De som klemmer trær

Et enkelt svar til et mye stilt spørsmål denne våren, for de fleste av oss liker en god klem. Det finnes forslag til hvor mange klemmer vi trenger per dag og hvor lenge den perfekte klemmen skal vare. I disse tider går de fleste i manko på både antall og varighet. Men kan det finnes råd?

Ja, for Lars Gilberg og mange med han så finnes det et godt alternativ, nemlig treklemming. 

– Vi mennesker må holde avstand nå, men vi kan fremdeles klemme noe levende. Vi kan klemme trær, sier Lars Gilberg med et gedigent smil. 

Forskjell på kos og klem

Ordet treklemmer brukes ofte litt nedsettende om miljøvernere, aktivister og naturfolk. Men det er jo egentlig ganske underlig. I all hovedsak handler det jo om å sette pris på naturen. Med en bonus av kanskje å finne den berømte roen?

I disse dager er vi sendt ut i naturen alle mann. Er du ikke i isolasjon, er det anbefalt fra Helse-Norge at du tar en tur ut i frisk luft, og vi har god tid til å nyte friluftslivet nå. Vi har fått egne koronavettregler. Byen er stengt, vi skal ikke på restaurant, konsert, kino eller treningssenter. Nei, vi kan ta det rolig, bruke skikkelig mye tid i naturen og kanskje komme tettere på enn vanlig? 

De fleste har et forhold til trær og her forteller ulike treentusiaster om sine forhold. Det er ulike klemmer forstår vi og det er forskjell på kos og klem! Noen får kraft og energi fra klemmen. Enkelte kjenner det nesten som om det er treet som gir dem en klem og ikke motsatt. Noen legger bare armene rundt for å sjekke størrelsen på trærne. Andre igjen de klemmer ikke, men klatrer på grenene, lener ryggen mot stammen eller lar fingrene gli over barken. Noen leter etter dem. 

Drar du litt på smilebåndet nå, er du antageligvis ikke helt alene. Hva er det med treklemming som gjør noen så rolige og fornøyde? Noen så provoserte og andre igjen så lattermilde? Og er det (i tilfelle det er rart) egentlig så mye rarere enn mye annet vi mennesker finner på?

Dus med trærne, men ikke keen 

Vi møter arborist Andreas Løvold en solfylt dag i Botanisk hage i Oslo. Kanskje det beste stedet å jobbe om man, som han selv sier «er litt over gjennomsnittet glad i trær» og velger å tilbringe mest mulig tid oppe i trærne. 

Botanisk hage er kunnskapsbasert og skal ha vitenskapelig forankring, men Andreas tør å stille opp for å snakke om treklemming.

– Trær er engasjerende, begynner Andreas og han har selv alltid vært interessert i og fascinert av trær som også har vært jobben hans i 35 år. Sånn sett overrasker det ham ikke at andre mennesker han møter har følelser for og vil snakke om trær. Trær som er spesielle for nettopp dem, favoritt-trær eller bare klyngen med små ordinære furutrær foran hytta. Og i Botanisk Hage har den digre kjempepoppelen han viser oss fått mang en gruppeklem av glade barnehagebarn.  

– Folk er veldig følelsesmessig knyttet til trær og jeg har hørt at tre-tvister topper saker i forliksrådet, forteller Andreas.

– Trær scorer veldig høyt på interesse hos folk, og sånn sett skulle det kanskje også vært flere treklemmere, filosoferer han videre.  

Men Andreas, han klemmer ikke selv, ikke enda i hvert fall.

– Jeg klatrer i trær, tar på trær og ser på trær. Jeg er ekstremt pro trær. Jeg stopper gjerne og hilser respektfullt, men jeg klemmer ikke.

Ekte «tree huggers» og en jordnær biolog 

I 1730 stilte en gruppe Bishnoi-hinduister seg selv mellom barken og veden, så å si. Det skulle bygges et palass i landsbyen og trærne måtte vike, men det ville de ikke ha noe av. Med armene rundt stammene beskyttet de trærne med sine kropper og sine liv, og dannet opphavet til uttrykket «tree hugger». 

Vi møter en treklemmer av ordets historiske betydning. Vår treklemmer forteller at han tok løpefart mot en mann med motorsag. Med lysende gul vest og på andre siden av røde sperrebånd var nemlig denne mannen i ferd med å kutte ned den flotteste almen på Ås. Nei! Det kunne han bare ikke gå med på.

– De trodde nok jeg var gal, ler han.

Men heldigvis for almen var det ikke bare en gal mann som blandet seg inn og tok affære, møtte sjefen og til slutt fikk bevart treet.

