strong>LES OGSÅ:</strong> <a href="https://www.utemagasinet.no/friluftsliv/farten-tar-seg-opp" target="_self">Farten tar seg opp</a></p><p>Hundegården bak sjekkpunktet er fylt med sovende firbente og Nome fylles med slitne hundekjørere. Lørdag er banketten for å feire fullført løp og søndag drar de fleste hjem for å begynne forberedelsene til neste års Iditarod. Det koster nordmennene omtrent en halv million å reise over hit for å delta i hundeløpet, så det gjenstår å se om det kommer noen til neste år.</p>

Nome, Alaska: Nordmannen Geir Idar Hjelvik fikk den gjeve tittelen Rookie of the Year. Joar Leifseth Ulsom ble beste nordmann med 6. plass.

Nesten alle nordmenn i mål i verdens tøffeste hundeløp 

<p>På sjekkpunkt Ruby sitter Jeff King og spiser en femretters middag. Landsbyen har rundt 180 innbyggere og et par uker i mars fylles byen av frivillige, veterinærer, media, turister og hundekjørere.</p><p>Landsbyen ligger ved siden av Yukon elva og var tidligere en travel gullgraverby.</p><p>King har en bunke sedler mellom seg og den lokale gjesten sin. Som førstemann til å komme halvveis sponser et hotell i Anchorage middag og 1500 dollar, i overkant av 12 000 kr. Foran spotlys og to tv kameraer får han servert champagne og rett etter rett som han drøvtygger mens øynene glipper. Siden løpet startet fem dager tidligere har han totalt sovet 4 timer og noen minutter, men her i Ruby skal han ta sin obligatoriske 24-timers hvile. King har vunnet Iditarod fire ganger og figurerer nesten alltid i topp ti.</p><p><strong>LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/hundekjoering/iditarod" target="_self">Angst før start i Alaska</a></strong></p><p><em>(Bloggposten fortsetter under bildet)</em></p><div>



    




    
        
    
                            <img class="img_original" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/19-19-10/4347475-1-nor-NO/19-19-10-crop980.jpg" width="1200" height="800"  style="border: 0px;" alt="Nyborg01"  />            
    
    
    




</div><p><em>HERREMÅLTID: Jeff King deler et måltid med lokalmannen Billy Honey i Ruby. Den lille landsbyen med 180 innbyggere regnes som halvveis på Iditarod løypa og førstemann dit får et femretters måltid og 1500 dollar, i overkant av 12.000 kr.</em></p><p>Det han ikke vet er at et par dager senere skal hundespannet hans bli angrepet av en snøskuter som resulterer i en drept og to skadede hunder. I natt skal en person på snøskuter visstnok ha angrepet leder av løpet Aily Zirkle som kom fra opplevelsen uten skader. Litt senere på natten mistenkes det at samme person angrep Jeff King på Yukon elva, hvor løypa går inn til landsbyen Nulato. Alaska politiet er underrettet og de har en mistenkt i arresten.</p><div class="factboxwrap">
<h3>IDITAROD</h3>
<div class="factbox"><p>Iditarod er et hundeløp som går gjennom Alaskas villmark. Det stopper i 23 landsbyer, sjekkpunkt, og på hvert sjekkpunkt kan kjørere sende opptil tre depot sekker med proviant til seg selv og hundene. Disse blir fløyet ut, da alle landsbyene har korte landingsstriper til småfly. Hver løper starter med 16 hunder og må ha fem hunder inn til mål. De kan sette igjen hunder på sjekkpunkt, hvor de blir tatt hånd om av veterinærer. Hvert sjekkpunkt har minst tre veterinærer som undersøker alle hundene når de kommer inn. Løpet er 1600 km langt og tar mellom 8-10 dager å fullføre og alle konkurrer likt på tvers av alder og kjønn. Fotojournalist Kristine Nyborg følger løpet for UTE. <a href="https://www.utemagasinet.no/hundekjoering/iditarod" target="_self">Les tidligere bloggposter her. </a></p></div>
</div><p>– Omtrent 20 kilometer før jeg ankom Nulato kom en av de mange snøskuterne som var på elva og kjørte på teamet mitt i høy fart. Den traff ikke sleden min eller meg, og jeg har det bra, men mange av hundene mine ble truffet. En ble drept, en ser ut som den har et brukket ben og en er i sjokk, sier King i et intervju til KNOM i Nulato. </p><p>Snøskuteren stakk av like fort som han kom. Etter å ha gitt førstehjelp til hundene puttet han dem i sleden og dro inn til landsbyen.</p><p>King og de resterende 11 hundene fortsetter løpet etter å ha fått førstehjelp og litt søvn.</p><p>– Jeg innser at dette er en nyhet, men jeg må snakke mye mindre om det hvis jeg er på løypa, fortsatte han til KNOM.</p><p><strong>LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/friluftsliv/blogg/ti-kvinnelige-forbilder" target="_self">Ti kvinnelige forbilder</a></strong></p><p>(Bloggposten fortsetter under bildet)</p><div>



    




    
        
    
                            <img class="img_original" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/19-22-56/4347479-1-nor-NO/19-22-56-crop980.jpg" width="1200" height="800"  style="border: 0px;" alt="Nyborg02"  />            
    
    
    




