31. august, klokken er 22:45. Natten har senket seg over Jotunheimen, og de aller fleste som befinner seg i fjellområdet koser seg på en lun og varm turisthytte eller i en myk og varm sovepose.
Samtidig, høyt over Gjende, skimtes to hodelykter på vei mot Surtningssue, og kort tid etterpå høres et jubelbrøl.
– Jaaa!
Thomas Tichelkamp skal ha æren av å først ha kommet på tanken å gå Norges 7 høyeste topper. Bergen hadde jo 7-fjellsturen, og både Bodø og Trondheim har sin topp 7, hvorfor kan man ikke ha en 7-fjellstur for Norge?
Etter å ha valgt en primærfaktor på 50 meter oppdager vi fort at topp #8, 9 og 10 ligger så og si på veien mellom de 7 andre, og dermed ble ideen om Norges topp 10 skapt. Når den perfekte luka åpnet seg på værmeldinga derimot, skulle tilfeldighetene ha det til at Peter Joachim Gogstad ble med meg på tur i stedet.
(Saken fortsetter under bildet)
ROCKY MOUNTAIN: Fra toppen av Styggedalstind er det ikke veldig langt til Storen (i bakgrunnen). Foto: Ivar Marthinusen
Første natt kan ikke akkurat beskrives som behagelig. Med en ukritisk tiltro til værmeldingen legger vi oss ned på noen steinblokker under åpen himmel. En litt for kald sovepose betyr også at man får god tid til å tenke over hvor idiotisk det man holder på med kanskje er. Heldigvis er sommernatten kort, værmeldingen har rett, og vi våkner til soloppgang og duggfrisk fjelluft. Turen over Styggedalsryggen er upåklagelig, bratt terreng og sta dig sikring tvinger oss ned til et behagelig tempo.
Peter Joachim og jeg stoler mer og mer på hverandre, og trekker på hverandres kunnskap. Ikke bare føler jeg meg sikker på at han sier fra når behovet for sikring kommer krypende på eksponerte fjellrygger, men jeg veit han kommer med solid erfaring når vi krysser glatte snø- og isfelt.
På vei ned fra Storen får vi en påminnelse om hvor farlig turen kan være. Et litt dårlig veivalg tvinger oss til å krysse nøyak tig det samme snøfeltet som krevde livet til den erfarne klatreren Håkon Hansen bare en drøy måned tidligere. Heldigvis, med god hjelp fra en isøks, kommer vi oss trygt over.
Dag to er hviledag. Hvis man kan kalle en tur innom tre av Norges høyeste topper for det. Men, sett bort fra det vi har valgt å kalle for helvetesuren, en bratt og løs fjellside mellom Skarstind og Storjuvbrean, går dagen uten dramatikk. Høye tinder og isbreer bader i solskinn, og Veslepiggen og Galdhøpiggen viser seg fra sin fineste side. Vi slår av prat med både besøkende og betjeningen på hytta på toppen av Galdhøpiggen. Vi når Spiterstulen til og med en halv time før planen, magen blir fylt av en nydelig middag, og vi får en god natt.
MEMURUTINDANE: Litt luftig er en underdrivelse. Ryggen minner mer om et ustabilt og rustent sagblad enn en knivsegg. Foto: Ivar Marthinusen
ULLDYR: Det lokale dyrelivet velsigner turen vår. Foto: Ivar Marthinusen
Dag tre visste vi ville bli lang. Humøret er ikke på topp når avreisen blir utsatt av en intens kortvarig regnskur, men til tross for dette blir Glittertind besteget på slaget klokken 12, akkurat etter planen.
LES OGSÅ: Populært klatrefelt stengt på grunn av rovfugl
LES OGSÅ: – Varmare på Grønland enn heime!
Fra Glittertind er det langt til Memurutind, og et eller annet sted mellom Veobreane begynner det å gå saktere og saktere. Mye gåing over lang tid sliter på kroppen, matlagrene går tomme og motivasjonen synker. Det er i grunnen underlig hvordan man kan være topp motivert til å fullføre turen, samtidig som man nesten ikke orker å gå de neste hundre høydemeterne. Heldigvis er det ikke langt igjen til vesttoppen på Store Memurutind, men det tar en time lengre tid enn forventet. Foran oss venter det vi trodde skulle være en litt luftig knivsegg over til hovedtoppen.
«Første natt kan ikke akkurat beskrives som behagelig. Med en ukritisk tiltro til værmeldingen legger vi oss ned på noen steinblokker under åpen himmel.»
