Turguide til Uranostinden

Fra øst og vest er den lett gjenkjennelig på den langstrakte ryggen mot toppen. Sør for tinden ligger Uradalsvatnet. Ryggen Uranosa strekker seg mot nordvest mellom Uradalen i sør og Skogadalen i nord, og høyeste punkt her er 1900 moh.

Egentlig er det tre Uranostinder med den dominerende stortinden i midten.

Turen starter i Koldedalen, der broa krysser Uradøla. Det er lett vandring via Uradalsvatnet til brekanten i sørenden av Uranosbreen. Utfordringen er å komme over elveutløpet som renner ut fra breen, der vannet fosser friskt mellom steinene som ligger langt fra hverandre.

Fortsett inntil brekanten over morene og ur. For å finne den letteste veien inn på breen bør du holde østover.

Du tar deg inn på breen opp en bakke, og når du kommer på toppen, er det to rutevalg videre. Hvis det er mye snø, kan du gå rett mot bandet, som er høyeste punktet på breen mellom Uranosbreen og Skogadalsbreen.

Hvis det er mindre snø og åpne sprekker, må du holde lenger til høyre, med litt vandring mellom utfordringene i brelandskapet. 

Det er viktig at du går helt opp på bandet og videre oppover i fjellsiden på snø før du tar deg inn på fjellet.

Gå inn i skaret og følg stien og ura opp til toppryggen. For å nå selve toppen må du ta deg forsiktig bort til toppeggen, for på det smaleste er denne bare en meter bred.

Er du nervøs for høyder, er sikring i tau en fordel her. Hele turen tar mellom åtte og ti timer tur–retur fra Koldedalen.

Det er spesielt fin utsikt ned Uradalen og inn i Maradalsbotnen på andre siden av Utladalen, med et imponerende skue til Hurrunganes mektige tinder samt sørover i retning Tyin. På klarværsdager er det visstnok mulig å se helt til Gaustatoppen i sør.

Blikkfanget Uranostinden

Når du kjører fylkesvei 53 forbi Tyin i godt vær, kan du ikke unngå å legge merke til Uranostinden (2157 moh.), som er blikkfanget framfor noe i denne delen av Jotunheimen. Toppen er det høyeste punktet på en flere kilometer lang og skarp fjellrygg.

Uranostind ble første gang besteget i 1876 av William Cecil Slingsby, Emanuel Mohn og Knut Lykken.

William Cecil Slingsby var en britisk fjellklatrer som hadde stor betydning for utbredelsen av fjellklatring og fjellsport i Norge, og han blir ofte kalt norsk tindesports far.

Slingsby utførte en rekke klatreturer sammen med den norske fjellklatreren Emanuel Mohn og fjellføreren Knut Lykken.

På østsiden av Uranostind ligger det største brekomplekset i denne delen av Jotunheimen, bestående av Uranosbreeen og Mjølkedalsbreen mot sør og Skogadalsbreen mot nord. Til sammen dekker disse breene mer enn 7 km².

Har du lite erfaring med brevandring og bestigning av luftige topper, bør du gå turen sammen med en fjellfører. Både Fondsbu og Tyinholmen tilbyr føringer til toppen gjennom sommeren.

Koldedalen er et bra utgangspunkt for åbestige Uranostind. For å komme dit tar du av fra fylkesvei 53 og følger grusveien på østsiden av Tyin fram til Tyinholmen og videre inn til Koldedalen.

LES OGSÅ: Turguide til Semeltind

Uranostinden fra sør

Er du ute etter en virkelig flott og utfordrende ryggtravers, er Uranostinden fra sør en drømmetur. Eggen er kvass som et knivblad på det smaleste,og utsikten sørover eggen med Tyin i bakgrunnen er uforglemmelig.

Men det er en luftig tur med klyveklatring, som krever erfaring, tau og annet klatreutstyr.

Inn til foten av Uranostindmassivet er terrenget lettgått, og du vinner raskt høyde på ryggen. Rett før den sørligste Uranostinden er det et smalt hakk som er litt luftig.

Over sørtoppene er det en del småkrevende partier med lett klatring inn til foten av Uranostind. Tau og noe sikringsmidler er greit å ha med seg her, men spesielt vanskelig er det ikke – i alle fall ikke med tanke på hvor uframkommelig denne eggen ser ut nedenfra.

Toppeggen kommer raskere enn du tror.

Jotunheimen – et ukjent stykke Norge?

Peter Christian Bianco Boeck og Baltazar Mathias Keilhau «oppdaget» Jotunheimen i 1820. Før dette var området kun kjent av jegere og fangstmenn.

Professor O.A. Øverland skriver i 1896 i Jotunheimens Opdagelseshistorie: Det høres noget utroligt ud, men det er dog sandt. Der fandtes endnu, da man skrev det Herrens Aar 1820, i det søndenfjeldske Norge, I kun faa Miles Afstand fra Havet og fra de store

Kommunikationsforbindelser med det vesten- og nordenfjeldske, et stykke land af 100–150 Kvadratmiles Udstrækning, til hvilket den civiliserede Verden ikke havde meget større Kjendskab end f.Ex. til Ny-Holland, Patagonienog det indre af Afrika, det vil sige Jordens mindst bekjendte Landstrækninger.

Trakten var ganske vist ikke fremmed for gudbrandsdalske, valderske og søgnske Jegere, Fiskere og Fækarer. Men den dannedes, Videnskabsmannens, Forestillinger om denne Trakt var i høieste Grad uklare.

Men før denne tid var altså området godt kjent og mye brukt av lokale jeger, fiskere og fekarer. Rundt Bygdin og Tyin er det en rekke gamle felæger og steinbuer, som Eidsbue, Brandbue, Tolormbue, Nybue, Hestevøllen og Synsbekk.