Turguide til Store Skagastøltind

Mange av pionerene innen norsk klatresport har bodd på Turtagrø, blant andre Emanuel Mohn, Thomas Heftye, Carl Hall, Cecil Watson Patchell og William Slingsby.

Henrik Ibsen var også innom hotellet, og Edvard Grieg spilte der flere ganger. Hotellet fikk etter hvert en stor samling bøker, tidsskrifter, brev og fotografier fra norsk og internasjonal tindesport.

24. januar 2001 brant dessverre hotellets hovedbygning og personalbolig ned til grunnen, og uerstattelige kulturminner gikk tapt. Ole Berge Drægni (1964–2004), fjerdegenerasjonseier av hotellet, bestemte seg raskt for at hotellet skulle gjenoppbygges, og 1. mai 2002 åpnet det nye Turtagrø Hotell.

Ole Berge Drægni arbeidet som lektor i Sogndal og Bergen om vinteren og drev Turtagrø om sommeren. Han omkom under tsunamien som rammet strendene ved det Det indiske hav 2. juledag 2004.

Gjennom Skagadalen til Skagastølsbu – «hytta på bandet»

Turen til Storen er svært lang og hard både fysisk og mentalt, så den krever at du er i god form. I tillegg må du være godt fjellvant, med erfaring fra lange turer i stein og ur. Hvis du ikke har klatreerfaring og ønsker å komme helt til topps, må du gå sammen med en erfaren fører. Fra Turtagrø går det turer med fører hele sommeren.

Fra Turtagrø går turen på godt merket DNT-sti som krysser Helgedalselva på bro. Du tar deg innover vakre Skagadalen fram til Heimste Skarstølsvatnet, hvor hytta til Norsk Tindeklubb ligger.

Terrenget blir mer og mer steinete, og ved Skagastølsvatnet går stien skrått oppover lia. Her ligger det ofte en snøfonn som kan være vanskelig å passere når snøen er hard.

For å unngå den kan du velge å gå langs kanten på vannet til du er forbi snøfonna, og fortsette rett opp på en steinrygg.

På Skagastølsbreen går du i retning det laveste punktet på Bandet. I dette området er det sjelden sprekker før du nærmer deg kanten av breen, men hver sommer og høst kommer det fram en sprekki øverste del av breen.

Tidlig i sesongen, når det fremdeles er mye snø, er det lett å komme seg opp. Utover sommeren kan det være vanskelig å komme fra breen og inn på fjellet hvis avsmeltingen har vært stor.

Etter at du har kommet deg av breen, går stien opp til venstre, og ganske raskt kommer du til Skagastølsbu, eller «hytta på bandet», som den kalles.

Hytta ligger vakkert til ved foten av Storen med storslått utsikt over Midtmaradalen og Skagadalen. Steinhytta ble bygget i 1894 og har ofte fungert som nødbu for klatrere. Den eies av DNT og er åpen, men har bare nødutstyr lagret i eget skap som må knuses for å åpnes.

Klyving og klatring til Norges tredje høyeste topp

Fra Skagastølsbu blir terrenget brattere, og deter flere passasjer med klyving opp til det berømte«Hjørnet». På Hjørnet er det luftig, med 300–400 meter fritt fall rett under deg.

Videre oppover til toppen er det klatring. 

Første passasje er «Galleriet», som går videre opp til en hylle hvor du har to veivalg: «Vigdals sva» og «Heftyes renne». Disse to veivalgene er påcirka 10 bratte høydemeter, og klatringen har en vanskelighetsgrad på 3–4 på en skala fra 1 til 10. Turen videre mot toppen er enkel.

Det er mange ruter til Storen, men disse to alternativene er de mest brukte. Når du kommer til topps, er det utrolig utsikt til den frodige Utladalen og de sørlige delene av Jotunheimen.

På returen er det vanlig å rappellere 40 meter ned i et område nordvest for ruta som benyttes på vei opp. Rappellen tar deg ned like ved «Hjørnet». Videre ned og tilbake til Turtagrø følger du den samme veien som du gikk under oppstigningen.

Erobringen av Store Skagastølstind

I 1872 dro Slingsby på sin første ekspedisjon til Norge. Reisen gikk til Bergen, Trondheim og til Kongsvoll på Dovrefjell. Under reisen kom hanover Sognefjell og fikk se Hurrungane og Store Skagastølstind for første gang. Synet av den mektige toppen gjorde at han bestemte seg for at han skulle bli den første som klatret til topps.

Noen år etter kom Slingsby tilbake til Norge, og 21.juli 1876 satte han kursen mot Storen sammen med Emanuel Mohn og Knut Lykken fra Vormeli

i Utladalen. De kom seg opp i Maradalen, over Maradalsryggen og ned i Midtmaradalen. De ga seg i kast med den bratte breen på østsiden av Storen, som senere skulle få navnet Slingsbybreen.

Breen viste seg å være vanskelig å passere. I Jotunheimens Stortopper -82 står det: Mohn skriver selv at han var uvant med breer og følte seg usikker. Med god grunn, for han gled ut flere ganger.

Han hadde heller ikke støvlespiker slik som Slingsby. Da de nådde skaret mellom Store og Vesle Skagastølstind var Mohn fysisk og psykisk sliten. Knut «ville ikke drepe seg» og enden ble at Slingsby klatret til toppen alene. «Slingsby var i alle henseender min overmand» skriver Mohn etter turen.

Det viste seg altså at Slingsby og Mohn hadde forskjellig innstilling til fjellsporten. Bestigningen av Store Skagastølstind vakte oppsikt, og Mohn ble utsatt for et voldsomt angrep i en av Christiania-avisene fordi han hadde latt en utlending erobre toppen.

Med løftet hode tok Mohn imot all kritikken som ble øst over ham fordi han hadde latt en fremmed alene høste æren av å ha overvunnet Norges Matterhorn. Mohns egne detaljerte og ærlige beretning om turen var uten bortforklaringer eller forsøk på å skjule egne svakheter.

Gjennom nederlaget framsto en fin personlighet. Det hører med til historien at den erfarne fjellføreren Knut Lykken, som mente at det var uforsvarlig å klatre det siste stykket til toppen, under nedturen egenhendig forhindret at Slingsby styrtet i døden.

Slingsbys bestigning av Storen 21. juli 1876 ble altså første kapittel i norsk fjellsports historie.