</div><p><em>NATT: Nordlys over Ruby.</em></p><p>Zirkle og King lå i teten i natt, men nå er det Brent Sass som ligger foran i løypa. Beste nordmann er brannmannen Robert Sørlie som har vunnet løpet to ganger før. Han har hatt litt mindre ulykker. Først vred han kneet da han satte foten mellom sleden og bremsen, så skar han seg i to fingre som måtte renses og teipes opp av en veterinær, før han knakk en tann da han bet i en frossen nøttebar.</p><p>– Den er borte, så det er ikke noe å syte over, sa 59-åringen om tannen før han for igjennom Ruby for å hvile utenfor landsbyen.</p><p>(Bloggposten fortsetter under bildet)</p><div>



    




    
        
    
                            <img class="img_original" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/19-23-54/4347483-1-nor-NO/19-23-54-crop980.jpg" width="1200" height="797"  style="border: 0px;" alt="Nyborg03"  />            
    
    
    




</div><p><em>UTÅLMODIG: Robert Sørlie ankom Ruby, men dro igjen i all hast. Han tok med seg en av sekkene i depoet sitt og halm til hundene for å hvile langs løypa. Foto: Kristine Nyborg</em></p><p>Ralph Johannessen kjørte inn til Ruby med føttene fulle av is. Etter å ha stelt med hundene tok han samekniven og begynte å banke isen av før han la seg til å sove på en halvmeter bred benk inne på sjekkpunktet . En depot sekk fungerte som hodepute. Han er i skrivende stund på en 8. plass, men hverken Sørlie eller Johannssen har enda tatt den obligatoriske åtte-timers hvilen som mange tar på sjekkpunktene langs Yukon elva.</p><p>Det har derimot Joar Leifseth Ulsom gjort. Han dro ut fra Ruby med tørre sko etter et møte med overvann på vei inn. Han tok hvilen sin på neste sjekkpunkt, Galena, satte fra seg to hunder og er på vei til Nulato på en foreløpig 19. plass.</p><p><strong>LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/turutstyr/test-pulsklokker/test-tur-og-treningsklokker" target="_self">UTEs test av tur- og treningsklokker</a></strong></p><p>(Bloggposten fortsetter under bildet)</p><div>



    




    
        
    
                            <img class="img_original" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/19-26-55/4347487-1-nor-NO/19-26-55-crop980.jpg" width="1286" height="854"  style="border: 0px;" alt="Nyborg04"  />            
    
    
    




</div><p><em>TIDLIG MORGEN: Hundespannet til Joar Leifseth Ulsom ankom Ruby like før soloppgang. Foto: Kristine Nyborg</em></p><p>Sigrid Ekran tok åtte-timers hvilen sin i Ruby. Hun kom inn med 13 hunder, men var bekymret for noen hunder med såre skuldre. I omtrent en time satt hun og masserte hundene før hun la tepper over dem og fikk i seg litt mat og hvile. Hun reiste ut fra Ruby i går kveld med ti hunder,  og ligger foreløpig på en 23. plass.</p><div>



    




    
        
    
                            <img class="img_original" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/19-28-37/4347491-1-nor-NO/19-28-37-crop980.jpg" width="1200" height="800"  style="border: 0px;" alt="Nyborg05"  />            
    
    
    




</div><p><em>SPESIALSERVICE: Sigrid Ekran masserer hundene som har fått fersk halm å hvile på midt i landsbyen Ruby.</em> </p><p>Lenger bak foregår et annet løp. Tre nordmenn, Dag Torulf Olsen, Leif Idar Hjelvik og Lars Monsen konkurrerer om å bli Rookie of the Year, eller årets debutant, en gjev pris som alle de fire norske løperne foran dem i løypa har fått. Foruten en pengepremie er det regnet som en bragd å slå de andre førstegangs kjørerne. Foreløpig ser det ut som denne prisen kommer til å gå til en av disse tre nordmennene.</p><p>Dette løpet er på ingen måte avgjort enda. Lederne av løpet har enda over 500 km igjen, og om et par dager kommer de til havisen ved Beringstredet hvor vær og vind har knust mang en drøm om å vinne Iditarod. UTE drar til Unalakleet ved Beringstredet i dag og vil oppdatere derfra når løpet kommer dit.</p><div>



    




    
        
    
                            <img class="img_original" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/19-30-20/4347495-1-nor-NO/19-30-20-crop980.jpg" width="1200" height="800"  style="border: 0px;" alt="Nyborg07"  />            
    
    
    




</div><p><em>HARDT LIV: Ralph Johannessen banker is av buksen og skoene etter et møte med overvann på vei inn til Ruby.</em></p><div>



    




    
        
    
                            <img class="img_original" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/19-32-22/4347499-1-nor-NO/19-32-22-crop980.jpg" width="1200" height="800"  style="border: 0px;" alt="RubySjekkpunkt"  />            
    
    
    




</div><p><em>RUBY: Sjekkpunktet i Alaskas villmark sett fra lufta. Foto: Kristine Nyborg</em></p>

IDITAROD: Meldingen om at en snøskuterfører har angrepet flere hundekjørere og drept en hund, preger verdens tøffeste hundeløp. 