Det var Anders Often, biolog og forsker ved NINA, norsk institutt for naturforskning.

– For mye new age når det er snakk om trær funker ikke for meg, men jeg har ikke noe imot at det funker for andre. Nei, ikke i det hele tatt. Ingen blir biologer uten å like planter, men vi er i utgangspunktet en realistisk gruppe, forklarer han.

Anders klemmer trær og blir glad av det. Ja, men det er en ganske jordnær variant.

– For meg er det å favne trær mer biologisk. Han kommer tett inntil stammen for å sjekke størrelsen og for å forstå treet. Han undersøker om det bor insekter og sopp der, sjekker barken og lar seg imponere over alt hva treet er og kan. Og imponert det blir han, hver gang!

Det finnes en klubb for klemmerne 

Akkompagnert av fuglekvitter møter vi tre medlemmer i skogen. Tom Erik Ingvaldsen er grunnlegger og han forteller at det overrasket ham at så mange viste interesse for Norsk Treklemmerkubb da han stiftet den i 2013. Han hadde en vag formening om at det var flere som drev med det, men at klubben raskt skulle vokse seg så stor, det hadde han ikke trodd. På Facebook har klubben i dag hele 2000 medlemmer. I Oslo finnes også en egen treklatreklubb.

– Når jeg klemmer trærne, så gir de meg energi og tar bort stress fra kroppen, sier han og legger oppmuntrende til at om du vil prøve så er «det verste som kan skje at du får et flir om munnen.» 

Masuri Imboden lever for naturen.

– Jeg har alltid vært mye i naturen og da jeg som liten jente hørte fuglene synge ville jeg synge som dem.

Det gjør hun gjerne, og tar en trall for oss når vi spør.

– Å klemme trær gir meg en følelse av å være meg selv, å være en del av helheten og det gjør meg glad! 

Silje Michaela Kvalheim klemmer ikke trær, eller jo hun gjør jo det, men ikke på jobb, kun privat.

Silje jobber som skogsterapiguide fra japansk tradisjon. Og der inviteres man til kontakt med naturen, men man blir ikke fortalt akkurat hva man skal gjøre der. Silje er første sertifiserte Shinrin-Yoku guide i Norge. Er det noen som trenger hjelp til en slags sakte-tv opplevelse av naturen, så kan Silje hjelpe. Vi kan visst ha godt av det, av å gå skikkelig sent på tur, ikke løpe, sykle eller «nordic walke» en kjapp tur i skogen, men stoppe, se, lytte, ta og føle. Og nå har vi ekstra koronatid å ta av. 

Trær som terapi 

– Det treet liker jeg, det ser skadet ut. Kanskje lynet har slått ned i det engang, sier Lars Gilberg og peker mot en bjørk. 

Vi er tilbake hos Lars Gilberg, journalisten som også savner det å klemme noen. Han har sin faste spalte i Vårt Land der han skriver om vendepunkt i menneskers liv. 

Han var selv alvorlig skadet en gang. Etter en ulykke ble han sengeliggende på sykehus i et helt hvitt rom. Han så kun én ting med farger, nemlig treet utenfor vinduet hans. Det ble en drøm for ham å komme ut til det treet, å klemme det treet. Det at han kanskje skulle klare det holdt ham oppe, og etter noen måneder klarte han det.

– Da bestemte jeg meg og tenkte - dette må jeg gjøre hver dag resten av livet, sier Lars med et stort smil.

Og i omtrent 20 år har han gjort nettopp det. Han klemmer trær av takknemlighet og fordi det gir han en følelse av å være liten, men samtidig del av noe stort.

Hva er det med trær? 

Trær er viktige for mennesker over hele kloden. Trærne renser luften vi puster, trær er olje og papir. Et eiketre kan være et økosystem i seg selv. Trær setter en umiddelbar stemning for oss mennesker. De kan bli hele 5000 år gamle og over 100 meter høye.

De største er mer enn ti ganger så store som en blåhval. Ikke rart at de har fascinert oss mennesker i all tid. Men hva skal man si om treklemmerne, da?

Det er mulig vi kan forsøke å forstå den gleden det gir å holde rundt noe som er så mye større og eldre enn oss selv ved å fortelle om noe så enkelt som et barn som klemmer en trygg bestefar? 

Både i disse klemmeløse koronatider preget av ulik grad av isolasjon og i en vanlig hverdag, forstår vi at det er bra med naturopplevelser.

Hva disse opplevelsene innebærer er helt og holdent opp til hver enkelt, men vi skal innrømme at vi lurer litt. Vil du nå klemme trærne du møter på din vei eller ei?

• KRONIKK – Når skogen åpner dører