Marius Haugaløkken: – Jeg har prøvd hele veien å ta bevisste valg

Løsningen til den ferske Gjendesheim-verten, med bakgrunn fra sportsbransjen, var en gjenbruksflaske til 150 kroner som kunne fylles med vann fra springen. Om kunden ikke vil ha flaska, kan den leveres igjen og få 140 kroner tilbake. 

– Da har det kostet deg 10 kroner for en liter med forfriskende vann, og ikke 90 kroner literen. 

Det synes Marius synes var en god deal, både for miljøet og for gjestens lommebok. Men to dager etter at beslutningen nådde media, fikk han en telefon fra Mattilsynet. Noen syntes ikke at det kritiske synet på flaskevann var greit og hadde sendt inn en bekymringsmelding. Noen dager senere kom tilsynet på uanmeldt inspeksjon. 

– De hadde fått melding om at vi solgte tappevann. Hun var litt beskjemmet, hun syntes jo selv at det var teit, men de måtte jo følge reglene. Etter å ha forklart at vi kun solgte flasker, og at gjesten selv kunne fylle disse helt gratis i vannkranen, ordnet alt seg.

«Det blir flere og flere folk som ikke vet hva dette konseptet er.»

GJENDESHEIM: Når det plutselig blir rolig, så er det godt å sette seg i graset. – Da kan jeg nok kjenne en tilhørighet, en drivkraft i naturen her, sier Marius Haugaløkken. Foto: Gunhild Aaslie Soldal

Et par år tidligere hadde sykkelentusiasten, sportsfiskeren og progrock-fan Marius Haugaløkken hoppet av sportsbutikkjobben for å slippe å «dytte på folk noe de ikke trengte». Han drev først Rondvassbu noen år sammen med en kompis. Så ble det større oppgaver på Gjendesheim da Vole-familien ga seg. Nå bor han, kona og tre barn her tre fjerdedeler av året. Mellom bestyrerboligen og hotellet er det snakk om 20-30 meters gange. Når det er 200 gjester, 16 timers arbeidsdager sju dager i strekk, setter han pris på turen mellom husene.  

– Når jeg har en steam rundt meg, bruker jeg de meterne godt. Enten å kjenne på hvor stille det er. Eller til å høre musikk. Hard musikk. Ghost er bra. Folque, har du hørt dem? Sånn type musikk synes jeg har en harmoni over seg, sier han.  

Beliggenheten og størrelsen på Gjendesheim gjør at mange har sitt første møte med DNT-systemet her. Dermed kommer også folk som tror det er et helt vanlig hotell, og som blir sjokkert over rom uten bad, at bordene i spisesalen fylles opp slik at ingen skal sitte alene. Det kan være firmaer som enten skal spare penger, eller jobber med sin grønne profil og har valgt Gjendesheim i stedet for London. 

– Det blir flere og flere folk som ikke vet hva dette konseptet er. De rynker på nesa når de skjønner at de må dele bord med folk de ikke kjenner, at de kanskje må sove på sovesal eller skuffelsen over at det ikke er bad på rommet. Det artigste er dem som først er skuffa og så synes det er kjempeartig.

– Og det verste? 

– Det verste er tripadvisor-meldinger der du får terningkast 1, uten noen videre kommentar. Da får vi ikke vite hva som var problemet. Da får vi heller ikke gjort noe med det, og den blir liggende. En slik melding gjør skikkelig vondt. Det er slik som jeg kan gå og kjenne på i flere uker, sier Marius. 

Han påstår at han hatet stranda allerede som femåring. I stedet var det Svarthamar innenfor Yddin i Valdres var hans paradis, sammen med besteforeldrene. Mormor og «besteper» bodde på Ljanskollen i Oslo, og han er ennå er han fascinert av historiene de fortalte, om hvordan de tok toget til Fagernes og syklet opp dit i gamle dager før de fikk bil. Han er fremdeles fascinert av det, og tror det er noe av grunnen til at han er her han er – og jobber med det han jobber med. Hvert år får han opp til 200 søkere som vil jobbe her på Gjendesheim.

– Utfordringen er å finne noen som faktisk vil jobbe, som ikke bare «elsker å være i fjellet».  

I høysesongen er det 14-16 ansatte, flere nasjonaliteter er representert. Selv har han to oppgaver han prioriterer høyt hver dag: Å introdusere dagens middag, og være der når gjestene sjekker ut om morgenen. Takke for besøket og ønske velkommen igjen. 

Besseggen, turen på 16 kilometer fra Memurubu til Gjendesheim, står stødig som ett av Norges aller mest populære turmål.

Selv om nye stjerner som Trolltunga og Romsdalseggen kommer opp, så avtar ikke populariteten til Besseggen.