Mann angrep hundekjørere under Iditarod i Alaska 

<p>Det var rene Holmenkollsøndagen på Willow Lake da Iditarod startet sitt 44. hundeløp søndag morgen lokal tid. Totalt 85 kjørere og 1360 hunder skal nå kjøre hele veien fra Willow til Nome, en strekning på 1600 km. Dette tar ni dager, og Alaska kan være nådeløs i sin natur. Den frosne innsjøen var dekket av folk som grillet pølser og veivet flagg. Innover i løypa satt det enda flere mennesker med stoler og bål, og solen skinte skarpt på vinterbleke neser. Stemningen var stor, i alle fall blant publikum.</p><div class="factboxwrap">
<h3>IDITAROD</h3>
<div class="factbox"><p>Iditarod kalles ofte verdens tøffeste hundeløp. Det startet I 1973 med bare 34 deltagende. I år deltar 85 løpere med tilsammen 1360 hunder. Løpet går omtrent 1600 kilometer fra Willow til Nome gjennom noe av den tøffeste naturen Alaska har å tilby. Det er 600 km lengre enn Finnmarksløpet. Løpet tar rundt ni dager å gjennomføre. Vinneren får med seg en premiepott på rundt 500 000 kr.</p></div>
</div><p>– Kan du spørre Sigrid om jeg kan få treffe henne?</p><p>En middelaldrene dame spør en som jobber for Sigrid Ekran, to ganger verdensmester i langdistanse hundekjøring. Spørsmålet henger i luften uten svar mens et organisert kaos utspiller seg rundt bikkjebilen. Sleden skal sjekkes og sjekkes igjen, hunder skal i sele og få potesokker, handlere skal instrueres og nerver skal roes. I år er det lite snø, det setter nervene i spenn.</p><p><strong>SE FILM: <a href="https://www.utemagasinet.no/hundekjoering/sigrid_ekran" target="_self">Slik forbereder Sigrid Ekran seg selv og hundene til løp</a></strong></p><p><strong>LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/turutstyr/test-pulsklokker/test-tur-og-treningsklokker" target="_self">Test av tur- og treningsklokker</a></strong></p><p>Noen biler bortenfor Ekran står Robert Sørlie. Sørlie har vunnet Iditarod to ganger før og kjørte sist i 2014, et beryktet snøløst år. Når det nesten ikke er snø er det omtrent umulig å stanse hundene. 16 hunder er sterke nok til å trekke en lastebil, og uten feste til ankeret kan turen nedover bratte fjellsider bli direkte farlig.</p><div class="factboxwrap">
<h3>SIGRID EKRAN</h3>
<div class="factbox">
<div>



    




    
        
    
                            <img class="img_ordinary_300" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/13-30-29/4338036-1-nor-NO/13-30-29-crop400.jpg" width="300" height="450"  style="border: 0px;" alt="SigridEkran"  />            
    
    
    




</div>
<p>Norsk hundekjører og to ganger verdensmester i langdistanse sledekjøring. Har vunnet både Femundløpet (2010 og 2011) og Finnmarksløpet (2014 og 2015) to ganger. Jobber som guide i polare strøk.</p>
</div>
</div><p>– Jeg har aldri vært så redd noen gang, og jeg løper inn i brennende bygninger, skal brannmannen ha sagt etterpå ifølge en artikkel.</p><p>Hvordan føler han seg nå, fire år senere? Er det noe som skremmer han enda?</p><p>– Ja, jeg har jo vært på do i dag da vettu, så det er helt sikkert, flirer han.</p><p>De andre nordmennene er fåmælte der de gjør seg klare. Det er ni nordmenn med i løpet, flere av dem stiller sterkt til å plassere høyt i et av verdens tøffeste hundeløp. Ralph Johannessen har vunnet Finnmarksløpet, Femundløpet og flere andre løp. Han kjørte Iditarod første gang i 2014, men på den snøløse løypa falt han flere ganger og brakk både slede og ribbein. Likevel fullførte han som nummer 22. En annen nordmann som kan ta førsteplassen er Joar Leifseth Ulsom. Han har stilt til start tre ganger, og vært blant de syv beste hver gang. Ulsom bor i Alaska og mange her ser på han som en stor konkurrent.  </p><p><em>(Teksten fortsetter under bildet)</em></p><div>



    




    
        
    
                            <img class="img_original" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/11-38-01/4337884-1-nor-NO/11-38-01-crop980.jpg" width="1286" height="854"  style="border: 0px;" alt="20150306-KNY_3672"  />            
    
    
    




</div><p><em>FOLKEFEST: Fra starten på Willow Lake. Her er det norske Ketil Reitan som setter av gårde med sitt spann. Foto: Kristine Nyborg</em></p><p>Med er også Lars Monsen, som har blitt en kjent profil i hundesporten de siste årene. Dette er Monsens første Iditarod, og det ryktes han har som mål å vinne Iditarod på tredje forsøk.</p><p>Så mens fansen griller reinsdyrpølser langs løypa kjører spente hundekjørere forbi. Kanskje dette blir året de faller og slår seg stygt i the Steps, den skumle nedstigningen etter Finger Lake, eller kanskje det blir i år de kommer først til Nome til all heder og ære. Vær, vind, taktikk og hundepleie vil gi svaret om en drøy uke.</p><p><strong>LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/ekspedisjon/ekspedisjonsskolen/smart-ekstrautstyr-i-foerstehjelpsskrinet" target="_self">Dette er førstehjelpsutstyret du egentlig trenger</a></strong></p><div>



    




    
        
    
                            <img class="img_original" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/13-33-56/4338040-1-nor-NO/13-33-56-crop980.jpg" width="1286" height="854"  style="border: 0px;" alt="20150306-KNY_4357"  />            
    
    
    




</div><p><em>DEBUTANT: Friluftskjendis Lars Monsen har satset steinhardt på hundekjøring de siste årene. Han kjører sitt første Iditarod i år. Foto: Kristine Nyborg</em></p>

Lite snø i Alaska gjør legendariske Iditarod farligere enn på lenge. UTE følger Sigrid Ekran og de andre norske deltakerne i verdens tøffeste hundeløp.  

