Det er hovedsakelig tre ting livet handler om når man er lenge på tur. Det ene er å takle det uforutsigbare som oppstår, det andre er å ta vare på de små øyeblikkene som gjør dagene gode, mens det tredje handler om å finne rytmen for å oppnå turbobla.
Her er del to i Sunniva Sørheims beskrivelse av tilværelsen i langturbobla, fra en 17 dagers fjellskitur over Saltfjellet.
Kjepper i hjulene
Man har en turplan, men den turplanen må garantert endres gang etter gang. Om det er på grunn av uvær, såre føtter eller pandemi.
Det er ikke til å komme unna at det oppstår uventede situasjoner som setter kjepper i hjulene for den opprinnelige planen din. Turbobla handler nemlig om å kunne omstille seg hele tiden, noe vi skjønte allerede før vi startet turen vår som i utgangspunktet skulle starte i Sulitjelma og ende ved Børgefjell.
Jeg satt på toget mot Trondheim da min turvenninne Margrete Hovda ringte og sa at fjelltjenesten hadde meldt om 20 centimeter overvann på Ballvatnet, i tillegg til økende skredfare i fjellet.
– De fraråder oss å gå der, Sunniva, sier Margrete, så jeg foreslår at du går av ved Lønsdal stasjon i stedet for å møte meg i Fauske, også ordner jeg alt av mat og drivstoff.
Vi bestemte oss for å gå den fine veien over Saltfjellet. Den som går gjennom Bjøllådalen der blant annet DNT-hyttene Saltfjellstua og Krukkistua ligger.
Vi gikk 500 meter før vi skjønte at det ikke var mulig med pulker på mang titalls kilo. Det hadde dumpet ned med snø, og det kjentes ut som om pulkene slikket jordas indre.
Å gå i løs nysnø er heller ikke snilt med feller. Pudderet sniker seg under fellene, noe som medfører at de løsner. Vi måtte derfor ta de av, varme de på kroppen for så å teipe de fast med sportsteip. Det funker bra i løssnø, men på skaren sliter stålkanten teipen over etter en stund.
Vi tok valget om å snu, og måtte igjen stoppe opp og tenke gjennom hva planen nå skulle bli.
Brøytekanten på E6 skulle bli svaret på hvordan vi skulle komme oss over Saltfjellet med nysnø opp til knærne.
Idyllisk var det ikke å vasse i reinsdyrblod og lastebileksos, men en nødvendig transportetappe for å komme seg inn i turgåinga. To dager i brøytekanten og Saltfjellet var forbipassert.
TITT HEI: Fjellene titter så vidt frem mellom skyene.
Redningsmenn i dyp snø
Det skulle blåse opp i fjellet, og en hyggelig brøytebilsjåfør foreslo at vi kunne være på venterommet på sørsiden av Saltfjellet til det kom bedre vær. To netter sov vi der før været endret seg.
Snøen lå dypt i skogen vi måtte opp i for å komme oss på det forblåste, og den da mer faste snøen, på fjellet. Søren også, det kom til å bli et mareritt med de tunge pulkene som var lasta med matrasjoner ti dager frem i tid.
Mat med tilhørende drivstoff, 10 liter for å være eksakt, en halv liter per person per dag hadde vi regnet ut. Idet vi festet pulkdraget og var på vei til å gå kom det en same på skuter.
Han stoppet, kommenterte det tunge lasset, og sa han var på vei opp på fjellet for å se etter reinsdyr, tilfeldigvis i samme retningen som vi skulle. For en lykke!
Med skuterspor opp den skogkledde bakken ble det god halleluja- og huttemegtu-stemning, så heldig det går an å bli!
En dag som så mørk ut ble reddet av skuterspor, og det gikk opp for meg at de små tingene som oppstår er de tingene som man må ta med seg til de ekstra lange dagene, for alle dager er ikke like gode.
VENTEROMMET: Med brøytebilene utenfor vinduet.
Ti steg om gangen
Vi sov i telt ved Sør-Randalen og var på vår femte dag da jeg skjønte at jeg måtte finne min egen rytme skulle jeg klare å komme meg videre.
Jeg hadde ikke kommet inn i turbobla enda, og formen var alt annet en god. Med slitne bein var det om å gjøre og ikke grave seg ned i elendigheten, og jeg levde kun ti steg fram i tid.
1,2,3,4,5,6,7,8,9,10.
Pause.
Telle til ti.
Pause.
Jeg måtte finne kraft i det enkle og bruke tid. Stødig og sterk. Stødig og sterk, du er svak, og sånn gikk tankene. En evig kamp inni hodet mitt. Bruke tid. Tenke en tanke, mange tanker. De 15 kilometerne som vi skulle gå til Virvasshytta ble til 10, så til 8 og så til 5, med bare fem kilometer igjen kom tåka og satte en stopper for rytmen. Noe som egentlig ikke gjorde så aldeles mye for denne tunge dagen måtte ende en gang den også.
