Turbobla – del 1

Kommer jeg til å gjøre som pappa da han gikk Norge på langs en gang på 80-tallet, å drikke oppvaskvannet?

Æsj, tenkte jeg før jeg dro. Det viser seg at det ikke finnes noe som heter æsj.

Den verdifulle maten 

Vi skjønte fort at det å få i seg nok energi var viktig, men vanskelig. Potetmos blanda med tomatsuppe ble ikke nok og vi måtte etterhvert bli kreative.

Potetmos, havregryn og tomatsuppe.

Potetmos, havregryn, tomatsuppe, nudler, egg og pølse.

Kombinasjonene ble mer og mer eksotiske desto lengre ut i turen, og du vet det oppvaskvannet jeg nevnte? Det er masse næring igjen i kjelen etter matlaging, de matrestene er også energi og det er synd å la det gå til spille.

MATLAGING: Det blir mange morsomme middager på tur. Foto: Sunniva Sørheim

Oppvasken tok dermed form ved at vi smelta snø i middagskjelen. Det beste er selvfølgelig å finne overvann, men om ikke det skulle være i nærheten graver du deg ned til den mer fastere og isete snøen. I den er det flere vannmolekyler og ikke så mye luft som i tørrsnøen. Å bruke snøen du graver vekk til kuldegrop er en effektiv fremgangsmetode! Det tar lang tid å koke vann og er en stor tålmodighetsprøve når soveposen lokker, men den tiden du bruker på det veier godt opp mot varmen det gir over natta.

Vannet vi koker opp tar vi nemlig over på drikkeflasker med ullsokk over, og ja, da har du kanskje skjønt at potetmos, havregryn, tomatsuppe, nudler, egg og pølsevannet endte opp på flaske og ble drukket som lunken energidrikk dagen etterpå. 

Nasty, tenker du kanskje, men det var nødvendig der og da.

Når du først skal drikke dette vannet handler det om å ta så mange slurker du kan om gangen uten å puste med nesa, for da smaker du bare på det en gang. Det gjelder også å ikke studere vannet for mye, øynene bedrar ofte smakssansen og det kan da bli verre enn det egentlig er.

FROKOST: Alle måltider spises fra samme koppen. Foto: Sunniva Sørheim

– Sunniva sjekk ut dette vannet! Det ikke våre matrester engang, sier Margrete etter at vi kokte vann i en kjele vi fant på Kvepsendalskoia i Rana kommune.

Hun tar en god slurk, og jeg kan se at det ikke går så lett ned som det hadde gjort med ferskt vann fra bekken i sommerfjellet.

Når hodet til Margrete kommer opp av flaska er det en viss forskrekkelse i ansiktet hennes. 

– Sunniva! Det er en muselort oppi her, jeg er helt sikker!

Vi ler, uffer og huffer oss litt mens hun plukker den ut og tar en slurk til.

Siden det tar såpass lang tid å koke snø til vann er det et poeng å ikke sløse med vannet.

Om det da betyr å drikke vann som i en vanlig hverdag hadde vært absolutt uaktuelt, så får det bli som det blir.

Akkurat med denne hendelsen gikk det veldig bra med magen, men vi anbefaler å undersøke grytene du smelter snøen i litt mer kritisk enn det vi gjorde. 

«Når du først skal drikke dette vannet handler det om å ta så mange slurker du kan om gangen uten å puste med nesa, for da smaker du bare på det en gang.»

Kunsten å skifte truser

Det er ubehagelig å ikke tørke seg etter man har tissa, spesielt når man skal bruke samme truse flere dager i strekk. Du skjønner det at utover i turen så danner det seg en stripe størkna tiss i stoffet. Lukten som etter hvert setter seg kan kanskje sammenlignes med symptom på bakteriell vaginose. Nhi.no sier det slik: Lukten kan være ubehagelig og beskrives ofte som fiskelukt.

Greia med truse på tur er å ikke bruke de opp for tidlig. Det er ikke gøy å ha to uker igjen i fjellheimen uten rein truse, men hvis du skulle være uheldig å ikke mestre når man skal bytte truse-kunsten er det bare å sette i gang med trusevrenging. Kanskje du kan klare å overbevise deg selv om at det gjør trusa litt mer koselig å ha på seg. 

– Du kan aldri ha for mange truse med deg, sa mamma da jeg var mitt oppi pakkeprosessen.

Jeg stod med tre ulltruser i hånda. Tre ulltruser på en månedslang pulktur betyr at jeg kan skifte truse hver tiende dag. Det burde da holde?

Men, hva hvis jeg skulle få mensen, glemme p-pillene og starte å blø igjen? Trusebruken øker jo betraktelig med mensen. Jeg dykker ned i truseskuffen tar opp tre bestemortruser og tenker at de ikke veier så mye. Tre ulltruser pluss tre truser med høyt liv som backup. Det skulle vise seg at de ekstra trusene var en god avgjørelse å ha med seg. Det var utrolig deilig å kunne skifte til vanlig truse når telttilværelsen ble oppgradert til hytteliv, nødvendig var de kanskje ikke, men litt luksus kan man unne seg. Mensen fikk jeg aldri, men det er ikke et stort problem når alt kommer til alt. Ha med en pose med en pose rundt og legg de brukte i den. Ikke noe problem. Om du skulle være på ordentlig langtur, uten tilgang til trusevasking underveis, er det et tips å bruke truseinnlegg for å forlenge varigheten på trusa.

«Greia med truse på tur er å ikke bruke de opp for tidlig.»