Angst før start i Alaska

<p>Helt siden Sigrid begynte med hundespann da hun bodde i Alaska, har hun vært kjent for sin relasjon med hunder, og fokuset på å skape tillit mellom mennesker og dyr.</p><p>I hytta i Alaska hadde hun hverken elektrisitet eller vann i springen, og hun lærte seg å forså hundene og naturen. </p><p>Klättermusen har fulgt Sigrid i forkant av Finnmarksløpet, og du kan følge henne hjemme i fjellene og på Hedmark, sammen med hundene.</p><p>Etter at fimen var laget, vant Sigrid det 1100 kilometer lange Finnmarksløpet, og ble verdensmester for andre gang. </p><p><strong><div class='embed-responsive embed-responsive-16by9'><iframe  width='100%' height='auto' src='//www.fftv.no/8814946.ihtml/player.html?source=embed&photo%5fid=12528215' frameborder='0' allowfullscreen='1' mozallowfullscreen='1' webkitallowfullscreen='1' class='embed-responsive-item fullVid'></iframe></div></strong></p>


Sigrid Ekran er hundekjører, og her kan du se hvordan hun forbereder seg til verdensmesterskapet Finnmarksløpet. 

Livet til en verdensmester

<div class="factboxwrap">
<h3>MARTE STENSLAND JØRGENSEN</h3>
<div class="factbox">
<div>



    




    
        
    
                            <img class="img_tohundrefemti" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/10-02-433/3244730-1-nor-NO/10-02-43_tohundrefemti-crop980.png" width="250" height="168"  style="border: 0px;" alt="Skjermbilde 2014-06-18 kl. 10.01.48"  />            
    
    
    




</div>
<p>Marte (26) er utdannet fotojournalist fra <a href="http://www.hioa.no/" target="_self">Høgskolen i Oslo</a>. Hun kom inn i redaksjonen som praksisstudent. Det er både hun og vi glade for. Skiensjenta driver med hundekjøring, og bor billig mot å trene bikkjer i Maridalen.</p>
</div>
</div><p>De fleste som kjører slike lange løp har litt å velge i. De kjører A-spannet, har et B-spann og kanskje til og med et C-spann. Fra tidlig høst til startstrek trenes hundene etter en plan og med et mål. Vi har bare et spann. Noen pensjonister, og noen nykommere, men ingen av dem er reservehund til Finnmarksløpet. Vi har åtte trekkhunder, alle går i A-spannet. Vi har trent hardt, kjørt forsiktig, presset dem litt, men skånet dem mest for at de åtte skulle være skadefrie, friske og klare til Finnmarksløpet. Men så, kvelden før kvelden. Jeg hører hosting, flere ganger. Jeg har hørt det før. Vi tar den hostende tispa vekk fra de andre. Jeg er ikke i tvil, hun har kennelhoste.</p><p>Startbanketten blir ikke veldig gøy. Jeg sitter der å lurer på om det er noe poeng å få startnummer. Kennelhoste er smittsomt og hun som sitter ved siden av meg forteller at hun måtte trekke seg fra løpet dagen før start i fjor, nettopp på grunn av kennelhoste. Jeg pirker i maten.</p><p>Det er en lang kveld og lang lørdagsformiddag. Vi tripper rundt på startområdet. Hvor blir det av veterinærene? Endelig. Der er de, to timer før start. De syv andre hundene er friske! Nervene jeg vanligvis kjenner på før løpstart er borte, endelig er det helt sikker at jeg skal stå på startstreken til Finnmarksløpet.</p><p>Det starter bustete. Noen mente det var 20 til 25 sekundmeter over fjellet til Jotka. Første etappe går fint. Jeg er gira og bikkjene er gira, vi nyter turen. Ved Jergul er de første 128 km tilbakelagt.</p><p>Turen over Hundevidda er fantastisk nydelig. Vi kjører i soloppgang med et slør av snø som føyker over løypene. Det er som om vi flyter oppå gule og rosa skyer. Vinden er der, men ikke for sterk. Vi kjører forbi et par spann og jeg blir solbrent på veien til Karasjok. 195 km tilbakelagt.</p><div>



    




    
        
    
                            <img class="img_original" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/10-47-49/3824739-1-nor-NO/10-47-49-crop980.jpg" width="1207" height="677"  style="border: 0px;" alt="Skjermbilde 2015-03-18 kl. 10.07.28"  />            
    
    
    