FRA EN FjELLTUR: Det blir ikke mange turer for en trebarnsfar og hyttevert, men den hender. Foto: Privat

– Vi er heldige med at vi har en naturlig barriere med Gjendebåten, som har et visst antall plasser og avgang til visse tider inn til Memurubu. Dermed fordeler trafikken seg på en jevn måte og det blir ingen kaos og negativ opplevelse selv om det er mye folk. Jeg kan kjenne på volumturisme i blant, men det er jo mange positive med slike punkt også. I går hadde jeg 180 gjester. For mange var det aller første gang de var på fjelltur. De var så glade for at de hadde gjort det. De får smaken på det, og kommer til å fortsette å gå i fjellet og ta vare på naturen. 

– Ja, tror du det? 

– Vi tar vare på det vi er glade i! Det å la folk få se hvor viktig fjell og friluftsliv er, det er utrolig viktig! Jeg har vært opptatt av hva reiselivet kan bidra med for klimaavtrykket. Er det en bransje som virkelig kan skyte seg selv i foten, så er det reiselivet. Vi må få folk til å tenke mer og ta bevisste valg, sier Haugaløkken.

Det å få folk til å bli lengre på reisemålet, er hans mantra. 

«Det verste er tripadvisor-meldinger der du får terningkast 1, uten noen videre kommentar. Da får vi ikke vite hva som var problemet. Da får vi heller ikke gjort noe med det, og den blir liggende.» 

Klimaavtrykket blir mindre om du holder deg til en reise og blir en stund, framfor å reise tre helger på rad. Vi vil helst at gjestene skal bli så lenge som mulig. Det er bedre for oss med en gjest som er i ti dager, enn ti gjester som er her én dag. Derfor har vi jobbet med å finne alternative opplevelser. Kanskje leier du sykkel, tar en raftingtur når du likevel er her. Da får du flere overnattingsdøgn og mindre reising, sier han.

Haugaløkken skryter av utlendingene som kommer.

– De har gledet seg lenge til denne turen og forberedt seg godt, sier han. 

Han har selv gått Besseggen i sandaler, på den tiden Teva-sandaler var i skuddet, fra Gjendesheim til Gjendebu, både Bukkelægeret og Besseggen. Besegg-løpet har han også deltatt i. Det var den ene gangen i livet han har hatt startnummer, påstår han. Det endte med akutt magetrøbbel etter å ha høljet nedpå sportsdrikk på en av drikkestasjonene.

«Jeg har vært opptatt av hva reiselivet kan bidra med for klimaavtrykket. Er det en bransje som virkelig kan skyte seg selv i foten, så er det reiselivet.»

Innen jakt og fiske er han mer på hjemmebane. Rekorder på ørret: 5,7 kilo, hjort: 18 tagger,  tiur og røye. Under fisketuren med storørreten fikk han forøvrig 14 ørreter på over en kilo, mens kameraten fikk en harr på 600 gram.

Han har padlet kano gjennom Femundsmarka, Hardangervidda, Børgefjell, Finnmarksvidda og Reisadalen, samtidig som han hevder at han lider av vannskrekk. 

I mai, når det er snøsmelting på Gjendesheim, pleier familien å dra tre uker nedover i Europa. Tre uker med ferie, inspirasjon, sykkelturer. Full bil, to voksne og tre barn i baksetet. Der får de ut enda en lidenskap, god vin! Privat og profesjonelt.

Han erkjenner at det er en brist i å være kompromissløs på å servere kun lokalmat, lokalt øl og droppe salg av flaskevann og brus for å dempe klimaavtrykket, mens han samtidig setter langreist rødvin på glassflasker øverst på menyen under hver middag på Gjendesheim. 

–  Rødvinen blir ikke så lokal, men den er til gjengjeld veldig lokal der den kommer fra. Det er stor inspirasjon for meg hvordan de klarer å løfte fram småskalaprodusenter i reiselivet, og hvor lidenskapelig opptatt av håndverket de driver med, sier han.   

Han er også generelt for alt som har med sykkel å gjøre.

Det har han vært helt siden han i 1997 svidde av 36.000 kroner, hele studielånet, på en fulldemper. Det har blitt en del sykler etter den, også.

«Jeg har prøvd hele veien å ta bevisste valg, men følte det var litt vanskelig å være et miljøfyrtårn, og samtidig være en del av markedsføringen til Visit Norway på mandarin.» 

LIDENSKAP: Marius ga opp ex-philstudiene samme år som da han brente av hele studielånet på fulldemper. Sykling er noe av det artigste han holder på med. Foto: Kristoffer M. Thuestad

– Jeg liker å slippe meg løs, og kjenne balansen på å det og å gå så langt at det nesten går gærent, sier han.  