TISSEPAUSE: Ikke så veldig behagelig å stå lenge i denne stillingen.

Gnagsår i rompa, vaselin og fryste våtservietter

Du vil helst unngå å dra på deg en på bakteriell vaginose, urinveis- eller soppinfeksjon når du er på fjellet. Derfor gikk vi for å ta med oss en halv kilo våtservietter.

På en tur med pulk tenkte vi at det var vekt verdt å ta med seg. Den første uka ble de brukt til vask nedentil.

Den andre uka ble de også brukt til vasking under armene.

Den tredje uka hadde Toro-posematen begynte å gjøre sitt med systemet og det ble komplikasjoner med avføring. Matkreativiteten hadde sine følger.

SNØBLINDT: På de fleste dagene så vi ikke så mye til fjellene. Foto: Sunniva Sørheim

Å stå med rompa bar ute i kulda i over ti minutter for å presse ut noe som ikke kommer blir etter hvert sårt.

Vaselinen jeg ble anbefalt å ta med i tilfelle dette skulle skje ble dermed åpnet og smurt på. Det medførte at en bedre håndvask var nødvendig og våtservietter fikk igjen sin oppgave.

En liten obs hvis du tenker å ta med deg våtservietter på tur, de er vannbasert og fryser altså lett til is.

Dette medfører at pakken ender opp som en mursteinblokk, og at vaskingen mellom all traskingen blir en kald affære unnagjort i en drøm om varmere bad.

MÅKER VEI. Det er tungt å dra pulken i mye løssnø. Foto: Sunniva Sørheim

Vannblemmer og gnagsårsokk

Margrete hadde allerede vært en uke på tur i Dividalen i indre Troms før hun møtte meg ved Lønsdal.

Det første hun gjorde da hun kom var å ta av seg skoene og sokkene for å teipe føttene.

Hun hadde allerede pådratt seg gnagsår, men sa det gikk helt fint.

Sokken blir dratt av og synet som møtte meg passet ikke helt med at hun sa det gikk helt fint. Margrete hadde nemlig pådratt seg to ekstra tær ved form av vannblemmer.

Gigantiske var de, og jeg kjente at magen vrengte seg i tanken på at jeg kunne ende opp med den samme plagen. 

– Helt ærlig, Sunniva, det er absolutt ikke så ille. Jeg merker det ikke når jeg går på ski engang. Hva mener du jeg skal gjøre, sprekke dem?

Tærne til Margrete så ikke gode ut, og jeg undersøkte de med en viss fasinasjon.

– Altså, hvis det ikke plager deg sånn som de er nå, så lar du de bare være, konkluderte jeg meg. Hun sa seg enig. 

FØLE SEG VEL: Røde negler og leppestift kan gjøre susen. Håret blir noe umedgjørelig etter noen dager på tur. Fant fort ut av at det beste bare var å ha de i fletter gjennom hele turen. Foto: Sunniva Sørheim

De ble ikke nevnt igjen, før ti dager senere da hun fortalt at de visstnok hadde sprukket opp.

De ga ingen komplikasjoner, verre var det med gnagsårene hennes på hælen, men ikke så ille at det påvirket turen i noen grad.

Det holdt visstnok å teipe med sportsteip og teip med stretch. Selv hadde jeg gått til innkjøp av gnagsårsokker, helt magisk spør du meg.

Med god plass i skiskoene til ullsokk, raggsokk og gnagsårsokk, sammen med en og annen compeed i ny og ne, var det bare den verste oppoverbakken som gav en liten vannblemme, ellers holdt jeg meg glatt som en baby.

GNAGSÅR: Udelikate føtter med vannblemmer. Foto: Sunniva Sørheim

Barske glæder

På Sauvashytta i Rana finner vi boka Barske Glæder. Der har Arne Næss noen skildringer om Petter Wessel Zapffe.

Han har aldri forvekslet det bare å befinne seg, geografisk sett, på fjellet og det å leve med og i fjellet. Å bidra til at èn gjør det siste er en større innsats enn å bidra til at hundre gjør det første.

Å leve med og i fjellet vil si at de tingene som i en vanlig hverdag ville blitt sett på som udelikat og ekkelt fordufter inn i overlevelse.

Vi bare er, og bryr oss ikke med lukt og ekle truser. Skjønnhetsprodukter, Zalo og sjampo blir bare et bevis på at vi lever i en tid som ikke vekker det enkle i oss, noe det å være på langtur gjør.

Livet blir enkelt, det eneste du skal er å sette den ene foten foran den andre åtte timer om dagen, og så skal du leve etter å klare det. Sove når det blir mørkt og stå opp når du våkner. Spise nok mat og drikke nok vann.

Udelikat blir et ord som man ikke forholder seg til før man åpner pakkposene etter hjemkomst.

Da skal jeg love deg at ordet udelikat får en ny dimensjon.

GLIMT AV SOL: Det er viktig å nyte når sola dukker opp. Foto: Sunniva Solheim

For herregud, den ullnettingen stinker og herregud, den ene skåla du har spist mat fra i tre uker er skitten.

For ikke å snakke om all huden som flasser av etter den første dusjen. Den første dusjen som varer så lenge at du overbeviser deg selv om at du er den eneste personen igjen i verden, og som er så deilig at du blir sikker på at flisene rundt deg er inngangen til Edens hage. 

Magien ved det hele er at i de tre ukene fra Lønsdal og sørover har ikke noe av dette udelikate ved tur brydd oss.

Det har bare lært oss at det er forskjell på det å leve med og i fjellet og det å være, geografisk sett, på fjellet.