</div><p><em>Når man skjønner at dette kommer til å bli en finfin tur. Foto: Marte Stensland Jørgensen </em></p><p>Tanaelva. Her er det bare å stålsette seg, en hel etappe på elv er lite motiverende både for kjører og hunder. Ingen variasjon i terreng, ingen oppoverbakke eller nedoverbakke. Langt der framme ser vi elva svinge og når vi kommer rundt den svingen ser vi elva svinge laaangt der framme igjen. Unghunden Limpopo er lei og det er kortere mellom pausene enn det pleier. Jeg er trøtt og tror flere ganger jeg kjører under en bru, men det er nordlys rett over hodet. Levajok, 280 km tilbakelagt.</p><p>Ny etappe med mye vind. Jeg har kjørt videre med seks hunder, Limpopo var for sliten.</p><p>Midt i løypa sitter to lysende øyne og stirrer. Hvem er på tur med en sånn liten veskehund oppi her, tenkte jeg. – Hei, hvem er du? Hundene får øyne opp for reven og drar oss av sporet. Den lille reven forsvant fort.</p><div class="factboxwrap">
<h3>FINNMARKSLØPET</h3>
<div class="factbox">
<p>• Europas lengste hundeløp. Ble for første gang arrangert i 1981, da med tre spann på startstreken.</p>
<p>• I år med fire forskjellige klasser: Junior 200 km, 8-spannklassen 500 km og 500 km RNB og 14-spannklassen 1000 km.</p>
<p>• Løypa i 500 km-klassen: Alta - Jotka fjellstue - Jergul - Karasjok - Levajok - Skoganvarre - Jotka fjellstue - Alta.</p>
<p>• Løypa i 1000 km-klassen: Alta - Jotka fjellstue - Skoganvarre - Levajok - Tana - Neiden 1 - Kirkenes - Ellentjern - Neiden 2 - Varangerbotn - Sirbma - Levajok - Karasjok - Jotka fjellstue - Alta.</p>
</div>
</div><p>Når <a href="http://www.finnmarkslopet.no/front.jsp?lang=no" target="_self">Finnmarksløpet</a> arrangerer VM, forholder de seg til reglene fra IFSS (det internasjonale sledehundforbundet). Det var derfor egen klasse for renrasede spann, og denne klassen kalles RNB – Registered Nordic Breed. De renrasede polarhundene er samojed, grønlandshund, sibirsk husky og alaska malamut. </p><p>Det føles som vi kjører oppover, oppover og oppover i vinden. Jeg ser bare refleksen på stikkene. Det løyer og sola stiger igjen. Vi fortsetter oppover, litt nedover, så oppover igjen i vinden. Dette føles som den lengste etappen. Skoganvarre kom aldri for tidlig. 370 km tilbakelagt.</p><p>Underveis i løpet har jeg ikke vært opptatt av plassering. Jeg skulle kjøre for å gjennomføre, og det ser jeg er fullt mulig når jeg er på Skoganvarre, men jeg ligger også på en tredjeplass i min klasse. Jeg skal ikke legge skjul på at det øker motivasjonen for å jobbe hardt den siste strekka inn til Alta. Men han som ligger bak, er kun 20 minutter etter, og han har fremdeles åtte hunder. Etter seks timer hvile må Juluss ut, ingen sjanse å ta, han halter litt på frambeinet. Vi er avgårde på minuttet. 20 minutter er ingen ting når vi har igjen 110 km.</p><p>Det tikker inn en sms fra Oda, min handler (hjelper), hvor det står at han som ligger på fjerdeplass måtte ta ut tre hunder som var halte, og han startet 35 minutter etter. Vi stiller forholdsvis likt.</p><blockquote><p>«De går og går. Noen ganger kikker de seg bakover, akkurat som om de spør om jeg er helt sikker på om vi skal fortsette, og når de ser at jeg jobber, fortsetter de å jobbe. Jeg kan ikke bli rørt enda, da vil jeg vel oppfattes svak, tenker jeg.»</p></blockquote><div>



    




    
        
    
                            <img class="img_original" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/10-44-292/3824720-1-nor-NO/10-44-29-crop980.jpg" width="1017" height="680"  style="border: 0px;" alt="Skjermbilde 2015-03-18 kl. 10.06.27"  />            
    
    
    




