Amy Mir om å være en friluftsfersking

Så stod Amy Mir der, knappe fem år etter at hun først hadde lært seg å stå på ski i det hele tatt, ett år etter at hun kjøpte sine første fjellski, og skulle gå det som kalles «verdens hardeste skirenn».

Åsnes Expedition Amundsen følger samme rute over Hardangervidda som Amundsen en gang tok, i det han selv mente var en vel så krevende tur som noe annet han hadde vært med på.

Og Mir selv? «Dette virker litt urealistisk», tenkte tjuefireåringen.   

– Du skal ikke bli fornøyd, sier Amy Mir.
– Nei?
– Hvis du setter deg mål som du kan oppnå og bli fornøyd med, da har du siktet for lavt.

Med den innstillingen kan man overraske seg selv. Mir endte sist i sin klasse, men fullførte løpet, «et vanvittig stort steg».

Nå har hun satt seg et nytt mål.

I vinter skal hun gå langs hele Norges grense til Finland. Det blir cirka 750 kilometer; hun regner med å bruke halvannen måned.

Huskyen Dee Dee skal være med, men bortsett fra det vil hun gå helt alene.

– Hvis Åsnes Expedition Amundsen var her oppe, sier hun og holder armen over hodet, så blir dette sånn.
Hun peker mot taket.

Mir er født og oppvokst i Stavanger, men slik hun forteller det kunne mye av barndommen like gjerne vært i Pakistan.

– Begge foreldrene mine kom til Norge fra Pakistan. Hjemme hos oss så vi bare på såpeoperaer og Bollywood-filmer, og vi snakket bare urdu. Vi bodde nok i en boble. Jeg var yngst i søskenflokken og lærte meg egentlig ikke norsk før i fjerde-femteklasse. Mange vanlige referanser er fortsatt vanskelig for meg. Spesielt barnefilmer. Sånn som hun Ranja…

– Mener du Ronja? Ronja Røverdatter?
Mir ler.
– Av og til vil man bare smile og nikke og være en del av normalen. Men jeg er ikke som normalen. Og det er greit, det, å bare være seg selv, men jeg trenger å ta opp litt ting. Når jeg skal se en film, blir det gjerne en gammel barnefilm. Jeg trenger å få inn den kunnskapen.

«Vi bodde nok i en boble. Jeg var yngst i søskenflokken og lærte meg egentlig ikke norsk før i fjerde-femteklasse.»

Første gang Mir sov i snøhule, sendte hun foreldrene et bilde. «Det kan komme ulv og bjørn og rev og spise deg opp», sa de.

«Mamma, jeg er i Sirdal», svarte Mir.
– Men jeg skjønner dem godt. De kan ingenting om dette. Det kunne ikke jeg heller. Nå kan jeg bittelitt.

Få ting er mer norsk enn en lang og krevende ski-ekspedisjon.

Folk har gått inn i isødet med noen bikkjer og litt hvalrosspekk, og kommet ut igjen som nasjonalhelter. Frem til for få år siden visste ikke Mir stort om det. 
– Det er ikke vanlig for meg å høre om folk som har «gått Grønland». Jeg visste ikke engang hvor Grønland var. Nordmenn har mer kunnskap om det. Friluftsidoler har gjort alt dette før, og folk har fulgt med. 

Nå er hun i ferd med å hente inn feltet.

Hun noterer seg lovende navn og bøker før bestillinger går til biblioteket.

Her en dag kom hun hjem med Helge Ingstads «Pelsjegerliv». Kjæresten hennes, som selv har jaktet i Canada, «ble helt gira» av at hun på egen hånd hadde funnet fram til en av hans helter. 
Noe av det første Ingstad skriver om i «Pelsjegerliv», er folkene han møter på vei ut: «Hit er det de trekker inn en del av disse ustyrlige hoder, som fikk for liten slagvidde i et sivilisert samfunn, og søkte eventyret i villmarken. (…)

Det er mange slag av dem, men typen er ens. Alle har de over seg den samme respektløse fribårenhet, den samme uryggelige selvtillit, egen for menn som er vant til å hjelpe seg selv».

Om Mir ikke er helt selvhjulpen ennå, er det definitvt et mål.

Hun mener i utgangspunktet at friluftsliv er «en lagsport», siden det er så mange tips og triks man skal lære seg.

Før hun skulle gå Expedition Amundsen prøvde hun, noen kvelder med en venninne, andre ganger med kjæresten, å lage forskjellige hjelpemidler selv.

– En bøyd metallplate ble til et GPS-stativ, så slapp jeg å gå og holde på den hele tiden. Jeg kom selv opp med en egen camelback-løsning som kunne festes i buksa med masse teip, strips og isolerende materiale involvert. Resultatet ble bra. Det fungerte både som varmeflaske når det var kaldt og avkjøling når jeg hadde gått meg varm. 

Fram til grenseturen handler det også om fysiske forberedelser.

Mir sleper dekk når hun har sjansen, enten på strender eller til skogs. Dee Dee har fått sitt eget dekk å slepe på, og blir gradvis mer trent i å holde seg i nærheten av sjefen og sløse mindre med kreftene.

Når turen starter i mars skal de ha hver sin pulk og være godt samkjørte.  
Mir er på en måte vant med å gå alene, i alle fall i én betydning. 

– Det er «ganske løye» når jeg stiller på startlinja, enten det er i skirenn eller sykkelritt eller hva. Det er sjelden noen med brun hud som stiller, og jeg skulle gjerne sett det var flere fra mitt land.
– Når du sier «mitt land», så mener du Pakistan?
– Ja. Jeg vet ikke om noen pakistanske idoler innen friluftsaktiviteter. Folk med min bakgrunn synes det er rart, det jeg driver med. De er gjerne imponert. Men de vet ikke hva de er imponert av.

Navneskiltet ved frontdøren til Mir og samboeren er et bilde av de to med hver sin pulk.

Det ble tatt da de var en del av en gjeng på fire som gikk 250 kilometer langs Norges grense til Russland.

Hun har lært mye av samboeren, men nå synes hun at han begynner å «dabbe litt av». 

– Kjæresten min snakker hele tiden om hvor spesielt det er, og hvor bra det er, at jeg er så interessert i å lære meg alt dette. Her er mitt perspektiv: Når det har vært så begrenset – først visste jeg ingenting om disse tingene, så tok det tid før jeg fikk en fot innenfor i friluftsmiljøet – så blir ting plutselig helt åpent, på et vis. Vær så god, nå kan du gjøre det du vil. Jeg vet ikke om folk ser på det sånn? Jeg har alltid hatt lyst, men fikk ikke lov da jeg bodde hjemme. Derfor jobber jeg litt ekstra hardt nå.
– Du jager fortsatt friheten?
– Kanskje det, ja. Jeg vet ikke. Det føles veldig naturlig for meg å stadig ville utfordre meg selv, bli bedre og stadig sette hårete mål. Det gjelder mange forskjellige ting i livet mitt. Samtidig skjønner jeg etter hvert at det ikke er sånn for alle.  Noen liker «akkurat godt nok».  Det er mange som vil gjøre store og vanskelige ting, men de vil gjøre det enklest mulig. Det er ikke sånn jeg tenker, sier Mir. – Men jeg prøver ikke å overraske noen. Jeg vil bare gjøre noe som er dritkult. For meg.

«Når det har vært så begrenset – først visste jeg ingenting om disse tingene, så tok det tid før jeg fikk en fot innenfor i friluftsmiljøet – så blir ting plutselig helt åpent, på et vis.»
Amy Mir