Transe og turkist overvann
Vi hadde mye dårlig vær, så lite til fjella og gikk i småskalaterreng som om det var en eneste stor labyrint. Det var snøblindt og vi kjente bare nærværet av fjellene som hånet oss fra over skydekket.
Rytmen ble igjen viktig. Jeg hadde gått vekk fra ti-steg-om-gangen-rytmen til å bruke stavene for å oppnå en viss gå-transe.
Høyre stav frem, skyte venstre stav ut med hofta. Høyre stav frem, skyte venstre stav ut med hofta. Det var en av mange gå-i-transe-metoder. En annen litt mer komplisert rytme som funket spesielt godt i oppoverbakker gikk slik; høyre stav frem, venstre og høyre stav løftes og settes ned samtidig.
Høyre stav frem, venstre og høyre stav løftes og settes ned samtidig. Av og til byttet jeg på å sette ned venstre og høyre stav først, men det funket ikke så bra, det var mer for å belaste venstre skulderen når høyre skulderen skrek etter pause.
I en sånn rytme gikk jeg en hel dag frem til vi nådde Kvepsendalstjønna.
Der hadde overvannet fryst til is og laget seg en sterk turkis farge. Det som egentlig var en kjip dag med snøblindt føre, ble til en dag med en utrolig fin naturopplevelse.
BLÅ-LYST: Det turkise overvannet på Kvepsendalstjønna.
Dragninga mot fjella
Det man gjerne forteller først er alle de fine opplevelsene fra tur. Jeg har mange, men det er også viktig å forstå at det å være på tur over lengre tid ikke alltid er like idyllisk.
Det var ganger jeg lurte på hvorfor jeg valgte å fortsette dag etter dag, og det gikk opp for meg at det var den indre dragninga mot fjella. En dragning som livnærer seg på de gode øyeblikkene.
Mange av de gode øyeblikkene ble tilbrakt på fine hytter som Polarsirkelen turlag har i fjellene sine.
OKSTINDAN: Sett fra Sauvasshytta. Foto: Sunnniva Sørheim
Hytte på hytte
Etter Virvass var det dagsetapper mellom DNT-hyttene. Først kom vi til Kvepsendalskoia som hadde føyket ned i snøstormen, så gikk vi videre til Kvitsteindalstunet der vi fikk sjokoladekake og saltet torsk av hyttefadderne.
Videre tok vi oss opp Ivakskardet til Sauvasshytta, og fra der var det nedover til Umbukta fjellstue hvor vi hadde nye en depotpakke ventende på oss. Det skulle bli bra med enda 10 nye liter bensin i pulken, den som akkurat hadde begynt å kjennes lettere ut.
TUNGT: Pulkene blir tungt lasset med lage distanser mellom depotene.
Mildvær og endring i planen
Etter en dusj og en bedre middag satte vi oss i sofaen og så på værmeldinga. Først skal det komme snø, så skal det komme sludd og så skal det regne. Om tre dager kommer mildværet tilbake.
Jeg ser bort på Margrete som ser bort på meg, sofaen kjennes brått mye dypere ut idet skuldrene datt ned til gulvet. Vi vet begge to at Børgefjell blir uoppnåelig med tidsskjemaet vi følger.
Vi vet begge to at å gå over Norges nest største innsjø, Røssvatn, ikke blir noe gøy, og vi vet begge to at det bare er å si at nok er nok.
Da alt ga mening.
Mye i meg ville si at nå er jeg ferdig, men så var det den ene dagen der det var meldt strålende sol og det vekte dragningen i meg. Fine dager betyr ikke nødvendigvis sol og strålende vær, men der og da var det akkurat det jeg trengte for å komme meg videre, og jeg skal si det var verdt det. For da jeg våkna den dagen med sol på teltduken og gikk ut for å nyte det, så jeg okser av noen tinder i horisonten, og i det sekundet ga alt mening. Okstindane stod der som staute fjell og jeg skal nå sitere Zapffe, for ingen kan beskrive friluftslivet bedre enn han.
«Timer - timer i fjeldene. I mørke kan hænde, i uveir og kamp - Og de lyse, ugripelige, de av forfærdelig skjønhet. Dem du nødig nævner, og aldri kan dele med nogen, fordi de tilhører din sjæls ytterste ensomhet.»
Det oppstår uforutsigbare ting når man er på tur, og noen ganger må endringer bli gjort. Innimellom disse endringene og uforutsigbare tingene som oppstår er det mange fine øyeblikk. Møte med brøytebilsjåfører og samer kan snu om på de tunge dagene. Turkist overvann og sjokoladekake kan gi den energien du trenger for fortsettelsen. I snøblindt føre og pudderkaos er det viktig å ha sin egen rytme som har en tendens til å dukke opp når du trenger den mest. Når rytmen kommer skal jeg si deg at turbobla bare blir tjukkere og tjukkere for hver dag du befinner deg i fjellet. Fjellet som har en tiltrekningskraft uten like og som gjør at man gang etter gang velger å dra ut på eventyr.