</div><p><em>Storm over fjellet er det Marte har gruet seg mest til. Det gir konstant støy, og ekstra mye slit. – Jeg hater vind. Da må jeg bruke mest krefter på å holde sleden på sporet, for å holde den oppe. Foto: Wanda Nathalie Nordstrøm</em>  </p><p>Det er mye vind på vei til Jotka. Så mye vind og vått snøvær at vi kun ser fra stikke til stikke. Det gjelder å holde seg på sporet. Hvis jeg skifter grep, eller forsøker å bruke det andre beinet til å sparke med, drar vinden meg og sleden av sporet. Slik er det hele veien til Jotka. Jeg er så sliten at det svimler for meg og tvinger i meg noen slurker med solbærtoddy, selv om jeg tror det skal komme i retur. Det er tungt og hundene plages med snø i øynene. Jeg er likevel imponert. De går og går. Noen ganger kikker de seg bakover, akkurat som om de spør om jeg er helt sikker på om vi skal fortsette, og når de ser at jeg jobber, fortsetter de å jobbe. Jeg kan ikke bli rørt enda, da vil jeg vel oppfattes svak, tenker jeg.</p><p>På Jotka syns veterinærene jeg burde hvile, ikke på grunn av hundene, men på grunn av meg. De syns jeg ser sliten ut. Ikke snakk om, vi skal til Alta. Når vi kommer ned på Altaelva, etter nok en vindfull tur over fjellet, er det helt stille. Det finnes ikke lenger vind som støyer. Jeg nyter stillheten og øyblikket og tanken på at vi har klart det. Det bittelille spannet fra Maridalen, i Oslo, har klart det. Hvem trenger B- og C-spann.</p><p>Forbi Høgskolen i Finnmark ser jeg lysene i Alta sentrum. Conquest of Paradise av Vangelis runger ut av lydannlegget. Klumpen i halsen er så stor at om jeg slipper den løs kommer jeg til å hulke. Nenana og Kobuq er først over målstreken. De får den største klemmen jeg kan gi. Handlerne Terje Dietrichson og Oda Ingstad står begge med tårer i øynene, jeg klarer ikke holde det i meg lenger jeg heller. Det er lov til å felle gledestårer nå.</p><p><strong>SE FLERE <a href="https://www.utemagasinet.no/hundekjoering/mitt-foerste-finnmarksloep/mitt-foerste-finnmarksloep" target="_self">BILDER</a>!</strong></p><p><em>Marte debuterte i årets Finnmarksløp, og kjørte inn til en 3. plass og VM-bronse i klassen RNB der hun var eneste norske deltaker.</em></p><p><strong>LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/fjellsport/bretur-til-storebjoern" target="_self">Bretur til Storebjørn</a></strong></p><p><strong>LES OGSÅ: <a href="https://www.utemagasinet.no/turutstyr/en-smak-av-himmel" target="_self">Historien om termosen</a></strong></p>

Over soversomsdøra har det hengt en lapp siden august. Det står «jeg skal kjøre Finnmarksløpet 2015». Jeg har tenkt på Finnmarksløpet hver dag siden påmeldingsdagen i høst. Hver dag. Hver treningstur. Hvert løp. Hva skal vi finne på nå? Finnes det noe større enn Finnmarksløpet?

Mitt første Finnmarksløp

<p>Fjällräven Polar er et over 300 kilometer lang vintereventyr som krysser den arktiske tundraen, fra Signdaldalen i Norge til Jukkasjärvi i svensk Lappland.</p><p>Deltakerne kommer fra hele verden, der halvparten er valgt av Internett-stemmegivning, resten av Fjällräven.</p><p>I fjor søkte over 500 mennesker fra ti ulike land om plass, og over 80.000 mennesker stemte på sine favorittkandidater på Facebook. </p><p><strong>Åpent for alle</strong></p><p>2014-turen blir fra 8. til 12. april, og påmeldingen åpner 14. november. </p><div>



    




    
        
    
                            <img class="img_crop_980" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/11-44-00/2975591-1-nor-NO/11-44-00-crop980.jpg" width="591" height="392"  style="border: 0px;" alt="Her er ruta, med start i Signaldalen. "  />            
    
    
    




</div><p>Fjällräven Polar er for nysgjerrige folk som ønsker å lære mer om å reise gjennom villmarken vinterstid. For å hjelpe deltakerne og håndtere situasjoner som de ikke har noen tidligere erfaring med, vil Johan Skullman og Kenth Fjellborg, to av Sveriges ledende utendørseksperter, være til stede med tips og råd.</p><div>



    




    
        
    
                            <img class="img_crop_1280" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/11-41-00/2975587-1-nor-NO/11-41-00-crop1280.jpg" width="651" height="444"  style="border: 0px;" alt="Vintervakkert i nord. Foto: Fjällräven  "  />            
    
    
    




</div><p>– Vi ønsker å gi vanlige folk muligheten til å oppleve hvor fantastisk friluftsliv kan være vinterstid. Vi vil vise at med riktig utstyr og forberedelser, kan de kunne glede seg over et eventyr de vil huske for resten av livet, sier Andreas Cederlund, Event Manager hos <a href="www.fjallraven.no" target="_self">Fjällräven</a>.</p><p>Personene velges etter hvordan Fjällräven tror de vil passe inn i den øvrige gruppen. Tross alt kan det være en krevende tur, og det er viktig at deltakerne kan hjelpe hverandre.</p><p>– Det var utrolig spennende å følge deltakerne i fjor. Flere av dem hadde aldri sovet i telt om vinteren før, men de viste utrolig oppfinnsomhet og entusiasme når de måtte sove under stjernene etter bare et par dager med coaching, sier han. </p><p><strong>Våknet med snø i ansiktet</strong></p><p>Andrea Ørjasæter Aaland fra Molde og Andreas Roksvåg fra Bergen var norske deltakere på fjorårets tur. </p><p>– Det var veldig artig å kjøre hundespann, og flinke mentorer og støtteapparat som gjorde opplevelsen enda bedre. Jeg føler meg helt klart tryggere på meg selv nå, med tanke på det å overleve under ekstreme forhold. Ingenting er umulig, en trenger bare godt utstyr og god planlegging, sier Aaland. </p><p>Roksvåg har også gode minner fra turen:</p><p>– Livet er best utenfor komfortsonen. Hvor kult er det ikke da å dra på hundesledetur i den arktiske sirkelen når du aldri har vært i nærheten av noe slikt før? Mitt beste minne fra turen er fra den nest siste dagen. Da skulle vi sove under åpen himmel i soveposene våre. Når mørket kom kunne man ligge og se rett opp på stjernene, det var helt magisk. Og så er det ganske morsomt å våkne opp dagen etter av at det ligger et pent lag med snø i ansiktet ditt, sier Roksvåg </p><p>For å søke, må du laste opp en film eller bilde på <a href="https://www.fjallraven.no/polar" target="_self">Fjällräven nettside og forklare hvorfor akkurat de bør gis en plass i Fjällräven POLAR 2014</a>. </p><p>Påmeldingen åpner 14. november, og varer til 10. desember.  </p>

