Turguide til Stetind og Store Rauddalstind

Et flott overnattingsalternativ er å legge seg i telt i Gravdalen å bestige toppene herfra.

Når du har passert Gravdalstjørnene, tar du inn på stien som går over Smørstabbreen og følger denne et lite stykke. Ved Gravdalspallen tar du av fra stien og sikter deg inn på skaret mellom Stehø og Stetind.

Oppover fjellryggen er det en del ur og enkelte småhammere, men det er greit å finne fram.

I området før fortoppen (1985 moh.) flater detnoe ut, og du tar retning mot en tydelig rygg. Denne følger du opp til fortoppen, der du får utsikt til den bratte Stetind og eggen opp mot toppen.

For noen vil nok det mektige skuet virke skremmende, men det er lettere å komme opp enn det ser ut til på avstand.

Du går på siden av en liten topp, og så blir det litt småklyving et lite stykke før du når toppen. Selve toppen er overraskende flat etter den bratte oppstigningen, og utsikten er imponerende i alle retninger.

Bjørnbreen ligger elegant opp mot Storebjørn (2222 moh.), Veslebjørn (2150 moh.) og Saksa (2189 moh.). Bakenfor åpenbarer Smørstabbreen seg. I øst hindrer Stehøe (1885 moh.) utsikten mot Leirvatnet.

I nordøst brer det flate området Storflye seg ned i Leirdalen, avgrenset av veien til Leirvassbu i øst og Tverrbyttbekken i vest.

Innover Leirdalen til Stetind og Store Rauddalstind

Stetind og Store Rauddalstind nås fra Leirvassbui Leirdalen. Fra Sognefjellsveien, fylkesvei 55 og Nasjonal turistvei kjører du bomveien gjennom fjellbjørkeskogen innover Leirdalen med praktfull utsikt til en rekke tinder.

På vestsiden av dalen troner blant annet Loftet (2170 moh.), Veslfjelltind (2157 moh.) og Skagsnebb (2003 moh.), mens Dumhø er den dominerende toppen på østsiden.

Fjellbjørkeskogen viker etter hvert, høyfjellet overtar, og når du nærmer deg Leirvassbu, er det Smørstabbtindene, Stetind (2020 moh.) og Kyrkja (2032 moh.) som preger landskapet.

Strekningen gjennom Leirdalen er også ypperlig som sykkeltur for hele familien.

Elva Leira danser livlig gjennom dalen og drar med seg mye stein og grus. Noen steder breierden seg ut og deler seg i flere grunne løp for å komme videre gjennom landskapet. I fjellsiden fra øst kommer sideelva Illåa ned i Leirdalen.

Under avsmeltingen etter siste istid bygget Illåa opp en stor grusvifte mot dalen. Senere har den gravd seg igjennom og lagt opp en ny grusvifte lenger nede.

Storbreen som ligger på vestsiden av veien, har smeltet mye tilbake, noe rekker av endemorener vitner om. I 1743, under «den lille istid», ødela forøvrig Storbreen stedet Brattbakken, ifølge gamle kirkebøker. Brattbakken tilhørte gården Elveseter, som ligger lenger ned i dalen.

Store Rauddalstinden – lett å bestige fra Gravdalen

Som mange andre steder i Jotunheimen er det innslag av «rauberg» på Store Rauddalstinden (2157 moh.). Dette er en form for gabbro som er rik på magnesium og jern. Gabbroer har stor utbredelse i Norge oger seige og motstandsdyktige.

De danner derfor høye fjell og koller, som i Lyngen, Sulitjelma, Indre Sogn og Jotunheimen. Fargen på denne bergarten har gitt navn til mange steder i Jotunheimen som Rauddalstinden, Rauddalen og Rauhamrane.

Turen til toppen er ikke merket, og den går ikke på sti. Rauddalstindene ligger på rekke og rad mellom Simledalen og Rauddalen. Turen starter ved Leirvassbu og følger ruta gjennom Gravdaleni retning Skogadalsbøen.

Like etter Gravdalsfonne tar du av fra veien, svinger til venstre og krysser elva Storutla og runder Høgvaglhøi (1774 moh.).

Videre vandrer du inn Simledalen. Her erdet ikke sti, men det er lett å orientere seg. Duhar Rauddalstindene på din høyre hånd, med Kristenbreen og Alvbreen i forgrunnen. Alvbreen ligger innerst i Simledalen, og det er på fjellryggen sør for denne du tar deg opp mot toppen.

Fra ryggen tar du deg lett opp på kammen, og ruta videre opp til Store Rauddalstinden er grei. Bratt er det, og høyt kommer du, så litt svette og slit må du regne med. Men det er fort glemt når du står på toppen og kan la det vakre landskapet synke inn i sjelen.

Topplatået er relativt stort og flatt, med varden plassert mot sørvest. Fra toppen er det imponerende utsikt, spesielt mot tindene i Vest-Jotunheimen med blant annet Hurrungane som blikkfang. Det er også flott utsikt ned i Rauddalen, der selvbetjeningshytta Olavsbu ligger.

Jotner og troll med tilhold i Jotunheimen

I tidligere tider var fjellet noe som mennesket fryktet, og det gikk mange historier om troll og jotnersom hadde tilhold i det ugjestmilde landskapeti Jotunheimen, blant annet det mangehodete kjempeuhyret.

I dag kjenner vi troll best fra eventyr, sagnog folkeviser, særlig fra Asbjørnsen og Moes folkeeventyr. Trollene ble ofte beskrevet som digre, sterke, ondskapsfulle og farlige. De var stygge, hadde store neser og øyne, ofte flere hoder eller bare ett øye.

De levde i fiendskap med guder og mennesker og reagerte når de kjente «lukten av kristenmanns blod». De kunne bo i fjellene eller i et fjernt og kaldt land, men det fantes også sjø- og skogstroll.

Trollene har mye felles med jotnene i norrøn mytologi, og jotnene har gitt opphav til begrepet jutul eller jøtul, som er et enormt troll.

Ordet jotne betyr det samme som ordet jotun, som i 1862 inspirerte fjellmannen og forfatteren Aasmund Olavsson Vinje til å «finne opp» Jotunheimen som en fellesbetegnelse på dette karakteristiske fjellområdet. Jotunheimen var jotnenes og de andre onde maktenes verden, som lå utenfor Åsgard og Midtgard.