Nylig gikk det gærent. Venstrehånda må holdes i ro nå. Brudd i båtbeinet. Ja, det gjør vondt. Men ikke verre enn at han er veldig opptatt av sykling som noe bra. For flest mulig.  

– Det blir jo ofte løftet fram konflikter mellom turgåere og syklister. Men det vil alltid være konflikter om folk ikke tar hensyn til hverandre. Her er det bare å ha respekt for at naturen, fjellet og stien kan brukes av flere. Dessuten har vi så mange stier som ikke blir brukt, som gror igjen. Vi leier ut stisykler, både vanlige og elektriske, og vi kan fint henvise til fine steder hvor du kan sykle i timesvis uten å treffe folk. Folk koser seg, det skaper en entusiasme, sier han.  

– Skulle du gjerne sett at det var lov med elsykler i nasjonalparken også?  

– Det har jeg ingen formening om. Det er bare å forholde seg til lovverket. Det synes jeg er ryddig, sier han. 

Marius har tatt et klart standpunkt i hva slags profil han ønsker for Gjendesheim, til noens fortvilelse. Han har definert sitt marked til Norge og Nord-Europa.  

– Jeg har prøvd hele veien å ta bevisste valg, men følte det var litt vanskelig å være et miljøfyrtårn, og samtidig være en del av markedsføringen til Visit Norway på mandarin. Jeg tok det opp på en høflig og grei måte at jeg ikke syntes dette var greit og ba dem fjerne det. For meg strider det fullstendig mot den profilen jeg prøver å bygge. Jeg trodde dette skulle være den enkleste sak i verden, men den gang ei.

– Jeg har også fått høre at folk tror at jeg er imot at kinesere skulle få oppleve Norge, noen har til og med kalt det rasisme.. Dette stemmer selvfølgelig ikke. Alle er velkomne hit, men å markedsføre Gjendesheim i Kina, eller USA for den saks skyld, strider mot den klimapolitikken vi prøver å styre mot, sier han.

Gjendesheim markedsføres ikke lenger på mandarin. Marius har registrert at DNT sentralt støtter hans syn, med uttalelser om at de ikke ønsker noen markedsføring i fjerne utland.  Andre store destinasjonsselskap har også fulgt etter.

– Jeg skal ikke si at det er på grunn av meg, men jeg er jo glad for at flere ser at det blir feil, sier han. 

Gårdbrukerne i Gudbrandsdalen har fått en god venn her ved Gjende. Det handler om stolthet, kunnskap og holdninger. For Haugaløkken blir det feil å ha kjøttfrie dager. 

– Jeg er først og fremst opptatt av å servere riktig kjøtt. Å opprettholde og synliggjøre den gode dyrevelferden som norsk landbruk faktisk representerer, sier han.

Han serverer hovedsakelig kjøtt og grønnsaker fra lokale produsenter, og har ikke servert noe importert kjøtt, eller oppdrettsfisk de siste fem årene.

Det er mer enn 100.000 måltider til sammen. Han synes sjøl det var tungt å se på griseskandalen for noen måneder tilbake, når han selv kjenner seriøse griseprodusenter, vet at de har vanndam, får skygge, at det er dyrevelferd hele veien.

Er det lam på menyen på Gjendesheim, innleder Marius måltidet med å fortelle historien om Mathias, som driver gård lenger nedi bygda, om sauene som beiter ikke langt herfra. Å fortelle om maten og hvor den kommer fra, mener han er noe av det viktigste han gjør. Det handler både om lokal verdiskapning, utmarksbeite, insekter, om alt. 

– Da spiser de opp maten sin. Jeg kan ha vegetarmaten klar til tyske vegetarianere, som ender opp med å spise kjøtt. De sier at det først og fremst er storindustrien i Europa som gjør at de holder seg unna kjøtt. «Jag spiser villa djur», sa en svensk jente en gang, som først hadde proklamert at hun var vegetarianer. 

Han mener det er noe som er feil når en turisthytte i Trollheimen for eksempel må importere kjøtt fra New Zealand, fordi det er vanskelig å få tak i sauekjøtt i sauekommunen Oppdal. 

– Slikt gjør meg politisk engasjert.

– Det er kommunevalg i år, stiller du?

– Ja, jeg står på lista for Senterpartiet. Det er viktig å engasjere seg politisk, ikke bare være en som klager på sidelinja, sier han.  

Våren 2020 gjenåpner vandrerheimen på Valdresflya, som har vært ute av drift i lang tid.

Det er Marius som skal drive der også.  

– Det skal bli et tøft, lite stoppested. Det er jo vanlig på sånne steder å selge troll og unyttig ræl. Jeg har lovt meg selv at dersom jeg ikke klarer å drive uten å selge slikt, så skal jeg finne på noe annet, sier han.