Etter flere år med suksess, gjentar Fjällräven sitt hundekjøringseventyr. Igjen vil en gruppe på 20 eventyrlystne mennesker med liten eller ingen erfaring med hundekjøring, få muligheten til å kjøre hundeslede over den arktiske villmarka, 200 kilometer nord for polarsirkelen.


Fjällräven inviterer til hundekjøring i nord

<p><strong>Fredag 8 mars står jeg </strong>utålmodig å venter på Voss stasjon. Idet toget sakte ruller inn på perrongen dukker det er stort hode opp i et av vinduene.</p><p>Den store skallen til Henrik er det umulig å ta feil av, endelig skal vi ut på tur igjen. Spenningen stiger for hver meter toget ruller mot Finse.</p><p>Spenningen er ekstra stor da det er første gang vi ikke har planlagt turen på egen hånd. Vi skal være med Yourway på en ferd over Hardangervidda i Roald Amundsen sine fotspor.</p><p>Dette er premien for fotokonkurransen jeg vant i høst. Og for en premie det skulle vise seg å bli.</p><div>

    


    
        
    
                            <img class="img_crop_1280" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/08-20-55/2567912-1-nor-NO/08-20-55-crop1280.jpg" width="1280" height="853"  style="border: 0px;" alt="IMG_5580 _Snapseed"  />            
    
    
    
</div><p><strong>Vel framme på Finse </strong>blir vi møtt av Harald Kippenes. Han er sjefen bak Yourway, eventyrer, altmuligmann og som det senere skal vise seg en kokk av sjeldent kaliber.</p><p>Vi blir innlosjert på Framheim, en eksakt kopi av boligen Amundsen og hans menn bodde i før de startet ferden mot sydpolen. Inne på Framheim er det historisk sus i veggene.</p><p>Tankene flyr raskt av sted til Amundsen sin tid og livet de levde på ekspedisjon. Kvelden blir brukt til et spennende foredrag om sydpol-ekspedisjonen sett i lys av ekspedisjonen som Harald selv var med på som var en tro kopi av ferden til Amundsen.</p><p>Dette legger et skikkelig historisk bakteppe for turen vi skal ha over vidda. Etter mye prat om løst og fast er det klart for leggetid. Jeg velger naturligvis Amundsen sin køye for natten.</p><p>Idet hodet faller på puten gir hundene utenfor fra seg en siste sang, neste dag begynner eventyret.</p><p><strong>Morgenen etter våkner </strong>vi tidlig for å ta fatt på dagens lange ferd. Været Yr.no hadde meldt slo som vanlig fullstendig feil, de folka der må virkelig pusse brillene før de lager værvarselet.</p><p>Sol og blå himmel var byttet ut med overskyet og temmelig flatt lys. Dette satte imidlertid ingen demper på stemningen.</p><p>Frokost ble spist, matpakker pakket, hundespann ble klargjort og moderne dunjakker byttet ut med skikkelige selskinnsjakker. Meg og Henrik har ca 20 minutters samlet erfaring med hundespann fra før så vi var mildt sagt spente på hvordan dette skulle utarte seg. Metoden blir den gode gammle <em>hopp uti på dypt vann for å lære seg å svømme. </em>Beskjeden vi får er ALDRI slipp hundespannet og bruk bremsen, thats it. Sekunder senere er vi i gang med den lange ferden mot Hemsedal.</p><p>Henrik velger å tryne i første sving, med andre ord går alt etter planen. Learning by doing er den perfekte måten for oss å lære hundekjøring på. Vi begynner litt anspente og usikre, men for hver meter som går slapper vi mer og mer av og kontrollen over hundesleden øker taktfast.Hundepotene pisker over det snødekte landskapet, sleden knirker i svingene og vinden hyler i pelshetten. Verden rundt oss er bare hvit.</p><p>Som vanlig blir jeg filosofisk og kommer fram til at dette er livet. Det gode livet.</p><div>

    


    
        
    
                            <img class="img_crop_1280" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/08-21-222/2567916-1-nor-NO/08-21-22-crop1280.jpg" width="1280" height="853"  style="border: 0px;" alt="IMG_5773 _Snapseed"  />            
    
    
    