Litt luftig er en underdrivelse. Ryggen min ner mer om et ustabilt og rustent sagblad enn en knivsegg. Klatretauene la vi igjen etter den første dagen, og alt vi har er et tynt tvillingtau på snaue 30 meter. Sliten både fysisk og mentalt bestemmer vi oss for å gå ekstra forsiktig over til hovedtoppen. Det er bedre å være stødig og ha god balanse enn å sjanse, men det spiser også av vår dyrebare tid, og på toppen av Memurutind vurderer vi derfor for alvor å avbryte den siste toppen, Surtningssue.
På Memurutind er man milevis fra nærmeste hytte, og med bare to timer dagslys igjen, blir det en lang dag uansett hvilken retning vi velger å gå. Planen er å gå over Styggehøbreatindane til Surtningssue, men med vårt tempo vil vi komme frem lenge etter midnatt, det frister lite. Derfor bestemmer vi å gå ned mot Memurubreen i stedet.
TØFF NEDFART: Fra Styggedalsryggen er det langt til bresvelgene under. Foto: Ivar Marthinusen
Nede på Memurubreen har vi nesten gitt opp å gå innom Surtningssue, men så ser vi en mulig løsning. Midt i den bratte fjellsiden er det et slakere parti. Det blir mulig å holde høyden vår. Med nyvunnet motivasjon går turen videre til Surtningssue. Nær toppen av Surtningssue er det en nødbu, Surtningssuebui. Nesten tom for energi, setter vi oss, det er 2 timer igjen til midnatt, og vi fyller på med energi.
Så nære målet er det bare å hive på dunjakka, og ta en kort tur de siste 140 høydemeterne til toppen. Og så skjer det, klokken er 2245. Tåka har lagt seg rundt toppen. Det er bekmørkt og stillheten blir brutt av et kort «Jaaa». Gleden blir likevel kortvarig da vi begge innser at kartet er glemt i Surtningssuebui.
LES OGSÅ: Keisarleg vakkert
Stien ned igjen er vanskelig å følge, og hytta er nesten umulig å se når det er mørkt og tåkete. Vi teller skritt nedover, og ganske riktig mister vi stien. 600 skritt lengre ned begynner vi å lete i bredden etter hytta, men vi finner verken den eller stien. Et siste forsøk blir brukt til å skru på mobiltelefonen, det er lite batteri, men akkurat nok til å få inn et GPS-signal, finne ut hvor høyt vi er, og gå de 20 høydemeterne vi finner ut at vi mangler. Så ser jeg det svake lyset fra hodelykta som står på inne i hytta. Endelig trygt fremme! En påminnelse på hvor fort ting kan gå galt i fjellet.
ALENE MED UTSIKTEN: Turens høyeste punkt er nådd, og vi er til og med alene på toppen av Galdhøpiggen. Foto: Ivar Marthinusen
Det er noe spesielt ved å sette seg høye mål, for så å fullføre. Ti topper er besteget, kroppen er sliten, vi må tine snø for å få nok vann, og på Surtningssuebui begynner det å bli bikkjekaldt. Likevel, langt fra nærmeste myke behagelige seng er stemningen på topp. Vi feirer med en tørr sjokoladekake som har vært med oss på alle toppene og mimrer ekstatisk tilbake på de siste tre dagene.
«Vi teller skritt nedover, og ganske riktig mister vi stien.»
For mange er superløperne Emelie Tina Forsberg og Kilian Jornet Burgada synonymt med nesten umenneskelige prestasjoner. Les om dem her: Superparet!
Neste morgen glitrer hele Jotunheimen i soloppgangen, og fjellene i vest har fått et lett snødryss. Vi går raskt og effektivt ned til Memurubu for å spise frokost. Med en utrolig flaks rekker vi båten til Gjendebu, spiser et godt måltid, før vi begynner den lange marsjen mot Leirvassbu.
HURRUNGANE: Fra rapellen på Storen har man storslagen utsikt til resten av Hurrungane. Foto: Ivar Marthinusen
Det tar ikke lang tid før tåke og regn kommer krypende. Beina går på autopilot, og tankene går til helt andre steder enn den heller labre utsikten. Vi er begge fornøyd med tilværelsen akkurat nå. De siste dagene har tross alt vært ganske utrolige. Vi har opplevd alt fra de bratteste fjell, til de jevneste flater; tungt regnvær til strålende sol; tørr kjeks til herremåltider; blytungt slit til nyvunnet motivasjon og ikke minst tillit og vennskap.
«Vi feirer med en tørr sjokoladekake som har vært med oss på alle toppene og mimrer ekstatisk tilbake på de siste tre dagene.»
Petter Wessel Zappfe sa en gang: Klatring er meningsløst som selve livet, derfor vil dens trolldom aldri dø, og det samme kan vel sies om friluftsliv generelt. Vi har ikke prestert noe ingen andre kan oppnå eller forandret verden. I bunn og grunn handler det om to ting. Gleden av å være på tur, og gleden av å ha greid et personlig mål.
