Gå på stien – eller utenfor den?

– Så enkelt og så vanskelig. Her må du utdype.

– Veldig nært innpå all natur i Norge er kulturlandskap eller har vært kulturlandskap som nå gror igjen, dette gjelder også på høyfjellet. Naturen vår er allerede tilrettelagt forskjellige formål som beite, slått, jakt, hogst, fotturisme, skiløyper og mye mer. Vi går ikke i urørt natur. Slik jeg ser det, er det kjempeviktig å beskytte landskapet fra for mye slitasje. Mange av våre mest populære turstier kan sees som åpne sår i terrenget på satellittbilder, for eksempel stien til Preikestolen og Vidden i Bergen. 

– Hvorfor er den type slitasje verre enn noe annet? 

– En utfordring vi har er fremmede arter som sprer seg ved å henge på klær og såler. Blant annet en soppsykdom som heter chytridiomycose som tar livet av amfibier. Den sprer seg nå fra vassdrag til vassdrag i området rundt Oslo. Fremmede arter er en reell utfordring for sted-egen natur. For de artene som burde kunne konkurrere med nykommeren, har sine fiender, parasitter, sykdommer og konkurrenter her, mens neofytten ikke står i en slik økologisk sammenheng. De kan dermed danne ene-bestander som fortrenger alle andre arter av både dyr og planter.

– Elvepadlere renser båter og brett om de skal padle i forskjellige vassdrag, for å unngå spredning av parasitter. Betyr det at vi bør gjøre tilsvarende med fjellskoene våre?  

– Ja, hvis man vil være føre var. Det er et prinsipp som vi nordmenn ikke er så gode på. Å rengjøre skosålene er i hvert fall noe vi bør gjøre om vi er i et område hvor det er et problem med fremmede arter. Anleggsbransjen pålegges av og til å rense maskinene sine mellom jobber i ulike områder.

– Hvordan kan man få vite om slike utfordringer? 

– Nei, det er ikke så lett! Her ligger vi langt etter sammenlignet med mange andre land, og vi er helt i startgropa. I Chile, USA, Australia og andre steder har de mye større utfordringer med masseturisme og fremmede arter. Vi bør absolutt tilrettelegge ferdselen bedre og bli flinkere til å informere.  

– Mer tilrettelegging, altså? Ikke mindre?

– Fra et økologisk perspektiv er det bra å tilrettelegge. Vi må ikke henge oss opp i forestillingen om at vi har så mye urørt natur i Norge. Nesten alt vi omgir oss med er kulturlandskap, menneskepåvirket natur. På Vidden i Bergen har vi jobbet med forskjellige former for tilrettelegging de siste årene. Folk kommer og vil gjerne gå på tur fra Fløyen til Ulriken, og det er – som mange andre turløyper, en voldsom økning i antall turister. Det er en del av virkeligheten som vi må forholde oss til. Ferdsel skaper slitasje på natur, og det må vi demme opp for. Bergen har hatt en del utfordringer forårsaket av trafikk nær drikkevannskilder, blant annet.

– Hva er den beste måten å tilrettelegge stier på? 

– En måte som har vist seg å være god, særlig i våtmarksområder, er gangveier av tre som er hevet opp fra terrenget med påler. Vann er ofte det som skaper utfordringer. Ved å bygge slike bryggeganger påvirkes vannsiget minimalt. Det er ofte at vannet finner nye veier der det er mye slitasje, og det kan forsterke problemene ytterlige. Bryggeganger slipper også lys gjennom, slik at vegetasjonen under forblir intakt.

– Forflates ikke naturopplevelsen når man må gå på bryggeganger eller grusplantet sti? 

– Det er en veldig norsk måte å tenke på. Jeg synes ikke det. Det kan også godt hende at utenlandske turister som kommer til Norge vil se med forskrekkelse på hvordan vi forholder oss til dette. Det er ofte de samme fremmede artene som sprer seg i lignende miljøer i verden. Slik kan de samme plantene, som gul valmuesøster, parkslirekne og kanadagullris, dukke opp langs turstiene både i Norge og Tasmania, samtidig som amfibiene utryddes av den samme sykdommen både her og der, på hver sin side av kloden.

– Hvordan kan vi møte dette på best mulig måte? 

– Stiene våre bør tilrettelegges på forskjellige måter, synes jeg. Noen steder bør det komme opp toaletter, andre steder bør det kanskje være sikkerhets-anretninger. Der det er stor ferdsel, bør i hvert fall våtmark og myrlendte områder beskyttes fra slitasjen. Der det er mye slitasje på vegetasjonen, blir det gjerne gjørmete i vått vær. Da vil man gjerne prøve å gå på siden av stien. På den måten blir slitasjen bredere og mer omfattende. Mye av den tilretteleggingen vi snakker om nå gjelder mest i bynær natur. Kommer du lengre inn i Jotunheimen vil det være andre forhold. Men det kan være behov for tilrettelegging også der. 

– Har pandemien gitt noe utslag i noen retning av interesse for økologien? 

– Det er for tidlig å si noe om konsekvensene av pandemien ennå. Men man kunne kanskje håpe at folk reiser kortere og tar seg bedre tid til å bli kjent med natur og kultur i det området som er reisemålet? Jeg tror at folk lettere tar ansvar og oppfører seg hensynsfullt dersom de føler en tilknytning til landskapet. En slik tilknytning kan man fremme med tilrettelegging. Man har flere virkemidler enn å anlegge stier. Informasjon, guiding, søppelspann og toaletter bidrar på forskjellige måter, sier Christian E. Mong.