Turguide til Falketind

Pionerruta – i førstebestigernes fotspor 

Falketind ble første gang besteget i 1820 av Christian Peder Boeck, Baltazar Mathias Keilhau og reinjegeren Ole Urden. Boeck og Keilhau var studiekamerater og dro på flere ekspedisjoner i Jotunheimen.

Keilhau skrev artikler om turene, noe som bidro til økt interesse for dette ukjente fjellområdet. I ettertid er de to blitt kalt Jotunheimens oppdagere.

Sommeren 1820 vandret Christian Peter Boeck og Baltazar Mathias Keilhau inn i Koldedalen. Sammen med fjellføreren Ole Urden klarte de å bestige Falketind, som en av de første toppene som ble besteget i Jotunheimen.

Dette var en imponerende prestasjon ettersom toppen ikke er den letteste i Jotunheimen, og dette var lenge før fjellklatring var etablert som en friluftaktivitet i Norge.

Lena Fauske og Øivind S. Bruland har i Falketind – i førstebestigernes fotspor beskrevet den første bestigningen av toppen:

Førstebestigerne befant seg i et terra incognita – de var på oppdagerferd. Det var forskertrangen som drev dem. Med ungdommelig djervhet søkte de det nye og ukjente.

Keilhau (1797–1858) studerte geologi og har med sine akvareller og skriftlige beretninger foreviget turen.

Men det var medisinerstudenten Boeck (1798–1877) som ble pådriveren til turen som startet 11. juli fra gården Skredbergo i Østre Slidre, og som senere er blitt kalt Jotunheimens oppdagelse.

Det var også han som djervt ledet an i bestigningen av Falketind.

Den lokale kjentmann Ole Urden: «En gammel, erfaren Rensdyrskytter var den tredie Person i Reiseselskabet», for å sitere de to pionerer. «En forstandig og meget comisk Person».

De besteg Falketind ved å gå direkte opp fra Falkebreen, eller Snøggeken, som den også kalles, via nordryggen og videre til topps, angivelig uten tau og klatreerfaring.

Horace-Bénédict de Saussures bok Voyages dans les Alpes var kjent i det akademiske miljøet den gang, og førstebestigerne hadde muligens teoretisk kjennskap til enkel breteknikk.

Slik Keilhau beskriver sine erfaringer i1820-utgaven av Budstikken og senere i Ugebladet Hermoder, må de ha valgt letteste vei opp veggen. Han forteller at rett til høyre for eggens laveste punkt sett nedenfra breen, kan en klyve oppoveren renne før en så traverserer ut til høyre og derfra fortsetter til topps.

Førstebestigningen skjedde så tidlig på året som 14. juli, i en periode da breene i Jotunheimen var større enn i dag. Snøen lå nok den gang høyere oppetter renna i veggen uten vanskelig bregleppe mellom is og fast fjell.

Alternative ruter til toppen – krever klatreerfaring

Det er flere alternative ruter til toppen som krever klatreerfaring. 

Fra Falketinds nordrygg er det veldig fint å gå via Austre Stølsnostinden (1960 moh.) bort til Midtre Stølsnostinden (2001 moh.). Videre er det luftig ned i skaret mot Stølsnostinden (2074 moh.).

Fra Stølsnostinden følger bratt klyving og klatring, en kort rappell ned mot vest over en kort brepassasje ut på Stølsnosi. Fra Stølsnosi er det bratt ned mot sørøst i retning fronten på Stølsnosbreen.

Normalruta – ikke lenger tilrådelig

Breen har trukket seg såpass langt tilbake at det ikke lenger er noen ferdsel på bre på det som historisk har blitt kalt normalruta. Enkelte partier er eksponert for steinsprang og har glatte sva, og det kan være vanskelig å vurdere om det er trygt.

Det er ikke tilrådelig å gå her når det har vært store nedbørsmengder, og det er lav mobildekning i området.

Vinje og Falketind

Falketind er også knyttet til dikteren Aasmund Olavsson Vinje, for det var han som ga navn til fjellet.

Vinje skrev at ånden hans kom til å sveve over Falketind når han gikk bort, og han lovpriste det i sine dikt på midten av 1800-tallet:

Den svarte tind med nebben sin i bugt er falken lik, som voggar seg til flugt; i bringa kvite flekk er spettad inn, og difyr vert han kallad Falketind.