</div><p><strong>Etter nesten 50 kilometers</strong> ferd over vidda er vi fremme ved det som skal være leirplass for natten.</p><p>Dagslyset har måttet vike for nattens mørke mens vinden uler vilt over toppene. I 20 minus blir teltet blir satt opp og hundene stelt. Inne i teltet er gulvet dekket av myke reinskinn mens primusen går for fullt for å få opp litt varme. Vi er alle sultne som ulver etter en lang dag med hardt arbeid så Harald går umiddelbart i gang med kokkeleringen. Meg og Henrik er slitne, men vi smiler med hele ansiktet. For en dag.Som ved et trylleslag har kokken gjort klart et festmåltid med enorme mengder selvskutt hjort, peppersaus, poteter og grønnsaker. Vi spiser som om vi aldri hadde sett mat før.. sjelden har maten smakt bedre! Stappende mette senker vi kroppene ned i lune soveposer. Vinden river i teltet og frostkrystallene henger som stjerner på teltduken.</p><p>Nok en gang slår det meg at dette er livet!Morningen etter har verden utenfor teltet forvandlet seg fra mørk og vindfull til et eventyrlig vinterlandskap badet i sol fra blå himmel. For første gang kan vi se den storslåtte naturen rundt oss. Hardangervidda er ubeskrivelig vakker der den strekker seg så langt øyet kan se. Hundene ligger som perler på en snor og koser seg i solen klare for en ny dag foran sleden. Etter en stor frokost etterfulgt av kruttsterk kaffe pakker vi ned leiren og seler opp hundespannene. Både menn og hunder er ivrige etter å komme seg av gårde ut i den nydelige dagen.</p><p><strong>Dagens ferd blir en helt</strong> ubeskrivelig opplevelse. Solen henger høyt på himmelen, hundene jobber ivrig med å trekke sleden og landskapet vi suser gjennom er mer storslått enn mine ord kan beskrive. Bak meg suser Henrik med et smil så stort at det enorme hodet med ett nesten ser lite ut. Han er som vanlig den perfekte turvenn og understreker at dette er den beste presang han kunne ønsket seg.</p><p>Vi er begge så overveldet av opplevelsen at det er nesten så en liten gledeståre får presset seg fram, men bare nesten. Vi er jo menn på polarferd så grining hadde nok tatt seg dårlig ut.</p><p><strong>Vi cruiser av sted</strong> ned bratte bakker, over flate vann og opp tunge skråninger.</p><p>Fjellet viser seg fra sin beste side med utsikt som aldri vil kunne viskes vekk fra minnet.</p><p>For tredje gang på turen slår det meg at dette er livet.Det virkelig gode livet på tur.</p><p>Ferden avsluttes med å kjøre hundespann ned Hemsedal alpinanlegg!!!</p><p>En helt ufattelig spennende tur som krever alt av vårt mot og konsentrasjon.</p><p>Susende ned de bratte bakkene går det sakte opp for meg at eventyret nærmer seg slutten. En ferd så storslått på alle tenkelige måter at de vil ta uker bare å la inntrykkene synke inn i sjel og sinn. En tur vi ALDRI vil glemme er over.</p><p><strong><a href="https://www.utemagasinet.no/friluftsfolk/hvem-er-stian-med-sekken" target="_blank">Her kan du lese mer om Stian</a></strong></p><div>

    


    
        
    
                            <img class="img_crop_1280" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/08-21-50/2567920-1-nor-NO/08-21-50-crop1280.jpg" width="1280" height="853"  style="border: 0px;" alt="IMG_5745 _Snapseed"  />            
    
    
    
</div>

Stian Aadland vant tre-dagers tur på Hardangervidda, i Roald Amundsens utstyr og bekledning. Noen andre som har kjørt hundespann ned Hemsedal skisenter? 


Drømmetur med hundespann på Hardangervidda

<p>Femundløpet er et langdistanse sledehundløp som går av stabelen hvert år i Midt-Norge.</p><p>Løpet starter i de fargerike gatene i den historiske bergstaden Røros, og deltagerne og deres hundespann kjører gjennom åtte distrikter i fylkene Sør-Trøndelag og Hedmark.</p><p>Her deltar de beste hundekjørerne i landet, og Lars Monsen er selvsagt en av de. </p><p>Se Lars Monsen beskrive traseen i Femundsløpet 2012</p><p><div class='embed-responsive embed-responsive-16by9'><iframe  width='375' height='309' src='https://www.youtube.com/embed/r7Ve6rwgwlY' frameborder='0' allowfullscreen='1' class='embed-responsive-item '></iframe></div></p><p>Femundløpet består av 2 klasser; en 12-spanns klasse som kjører 600 km. I løpet av disse kilometerene vil de kjøre innom 8 sjekkpunkter hvor hundene kan hvile og stelles. Denne klassen starter kl 16.00 idag 2. februar. Den andre klassen er en 8-spanns klasse som kjører 400 km. Denne klassen har 5 sjekkpunkter som de skal innom, og starter fredag samme tid. Lørdag ettermiddag starter juniorklassen. </p><p><a href="http://www.femundlopet.no/page.jsp?ref=about-the-race&amp;lang=no" target="_blank">Les mer om reglene i løpet her</a></p><p>Det er meldt over tjue minusgrader på Røros, og deltagerne får bryndt seg i kulda. Men på søndag forventes kjørerne i F600 og F400 i mål mellom kl 10:00-15:00 i Røros sentrum.</p><p><a href="http://www.femundlopet.no/" target="_blank">Les mer om Femundsløpet her </a></p>


Drømmetur på Hardangervidda

Iditarod-vinner Thomas Byfuglien Werner hylles