Turguide til Nordre Skagastølstind

Nordre Skagastølstind er den enkleste toppeni Skagastølsmassivet og krever ikke klatring. Vandringen til toppen er en stor tindeopplevelse midt i Hurrungane, også for barn med fjellerfaring.

Du følger stien innover Skagadalen til medlemshytta til Norsk Tindeklubb ved Heimste Skarstølsvatnet.

Hytta ble bygget i 1938 og er åpen kun for medlemmer av Tindeklubben. Fra hytta er det flott utsikt mot Dyrhaugsryggen, Bandet og Skagastølstindene.

Videre til Nordre Skagastølstind tar du deg oppover i østlig retning mot tjern 1584, hvor du dreier sørøstover og følger skråninga mot toppen. Vandringen oppover går praktisk talt gjennom en eneste lang steinrøys.

Det er mange, nesten usynlige tråkk som det ikke er lett å følge. Under oppstigningen får du etter hvert nærkontakt med et dramatisk landskap; Gjertvasstind (2351 moh.), Styggedalstind (2387 moh.) og breene i de dype botnene.

Når du ankommer selve toppen, er utsikten fabelaktig. Du ser til Jostedalsbreen, og rettforan deg ligger Skagastølsryggen med deandre Skagastølstindene, Ringstindene og Dyrehaugstindene. Under Dyrhaugstindene ser en Skagastølsbreen, en stor «hengebre», som klorer seg fast i den nærmest loddrette fjellsiden.

Skagstølstraversen – drømmetur i Hurrungane 

Skagastølstindene er den vestligste delen av Styggedals- og Skagastølsryggen og er den høyestliggende fjellryggen i Norge. Toppene langs Skagastølstindene er derfor naturlig nok blant de høyeste toppene i Norge.

En av de klassiske drømmeturene i Hurrungane, ja sannsynligvis en av de flotteste ryggtraversene du kan gå i Sør-Norge, starter på Nordre Skagastølstind.

Herfra bukter fjellryggen seg mot Midtre Skagastølstind (2284 moh.), noen steder bredt, andre steder veldig smalt, og omgivelseneer ville.

På høyre side ligger den mørke østveggen på Dyrhaugsryggen, og ned til venstre ligger Styggedalsbreen med ville bresprekker. Turen går videre til Vesle Skagastølstind (2340 moh.) og til toppen på Storen (2405 moh.).

Ryggen er luftig og krever til tider klatringav moderat vanskelighetsgrad. Hvis du ikke har fjellerfaring, er det mulig å bli med på guidede turer med fjellførere.

Tindeklubbhytta – norsk tindehistorie i veggene

Tindeklubbhytta er Norsk Tindeklubbs medlemshytte. Opprinnelig var det meningen at medlemshytta skulle ligge på Bandet, men det ble besluttet å legge hytta lunere til nede i Skagadalen.

På hjemmesiden til Norsk Tindeklubb står det følgende om hytta: Uten noen nærmere overveielse haddevi gått ut fra at på Skagastølsbandet, i hjertet av Horungtindene, der skulle selvfølgelig Tindeklubbens hytte ligge der ved foten av Storen, skulle vi våkne om morgenen, der var vi midt i klatreterrenget,og derfra skulle vi starte på våre turer naturligvis.

Skagastølsbandet ligger på statens høyfjellsgrunn, og derfor ble det den 22. juli 1936 sluttet kontrakt med Landbruksdepartementet om feste av en tomt på Bandet.

Men så hendte det seg, at ni medlemmer av klubben i de samme dagene befant seg på Turtagrø; de foretok befaring og kom raskt til andre resultater: Om de ved sin besiktigelse har opplevet styggevær på Bandet, slik som en kan oppleve det der nårdet blåser opp fra Midtmaradalen og det regner horisontalt, skal være usagt for forfatteren av denne beretningen var ikke til stede.

Sikkert er det, de ni herrene la de romantiske fornemmelsene som knytter seg til Bandet som hytteplass, til side og dekreterte at stedet for vår hytte var på østsiden av Nedre Skagastølstjern.

Den 3. juli 1938 var det offisiell åpning med en fest for grunneierne, byggmesteren, snekkerne og førere, fire av medlemmene var til stede. Den 28. juli var det stor innvielsesfest for medlemmene; at det var høy stemning den dag, behøver vel ikke sies.

De første norske fjellbestigere

Tidlig på 1800-tallet foretok de to unge forskerne Keilhau og Boeck turer i Jotunheimen, noe som vakte oppsikt blant kollegene ved universitetet. 

Da det første nummeret av Magazin for Naturvidenskaberne kom ut i 1823, viet redaksjonen sin innledningsartikkel til nettopp om Hurrungane og Jotunheimen for øvrig.

Keilhau var en dyktig tegner og malte akvareller med naturtro gjengivelser av landformer. Han satte dessuten navn og høyde på flere av fjellene de kartla, og påviste også den bergarten som nå kalles jotungabbro. 12. juli 1820 besteg han Mugnafjellet i Valdres i godt vær.

En varde ble reist, målinger foretatt, og notaterom terrenget og geologien notert før de klatretned. Senere klatret de på Falketind og Nordre Skagastølstind i juli 1820.

J.T. Heftye kalte Boeck og Keilhau for«Aarhundredets første norske fjellbestigere». Da Den Norske Turistforening ble stiftet 1868, var Boeck en gammel mann og deltok derfor ikke i stiftelsen. Stifterne og senere sentrale medlemmer regnet likevel Boeck som en ideologisk far for Turistforeningen.